En hyllest...

Mitt siste innlegg "Var du der likevel?", er i mine øyne et av de sterkeste jeg har skrevet så langt.
Nå, i etterkant, skal jeg innrømme at jeg brukte uendelig lang tid på å våge å trykke på "publiser"-knappen. Frykten for mennesker rev inni meg, og jeg var i sterk tvil. Våger jeg poste et innlegg med så mye alvor, så mye smerte og sår, så mye sorg - men samtidig, slik jeg ser det, med glimt av håp?
Jeg kjente jeg skulle det, og jeg skalv da "publiser"-knappen ble trykket inn.
Nå vet jeg at jeg gjorde det rette.

Mailboksen min har flommet over. Mail med ord som viser en usedvanlig stor tillit, åpenhet, oppmuntring, ærlighet. Jeg er overveldet, rørt og takknemlig.
Tårer har jeg tørket, jeg har ledd, jeg har grublet og fundert og jeg har kjent meg både ydmyk og utfordret.  Er lykkelig over at jeg, i min svakhet, kan få være med noen et stykke på veien, noen skritt videre...

Dette er en kort liten hyllest, for å si takk - til dere som leser. Takk til dere som gir så sterke tilbakemeldinger og bekreftelser til meg. Takk for åpenhet, ærlighet, inspirasjon og støtte. Takk for nydelige kommentarer, takk for alle mail.
Takk til dere som ønsker å følge bloggen min og mine hjertespor videre...

Gud velsigne dere alle.




                                       Klem fra en overveldet

Var du der likevel?

Hun sitter på gulvet med hodet nedbøyd i hendene. Tårene renner. En etter en drypper de ned og lager små dammer på gulvet foran henne. Hun titter bort på den lille vuggen med det blå pleddet oppi. Hun tenker tilbake på den dagen drømmen ble knust, på sønnen hun mistet, nesten fullbåren, inni magen. Hvor var du, Gud?

Han reiser seg fra sengekanten og går bort til klesskapet. Åpner opp og ser alle de nakne kleshengerne lyse mot ham. Tomme hyller. Hun forlot ham i dag. Hun elsket ham ikke lenger, sa hun, og ønsket ikke prøve fikse noe. Hun var forelsket i en annen. Han kjenner smerten og savnet velte opp i ham. Hvor var du, Gud?

Hun ligger i fosterstilling i sengen. Det knyter seg hardt i magen. Lysten til å kutte i armen presser seg på. Smerten er intens og hun vet ikke på hvilken annen måte hun kan la det vonde få utløp. Hun hater seg selv, kjenner på skyld og skam. Kroppen er pakket inn i altfor store klær så ingen skal finne den attraktiv. Overgrepene varte i flere år. Hvor var du, Gud?

De står og ser på ruinene. De holder rundt hverandre og gråter. Huset de bygde opp sammen, helt nedbrent. Alle minner, alt det uerstattelige de mistet. Hvor var du, Gud?

Ved siden av sykesengen hennes står stativet med cellegift. Hun er blek, sliten og orker snart ikke mer. Pusten er svak og pipete. Kreften herjer i lunger, lymfer og mage. Hun tørker en tåre når hun tenker på alle dem som har bedt for henne, og vet hun snart må forlate dem. Hvor var du, Gud?

I hjørnet av badet sitter hun, sammenkrøket. Hun knyter hendene foran på leggene. Hun har låst døren, vet han snart kommer tilbake. Hun har lappet pannen med plaster, nesen er tørket for blod.Blåmerkene verker over hele kroppen. Hvor var du, Gud?

Det blåser en mild vind.
De kikker opp. Lytter.
En varm stemme hvisker rolig:

"I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre de knustes hjerter levende.
Går du gjennom vann er jeg med deg, gjennom elver skal det ikke flomme over deg,
går du gjennom ild skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg.
Jeg går foran deg. Jeg er med deg. Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke.
Vær ikke redd, og mist ikke motet!" (Jes.57,15. Jes.43,2. 5 mos.31,8)

Tårene renner hos dem alle. Hjertene banker roligere.

