Perfekt ♥ Uperfekt

Jeg er så gla i Afrika, og i dag vil jeg dele et sagn som kommer nettopp fra den verdensdelen. Det kan kanskje sette ting i perspektiv for noen og enhver av oss?
                                                               
En gammel kone gikk hver dag til brønnen og hentet vann i to krukker som hun bar i en stang over skuldrene.
Den ene krukka hadde en sprekk, og selv om hun alltid fyllte dem begge helt opp, så var denne ene havfull når hun kom hjem.
Dette gjentok seg år etter år, og den hele krukken spottet den ødelagte og sa at det var rart den gamle kona ikke bare knuste den og kastet den vekk.
Den ulykkelige krukka med skår og hull i klarte til slutt ikke mer, og en dag de var ved brønnen så spurte den "Kjære gamle kone, hvorfor sliter du på meg når jeg er så ubrukelig og lekker så mye vann?"
Den gamle kona pekte da langs stien, på et blomsterflor uten like i hele landsbyen. "Dette er ditt verk, hver dag vanner du frøene mine slik at jeg kan plukke blomster og lage det vakkert for meg selv og folk rundt meg. 
Hver dag på veien hjem fra brønnen, går jeg på den siden der jeg plantet frøene, og du deler med dine livgivende dråper. Ser du ikke hvor viktig du er!?"
                                                       
                                                                
Vet du om hvor viktig DU er? Vet du om at noen er gla i deg, at noen syns at du er helt spesiell, helt unik, så uendelig verdifull?
Det finnes dager der både du og jeg føler oss ubetydelige, utilstrekkelige, ubrukelige, unyttige, lite flotte, snille, flinke...
Uperfekte.
Og hvorfor skulle det være så viktig å være perfekt egentlig? det finnes ingen av oss som er perfekte, uansett hvor mye vi strever etter det.


Vet du at du er helt fullkomment perfekt akkurat som du er? DU er helt nydelig, du. Og Gud har skapt deg slik. Som krukken med sine skår, slik er du - helt perfekt uperfekt!


Ha en nydelig dag!



                                                                       Klem,

Velsignet

Midt i en tid med prøvelser setter jeg meg ned og kjenner etter. Tårene renner nedover kinnene mine, jeg er fortvilet, motløs...og lei. Lei av å være sykemeldt, lei av å være så sliten og redd.
Noen få dager før jul, fikk jeg meg en aldri så liten smell. Har lenge gått og "hanglet", fått en midlertidig diagnose av legen frem til jeg skulle få sjekket hodet på mr, vente på å komme inn til spesialist og bli fullstendig utredet. Så kom altså svaret, rett før jul. En langvarig, mulig kronisk, sykdom, som gjør at jeg nå blir langtids-sykemeldt....og skal begynne med en spesiell type behandling på nyåret.

Er livet bare tungt akkurat nå? Eller er det tankene mine, som i dag, er litt triste og tunge?

Sannheten er jo at jeg er velsignet. Livet er ikke bare tungt.
Selvom jeg er trist innimellom, er jeg ikke deprimert.
Selvom jeg sutrer litt innimellom, har jeg mye å være takknemlig for.
Selvom jeg av og til kan se på alt jeg ikke har, har jeg så uendelig mye.
Selvom livet er vanskelig i blant, vil jeg ikke fokusere på det.
Det er MYE å takke for!

En fantastisk mann som får frem det beste i meg, oppmuntrer, støtter og engasjerer seg.
Noen skjønne barn som gir av seg selv hver eneste dag, og som er noen store, store velsignelser bare ved å være til.
Venner, gamle venner, som kjenner meg ut og inn
og nye, helt ferske venner som det blir spennende å lære å kjenne og som allerede viser helt nydelige sider.
Familie som bryr seg og om er gla i.
Et sted å kalle hjemme.
Mat på bordet.
En seng å sove i.

Er jeg ikke velsignet?

Andre juledag er snart over. Jeg prøver å fordøye det hele, min nye situasjon...og det er vanskelig, vondt, men likevel - julen har jo vært fin så langt.

Jeg er rik. Velsignet. Selvom jeg så gjerne skulle vært foruten det vanskelige. Selvom jeg skulle ønske jeg ikke kjente så ofte på utilstrekkelighet, eller på dårlig samvittighet overfor både mann og barn fordi jeg er så sliten.
For det som virkelig betyr noe, er det som setter spor i hjertet.
Å vite at noen er gla i deg, og å være gla i noen tilbake. Det er den største velsignelse - for meg.
Er du også velsignet? Når du tenker etter...?

                                                          
                                                                 Klem,

Et pusterom i julestria

Det er 3 dager til jul. Regner med nokså mange av dere har mye å gjøre og ordner de siste tingene. Kanskje er noen av dere ute og shopper de siste gavene? Husk å hvile innimellom. Pust, rolig og dypt, ikke la dagen bli fylt med stress.

Jeg fikk denne filmsnutten tilsendt på mail, og den gjorde et veldig inntrykk.  I dag vil jeg dele den med dere, og jeg håper at flere enn meg skulle ønske dere var på akkurat det kjøpesenteret den dagen....

Opp med lyden, og gi deg selv et pusterom og en viktig påminnelse midt i julestria...

Ønsker deg en velsignet dag!

                                                                      
                                                                      Klem,

"Nå er de endelig skilt"

Stadig ser jeg overskrifter som dette. Senest nå i helgen, på forsiden av et blad som sto på hyllen i butikken. Endelig skilt.

Har du tenkt over hva det signaliserer? Endelig har noen gått fra hverandre? Noen som, da de giftet seg, ønsket å dele livet sammen og å få det til å fungere?
Det er trist, bare trist, at media fremstiller ekteskapet som noe man kan ta så enkelt på. Noe som er greit å kvitte seg med dersom det ikke funker fullt så bra lenger.

Selvsagt finnes det gode grunner for skilsmisse. Noen ganger skulle de to aldri vært gift i utgangspunktet, noen ganger er det vold, misbruk eller utroskap inni bildet. Noen ganger er skilsmisse redningen for et menneske, for en kone, en mann, eller for et barn. Noen ganger er det faktisk sånn.

Jeg har selv for mye erfaring med skilsmisser. Hvordan? får forbli et ubesvart spørsmål. Jeg kan ikke si annet enn at det er vondt, sårt og trist. Jeg har overhode ikke noe positivt å si om det. Unntaket er - at en skilsmisse noen ganger kan redde et menneske fra å gå til grunne, redde barn fra en trist oppvekst, og føre til en mulighet for oppblomstring for nettopp disse. Noen ganger.

Andre ganger, og veldig ofte, fører det med seg gråt, fortvilelse, savn, sorg, en sønn som roper etter pappa, en datter som lurer på om det er hennes skyld at mamma dro, en kone som har fått selvbildet sitt knust, en ektemann som føler seg mislykket....En familie er knust. Splittet. Tryggheten er borte.

Fotograf: Jill Greenberg

                        

Jeg kjemper med tårene når dette skrives. Mye minner, mye sår. Mye legedom.

Om dere sliter i ekteskapet, stort eller smått - snakk sammen. Snakk sammen, dere to. Snakk sammen, sammen med noen.
Er det vold, misbruk, mishandling av deg eller barna. Kom deg ut. Få hjelp. Nå. Vær så snill.

Finnes det mulighet for tilgivelse og forsoning? Går det an å jobbe med de vanskelige tingene? Har du noe uoppgjort med din kjære? Savner du kjæreste-tiden?
Jeg har tro på at alt er mulig, så lenge viljen er der.

Og Gud er der. Midt i det vonde. Han er der. Han var der. Og Han er der i fremtiden.

Ta vare på hverandre. Ta vare på ekteskapet.