Var du der likevel, Gud?

                                                         Klem,

Et annerledes svar

Min lille kom løpende med en liten trekiste som hun samler hemmeligheter og skatter oppi. Hun roper til meg "mamma, mamma, jeg har nok noe du vil ha oppi her!" "Ja, få se, da, lille venn." Hun åpner med stor iver, og oppi der har hun lagt to små leke-cupcakes. "Hvilken vil du ha da, mamma? Den rosa eller den brune?" Jeg tenker meg selvsagt veeldig nøye om, syns i grunn begge ser unektelig fristende ut, og sier til slutt at jeg vil ha den brune fordi jeg er så gla i sjokolade.
Hun gir meg den rosa, med et stort smil om munnen og et lurt glimt i øyet. "Den brune..." sier jeg, litt små-snurt.
"Nei, mamma, den får du ikke". Jeg minner henne om at hun faktisk spurte meg hvilken jeg ønsket meg, og da svarer hun følgende: "Men mamma...Jeg vet jo du ville ha den brune. Jeg gir deg den rosa likevel jeg. Fordi det er den som faktisk er best, skjønner du - og dessuten, jeg vet jo at du liker rosa også så godt!"

Har du noengang ønsket deg en ting, men fått noe annet som kanskje lignet litt, enda giveren hadde fått tydelig beskrivelse av hva du ønsket deg? Hva skjer da? Blir du skuffet, sint eller lei deg? Eller kanskje blir du overrasket og klarer faktisk å glede deg over at giveren har tenkt litt annerledes enn deg?

Jeg har opplevd det mange ganger. Mest i forhold til Gud. Jeg har bedt til Gud - og sagt "vær så snill, Gud, kan du gi meg....jeg vil så gjerne ha...vær så snill...".. Noen ganger har Gud sagt ja og velsignet meg med oppfylte drømmer. Andre ganger får jeg et midt-i-mellom-svar, som "vent", "tiden er ikke inne, du er ikke klar". Men veldig ofte har han også sagt klart og tydelig "nei". Det er rimelig kjipt å innse, og som regel bruker jeg da altfor mye tid på irritere meg. For jeg forstår ikke svaret Hans. Vil han meg ikke bare godt, da? Og alt jeg ber om og ønsker meg er vel godt for meg? Eller...?

Jeg har, sakte men sikkert, forstått at Han har sett lenger enn meg, Han har sett et utfall jeg ikke tenkte på  - og Han lærer meg noe med måten Han svarer på.
Mer enn èn gang har jeg endt opp med å være takknemlig for at svaret ble "nei". Jeg kunne virkelig ha gått fullstendig under av å få innfridd noen av disse ønskene og bønnene til Gud.

I stedet har Gud altså sett lenger enn meg. Igjen og igjen erfarer jeg det, og omsider tror jeg at jeg har lært såpass at nå kan jeg like godt slippe kontrollen jeg vil ha, og overlate det hele til Ham. Jeg fortsetter å be og jeg fortsetter å ønske, men jeg tror ikke lenger at jeg er den som alltid vet hva som er best for meg. Det finnes en som vet bedre. Jeg ser det bare ikke - ikke akkurat da.

Akkurat som min lille datter, som ga meg noe annet enn det jeg traktet etter - fordi hun mente den andre var så mye bedre, for meg - ja, sånn, akkurat sånn er Gud også.
Og det syns jeg er utrolig fascinerende....


                                                     Klem,

Mer enn hva øyet ser

I dag måtte jeg inn til byen, skulle i behandling igjen. Jeg rekker akkurat bussen og slenger meg ned, andpusten og stresset.
Jeg sitter der og prøver finne igjen pusten, da bussen stopper igjen. Inn kommer et par. Begge rundt 40 år. Han ser nokså skitten ut, han har rufsete hår, ringer i begge ører, opprevet bukse og rødsprengte øyne. Hun har hettegenseren godt trukket over hodet, som om hun prøver skjule seg. Hun ser sliten ut, har store poser under øynene, fett hår og er usminket. De er rusmisbrukere. De setter seg på et bakovervendt sete, rett overfor meg, slik at jeg ser rett på dem. Jeg smiler til dem, men får såvidt en reaksjon tilbake i form av noe strammere munnviker...

Jenta på skrå overfor meg kikker på dem med skepsis. Hun er en nydelig ung jente, pent sminket, elegante klær. Stor kontrast til paret. Jeg betrakter henne. Hun virker engstelig når hun ser på dem.Hun trekker håndvesken sin tett inntil kroppen og tviholder på den. Slik satt hun ikke før de entret bussen. Blikket hennes er stadig bortom og "gransker" paret.

Den slitne damen drar frem en sminkepung fra vesken sin. Det er en skitten rød sak. Hun trekker fram et lite speil og en ripete boks med øyeskygge. "Jeg ser så sliten ut, har ikke sovet på flere dager nå" sier hun til kjæresten sin. "Du er nydelig" svarer han. Hun bruker en skjelvende finger til å påføre øyeskyggen. Det blir ujevnt og rart, men hun smiler til speilet. Hun trekker frem en mascara jeg ikke har sett på markedet på lenge. Den er inntørket og gammel, men hun presser den mot vippene. En gammel rouge børstes på med noe som ligner mest på en tannbørste. Leppene får et strøk farget lypsyl. Igjen smiler hun til speilet og sier til kjæresten "jeg ser bedre ut nå!". Sannheten var vel ikke helt sånn, men hun følte seg iallefall bedre.

To eldre kvinner kommer inn på bussen. De kikker med et nedlatende blikk på rusmisbrukerene. Jeg er sikker på at om det var helt stille, kunne jeg ha hørt dem fnyse. Paret overfor meg ser på hverandre med triste øyne og jeg legger merke til at de klemmer hverandres hender litt ekstra hardt....

Det knyter seg i magen min. Kontrastene er så store. Like før jeg skulle gå ut i dag, prøvde også jeg å skjule mine tretthetstegn etter flere netter med lite søvn. De mørke ringene mine er markante, posene mer saggete enn noen gang, øynene rødsprengte og huden gusten. Jeg er opptatt av kvalitet og foran meg ligger sminke og kremer fra Lancome, Dior og Chanel, for å nevne noen...Ikke en eneste skitten, oppripet, utgått boks...
Jeg kjenner jeg blir uvel, får vondt langt inni meg. Tenker på forskjellene og blir trist. Blir kvalm av hvordan vi mennesker ser på hverandre, uten å se bakom fasaden.
Kvalm av å tenke på hvor nedlatende vi kan være overfor mennesker som sliter, men som er akkurat som deg og meg, bare på en litt annerledes måte. Fordi livet er blitt sånn. Kvalm av å tenke på alle fordommer. Kvalm av dem som ikke forstår at vi mennesker er mer enn hva øyet ser.

Så switches tankene mine innpå Jesus, han som jeg så gjerne vil ligne. Den kuleste fyr jeg vet om, full av kjærlighet. Hva ville han ha gjort? tenker jeg.
Jo, han ville nok ha gått bort til det slitne paret, satt seg ned ved dem, sett dem inn i øynene, smilt og sagt til dem begge:
"du er nydelig- og jeg er glad i deg!" - og det kunne gjort en hel stor forskjell for paret - i dag.


                                                           Klem,

Et barns bønn

I Afrika ble det født enda et lite barn den kvelden. Legen på fødeavdelingen var sliten. De hadde gjort alt de kunne, men alenemoren døde under fødselen. Og nå satt han der, helt fortvilet, med et lite prematurt barn, og storesøsteren på 2 år. Foreldreløse.