 

                                                                
                                                                  Klem,

Stengt for Jesus

For noen dager siden satt jeg ved sengen til lille jenta vår. Det var leggetid, vi hadde lest bok og sunget litt - og helt på tampen spør mamma`n: "Skal vi be en bønn til Jesus?"
"Nei, mamma, det er stengt for Jesus i dag! Dessuten skal jeg sove nå - og Jesus sover også".

Selvsagt, det måtte jeg jo forstå. Jeg smiler stort av alt det rare hun sier.

Så i dag hørte jeg en historie som gjorde inntrykk.
Det var en barnelege som pleide la barna få holde stetoskopet og lytte på hjertet sitt. Det syns de alle var så spennende.
Men et barn gjorde veldig inntrykk på ham. Det var en liten gutt, som satt lenge og lyttet på sitt eget hjerte...Forundret og med stort alvor kikket han opp på legen og sa:
"Er det Jesus som banker på?"

Hvordan er det hos deg? Er det stengt for Jesus? Banker det på?
Julen er rett rundt hjørnet. En tid vi feirer nettopp grunnet Ham. Ikke noe annet enn norsk tradisjon, sier andre. Det er viktigere med nisser enn med engler. Eller ja takk, begge deler...?

Dessverre, tror jeg, at mange, mange der ute holder lukket for Jesus hele julen.
Kanskje er det fint å åpne døren litt på gløtt...bare littegrann...i dag?
                                                              
                                                                 Klem,

                                                          

Full av tillit

En liten kropp som klamrer seg til pappa`n sin. Tett inntil. Det er midt på natten og de sitter tett i tett, godt påkledd og med dyner rundt, ute på verandaen. Klokken er  02.15. Høres sprøtt ut, ikke sant? Men lillegutt får nesten ikke puste. Han gråter, ser fortvilet ut. Han kaster opp og er tett i brystet.
Falsk krupp for 7 gang denne vinteren.
Så liten, så god, så stor tillit til at pappa passer på og holder ham fast. Får ham gjennom dette vonde.
Og nettopp det gjør pappa. En tålmodig, kjærlig pappa - det er godt å ha!

Så får det meg til å tenke. Jeg betrakter dem i natten. Er det ikke sånn jeg så ofte føler det overfor Jesus?
Som et fang der jeg kan synke ned, klamre meg fast og be om at Han må passe på meg når jeg føler meg så liten og redd. Jeg stoler på Ham. Selvom det er vanskelig.
Og han passer på. Han holder hva han har lovet. Gang på gang.

Klem, 

Tatt til side

Sliten. Redd. Undrende. Fortvilet. Maktesløs.

Men

Velsignet. Båret. Ivaretatt. Omsluttet. Oppløftet.

Jeg er

Tatt til side.

En tid for å bli båret

Har du noengang hatt det slik at du lurer på når motgangen vil ta slutt? At du kjenner du lever et liv med den ene prøvelsen etter den andre? Jeg har hatt det slik nokså ofte i livet mitt, og de siste månedene har det vært slik igjen. Vi har hatt det vanskelig, det har vært mye som har rammet oss.

Prøvelsene gjør oss sårbare, slitne, skuffet og redde, og noenganger vender mennesker seg vekk fra Gud. Andre ganger søker de Gud. Vi velger det siste.
Vi blir sterkere av prøvelser, dersom vi består dem. Hos oss er de nå bestått, vi er nok en gang blitt sterkere som par, og som familie - men det er enda ikke over. Vi trenger å kjenne at overskuddet kommer tilbake, litt etter litt.

Tårer har rent mange ganger, mange klemmer har det blitt, og mange bønner har blitt hvisket i mitt indre. Jeg har innimellom tenkt "Hvorfor så mye nå igjen? Jeg har jo hatt nok...har jeg ikke det, Gud?" Og som svar får jeg en sterk visshet inni meg..."Du kommer deg gjennom, dette også. Jeg bærer deg ."