Selvom de bodde ved ekvator, var det kaldt om nettene. Den lille trengte varme, men det fantes ikke strøm og forholdene var enkle. De hadde en varmeflaske de brukte for å varme små barn, men den siste tilgjengelig var sprukket. Sykepleieren var fortvilet. "Hva gjør vi nå?" Det var langt til nærmeste apotek, og de fikk ikke kjøpt en ny. Om ikke den lille fikk varme fra et sted, ville han ikke overleve.

De la den lille babyen så nær ilden som mulig - og sykepleieren la seg til å sove mellom døren og babyen, slik at han unngikk trekken. Legen dro til barnehjemmet. Han skulle som vanlig avslutte dagen der, sammen med barna, i bønn. De snakket litt om hva de skulle be om, og legen nevnte barna. En nyfødt med livet i fare, og en 2åring som var redd fordi mamma var borte. Han nevnte også varmeflasken.

Mens de satt i ring, bøyer Ruth på 10 år sitt hode. Hun ber høyt og tydelig:

"Kjære Gud. Send oss en varmeflaske er du snill, sånn at babyen kan overleve. Og du, Gud, mens du er i gang, kan du ordne med en dukke til jenta som mista mamma`n sin også? Bare sånn at hun vet at hun er elsket!"

Legen kjente mismodigheten stige, for han trodde virkelig ikke at Gud kunne gjøre dette. Ingenting er umulig for Gud, står det i Bibelen, men det finnes vel grenser? Den eneste muligheten for å få svar på en slik bønn, var om noen sendte en pakke fra legens hjemland USA. Men hvem ville finne på å sende en varmeflaske ned til varmeste ekvator?

Neste morgen gikk legen på jobb som vanlig. Litt utpå dagen fikk han beskjed om at det sto en bil utenfor hjemmet hans. Da han kom dit, var bilen kjørt, bare en stor 10 kilos pakke sto igjen utenfor døren.  Han kjente tårene presse på, fant ut at denne ønsket han ikke åpne alene. Han fikk tak i barnehjemsbarna, så de kunne være med, og like etter kikket 30 par spente øyne på pakken foran dem.

På toppen lå det t-skjorter og bukser i forskjellige farger, noen pakker med bandasjer, rosiner, tegneblokker.... Barna gjorde store øyne da legen trakk opp enda en ting. Legen begynte gråte, kunne dette være mulig? Barna fikk se en flott og ny varmeflaske!

Da roper Ruth, full av fryd: "Når Gud sender en varmeflaske, har Han sikkert sendt en dukke også!"

Hun hiver seg over pakken, roter litt rundt, og trekker opp en nydelig dukke! Hun stråler av glede. Hun hadde aldri tvilt.

Hun ser opp på legen og sier: "Kan jeg få lov til å gå sammen med deg til jenta og gi henne dukken?Sånn at hun får vite at Gud elsker henne?"

Pakken hadde vært underveis i 4 måneder. Det var legens tidligere søndagsskoleklasse som hadde sendt den. De hadde lyttet til Gud og pakket en varmeflaske, - selv til varmeste ekvator. Og en av jentene hadde lagt nedi en av sine dukker.

4 måneder tidligere... for at en 10årig jente i Afrika skulle få svar på sin bønn.

(Dette en sann historie, fortalt av en misjonær - og fritt gjengitt av meg)  

                      

                                                           Klem, 

Jeg vil ligne på....

Å ha barna hjemme, alene, er for tiden en prøvelse. Jeg kan dessverre ikke si at det bare er fryd og gammen, for da snakker jeg jo ikke sant. Det som derimot er sant, er at det vanligvis er noe jeg gleder meg stort over og finner glede i. Det å ha mulighet til å jobbe redusert og ha noen dager hjemme med de små er en velsignelse. Men nå, som jeg er syk, og har lite krefter, så tar det på.
Og det var selvsagt på en sånn dag, da jeg holdt på å stupe i bakken av utmattelse, holdt på å sprekke av at huset så fullstendig kaotisk ut i absolutt alle rom og av at småluringene mine kranglet, hylte og skrek, at følgende lille historie utspant seg....

Minsten ropte på mamma`n sin, og der sto han så søtt og og tok seg på stompen og ropte "ææææsch!". Ok, bleieskift må til. Da jeg kom tilbake til stuen, fant jeg storesøsteren stående midt på gulvet, naken, med alle klærne i en haug ved siden av seg. Kroppen hennes var derimot full av grønn sprit-tusj. Nyydelig grønn sprit-tusj som dufter så herlig. Over HELE kroppen.
"HVA har du gjort?" spør jeg, superoppgitt selvsagt, men for et duste-spørsmål, det var jo opplagt hva hun hadde gjort.
"Mamma, er jeg ikke fin...? Jeg har tegnet meg på kroppen!" sa hun og strålte. Virkelig strålte.
Jeg smeltet av det nydelige smilet...og hva hun sa.
"Du skjønner det mamma, at jeg hadde jo bare lyst til å ligne på onkel, jeg!"

Det hører med til historien at onkelen har en del tatoveringer, og er en fin og morsom mann som hun liker så veldig godt. Så selvfølgelig ville hun ligne på onkel....

Har du noen du ønsker å ligne på? Noen forbilder?

Selv har jeg en tanke om at det viktigste er å være seg selv og å virkelig våge å være seg selv fullt og helt, uten å begrenses på noen områder. Likevel har jeg flere mennesker i livet mitt jeg ser på som forbilder for meg, mennesker jeg lærer av og som veileder meg, mennesker som virkelig beriker livet mitt og som er jeg er overmåte takknemlig for.
Men aller mest ønsker jeg ligne på Jesus, hvor vanskelig det enn er...og vet du hvorfor? For alle hans handlinger, alle ord, tanker, meninger, holdninger - var gjort med 100% oppriktig kjærlighet. Og å leve med en slik kjærlighet til andre mennesker, det er virkelig noe å strekke seg etter.....

                                                      Klem,

Stor ompe, mamma!

"Stor ompe, mamma, stoooor!" Klask! der fikk jeg den! En klask midt på stompen, og med verdens deiligste kommentar fra den skøyeren av en datter....
Det er over ett år siden hun sa dette første gang - nå klarer hun faktisk å si rompe, med r, men jeg trodde (les: håpte) hun hadde lagt vekk slike slibrige kommentarer...Hun er da tross alt over 3 år! ;)
Men neida...her en dag sto hun og betraktet meg som vanlig, da jeg stelte meg på badet. "Du mamma, din er så veeeeldig(les: voldsomt, uendelig, ekstremt) mye større enn min" sa hun, med store øyne og som om hun undret seg noe så voldsomt. "Hva da?" svarte jeg. "Rompen din, mamma, den er jo altfor stor!" "Hæh? FOR stor? det er det verste, jenta mi...hva?"...Hun ser på meg igjen og sier "ja, du kan jo ikke engang låne fine buksen min, for rompa di...den er for stor!"

Takk, snuppa, nydelig start på dagen....

Men, så var det jo faktisk det det likevel var - en fin start på dagen. For hva er bedre enn at barnet ditt, med kjærlighet og glede i øynene, beskriver mamma`n sin på en så festlig (og ærlig) måte som bare får meg til å smile og le...(selvom jeg har fortalt henne at neste gang hun kommenterer meg kan hun godt late som at jeg har lekre bein eller noe...)
Hun fikk meg til å tenke på hvor viktig det er å PRØVE å like seg selv. Tross stor rompe, skeiv nese, dingleboobs, rynker, 9 kilo for mye eller for lite eller grå hår. Det er så veldig, veldig lett å sammenligne seg med andre og innbille seg at de må ha det perfekte liv.