Jeg vet at når det røyner på som verst, så er det da Gud er nærmest. Han har lovet å ikke forlate oss, men være en veiviser, en klippe som står fast, og en som er full av omsorg. En som bærer deg når du selv ikke klarer å gå lenger. Det er min erfaring.

Å tro for meg, handler ikke om et liv i bare glede, jubel og helt uten utfordringer. Å tro for meg, handler om å slipes daglig, lære, erfare og se hvem Gud er. Det handler om å våge å slippe litt av den kontrollen jeg så gjerne vil ha.
Innimellom klarer jeg å takke for alle prøvelser jeg har opplevd. De har gjort meg sterkere, klokere, men også mer sårbar. Og jeg tror såvisst ikke det er Gud som påfører meg dem, men Han tillater dem, og du kan tro jeg har vært sint på Gud mange ganger. Men så, når jeg er gjennom, så kjenner jeg at noe nytt har skjedd i meg. Nye tanker, nye måter å forholde meg til mennesker på, nye veier å gå. Og kanskje, bare kanskje, var det dèt Gud hadde tenkt for meg?

Er du midt i en tid for prøvelser, så vit at det er en tid for alt. Du kommer gjennom. Du er aldri alene. Det kommer nye tider, tider med latter, glede, jubel og dans.
Det er en tid for alt. Det er en tid for å bli båret.

Skatter i mørket

I går, da jeg hentet min lille skjønne i barnehagen, fortalte en av de ansatte en liten historie om go`jenta mi som gjorde mer for mamma`n enn hun kunne ane....
Hun hadde stått og pilt nese, og fått streng beskjed om at sånn gjør man ikke. Det gikk en stund og hun pilte nese igjen. Neida, sånn gjør man jo ikke, og hun sluttet. Men nok en gang romsterte hun rundt der oppi, og fikk da spørsmålet: "si meg, finner du noe spennende oppi der?"
"Ja!" sa hun henrykt, "jeg finner så mange fine skatter!"

Jeg fikk meg en god latter, de små sier så mye herlig. Men, utrolig nok, fikk dette meg også til å tenke tilbake - og til å tenke på det som er mitt favorittvers i bibelen.
For noen år tilbake, var jeg periodevis på besøk i et afrikansk land som jeg er blitt veldig gla i. Landet i seg selv er kanskje ikke det flotteste og fineste i Afrika, men menneskene som bor der, de er det.
Og noen av disse er blitt mine venner for livet, de er blitt ekstra familie og betyr så mye mer for meg enn jeg noengang kan klare å fortelle dem - og det er særlig en av dem, en pastor på over 60 år, som stadig gjør inntrykk på meg.
I en periode jeg hadde det vanskelig, husker jeg så godt hva han sa. "Det er mørkt nå, og du kan ikke se det, men Gud vil gi deg skatter - som er skjult i mørket. Han vil bryte bommene av jern i livet ditt og Han vil sprenge stengte dører - og igjen få deg ut i lyset". Ordene hans kom fra det som er blitt mitt favorittvers, og som har betydd enormt mye for meg i livet. Det har blitt en sannhet for meg.
Gud GIR skatter i mørket, han VIL bryte bommer og sprenge dører - og Han VIL gå sammen med deg - om du lar Ham.
For det finnes skatter du ikke ser. Enda. Som et barn, som finner "skatter" på de underligste plasser, slik er  det også å leve med Gud. Jeg finner mye spennende i livet, som min datter - jeg finner så uendelig mange fine skatter - også når det er mørkt omkring.

Jeg vil gå foran deg                                                   

Fjell vil jeg jevne ut,

bronsedører vil jeg knuse

og bommer av jern vil jeg sprenge i stykker
Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, 
og rikdommer gjemt på hemmelige steder

For at du skal få se

at Jeg er Herren, din Gud,

som har kalt deg ved navn

Jesaja 45, 2-3