Hvordan ser du på deg selv? Eller ser du mer på andre enn deg selv? Jeg gjorde det i noen år. Jeg hadde et selvbilde lik null. Ingenting ved meg var bra nok. Jeg fant ikke noe ved meg som jeg likte, og klarte ikke ta til meg gode ord. Hva skjedde? Jeg ble knust av det, for alt jeg så hos andre var jo hva jeg selv IKKE var eller ikke hadde. Trodde jeg iallefall..og blir man knust, kan man lappes sammen igjen. Det har skjedd meg, sakte men sikkert, og det er mulig, selv når du syns det gjør vondt å se i speilet.

Se på deg selv, og se deretter opp. Du er skapt i Guds bilde. Hva betyr det? At Gud har skapt deg slik Han ønsket å ha deg. I hans bilde, med en himmelsk touch. Helt perfekt slik du er, og med Guds touch blir ingenting feil. Det du tror er "feil", kan være det andre misunner deg. Det du tror er "mangler", kan være det andre finner sjarmerende. Bare du er deg - og du er en fantastisk utgave av deg selv. Og sammenligningen, den suger bare kreftene ut av deg. Se på deg selv og våg å være deg. Du er fantastisk, vakker og unik, som du er......med eller uten... stor ompe...
                                                                
                                                                Klem,

Opp igjen!

Se for deg dette scenarioet. En varm, solfylt sommer-lørdag. I en av de idylliske sørlandsbyene kryr det av mennesker på torvet utenfor det store kjøpesenteret. Klokken er "midt på dagen".
Der kommer det ei jente løpende. Hun ser ut som hun kommer rett ut fra Grease-musikalen, med flagrende knekort 50tallskjole, lang svaiende hestehale og med hvite pumps. Hun smiler og roper navnet på en venninne hun tydeligvis har sett litt lenger fremme. Skoene er nye, fine....men ikke beregnet til jogging.
Dunk!!
Der ligger hun, så lang hun er. På asfalten utenfor kjøpesenteret, der folk sitter på rekke og rad på benkene og nyter sine dryppende is. Alle blikk er rettet mot henne. Noen kniser, andre bare stirrer - og stirrer. Den flagrende kjolen med det vide skjørtet har, av en eller annen grunn, i fallet, trukket seg oppunder armene....så der ligger jenta og viser mye mer av kroppen sin enn det som noensinne var ønsket. Stompen står til værs i det hun prøver iherdig å komme seg opp fra asfalten, men hun blir liggende i smerter. Blodet renner fra legger, lår og hender. I det hun klarer snu seg rundt, viser hun ikke lenger bare trusen, men også hele bh`n og hun prøver panisk å dra kjolen nedover...
Det er da de kommer, det eldre ekteparet...De stopper, kikker ned på henne og roper høyt: "Makan! For en skam!", før de går videre, tilsynelatende fornøyde med å ha trykket jenta litt lenger ned.
Jenta reiser seg igjen. En ukjent fyr (som sikkert likte undertøyshowet) kommer ruslende bort og gir henne en hjelpende hånd, før hun hinker vekk fra åstedet og hjemover. Den fine lørdagen var ikke fullt så fin lenger. Bare pinlig.

Vi mennesker ramler til stadighet. Jeg plukker stadig opp barna mine, der de ligger som bylter og vræler fordi det var skummelt å ramle, eller fordi fingeren har fått seg en skrape. "Opp igjen!" sier vi med et smil. "Dette går så fint så!" Så blåser vi det vonde på fingeren vekk, setter på et plaster, og livet er igjen så bra. Vi ramler, og vi reiser oss igjen. Stort sett.

Gikk det bra med deg, da du ramla på trynet, midt i livet? Gikk det bra med deg, da du kjente at du knapt klarte å komme deg opp igjen? Gikk det bra da du kjente at det du gjorde var helt feil og skulle aldri vært gjort? Var det noen som rakk ut en hjelpende hånd og sa "opp igjen, dette går bra"?
Jeg har ramlet mange ganger. Så til de grader på trynet. Har plumpa så saftig uti, angret på ord som er blitt sagt, handlinger som er gjort, jeg har slått meg og hatt det vondt. Noen ganger har noen kommet løpende mot meg, trøstet og sagt "opp igjen!", andre ganger har jeg ligget der, som en bylt, helt alene og prøvd finne krefter til å reise meg. Det verste er når noen, av en eller annen grunn, trøkker meg lenger ned.

I sånne perioder i livet, der jeg har ramlet så kraftig at jeg knapt kommer opp igjen, så har jeg funnet ut at det beste kan faktisk være å bare bli der - en stund. Kreftene til å reise seg er uansett ikke til stede, men jeg klarer som regel karre meg litt opp - på kne. I bønn, til en som hører, til en som vet hvordan det er å ramle, hvordan det er å ha vondt, hvordan det er å få alle blikk på seg - hvordan det er å kjenne på skammen. Og så, når alt gruff er utøst fra mitt hjerte, reiser jeg meg igjen. Litt sterkere, tross alt.

Det viktigste er ikke når, hvor eller hvordan du reiser deg, men at du reiser deg. Igjen og igjen.


(....Åja, og den jenta utenfor kjøpesenteret. Det var forresten meg det...)

                                                           Klem,

Det hjertet er fylt av

Det er søndag kveld, og i morgen begynner en ny uke. Noen ganger er det godt at en uke er over. Dette har vært en sånn en, og jeg ser frem til en helt ny og ubrukt uke som skal fylles, forhåpentlig med gode, glade dager.

Jeg har vært preget av motløshet denne uken. Sykdommen tærer, og det blir så altfor lett å miste fokus.

Men midt i det hele -  så har jeg en ved min side, som drar meg opp når jeg er nede, en som oppmuntrer meg når jeg selv ikke klarer å finne gleden. En som elsker meg, som jeg er, betingelsesløst. Alltid, og uansett.
Gud. Han er sånn.
Min mann er også sånn. Og det er han jeg ønsker å gi en hyllest til i dag. En fantastisk mann som gjør alt for at jeg skal ha det bra og være glad. Han setter seg selv og sine behov til side, mens han fokuserer på meg og mine behov. Jeg har virkelig mye å være takknemlig for.
Og idag har han fortalt meg at jeg ikke må gi opp på noen områder. Det gjør godt med en sånn sterk støtte ved min side. Og jeg kjenner at midt i motløsheten, vokser takknemligheten i mitt hjerte. Igjen, jeg tror Gud bruker mennesker. For min mann gjør så mye mot meg som Jesus ville gjort, og sier så mye av det jeg tror Gud ønsker å fortelle meg.
Ikke gi opp. Du er verdifull. Du er aldri alene.

Og så deilig det er å kjenne på takknemlighet. Når jeg lar takknemligheten fylle hjertet mitt, blir det ikke fullt så mye plass til alt det kjipe lenger.
Derfor skal jeg prøve å la dette være mitt fokus i uken som kommer. Jo mer av de gode ord jeg klarer ta i mot, og ta inn - jo mer glede jeg klarer å slippe inn i hjertet mitt, jo mer må jo det vanskelige vike...


                                                                 Klem,

Et løfte om håp

Det er spennende å leve med Gud. Tro meg, å være kristen er langt i fra kjedelig, slik enkelte tror. Å gå i tro, og ha full tillit til en annen, krever å måtte oppgi kontrollen og å av og til leve i stor spenning - og ikke minst i forventning. Og hvorfor tør vi egentlig det? Kanskje fordi vi vet at det vi kan forvente har kjærlighet som hovedingrediens? Slik opplever iallefall jeg det.

Og i dag fikk jeg en sterk bekreftelse på at Han ser og at Han holder sine løfter, og en bekreftelse på at mennesker som lever med Ham, kan bli brukt på helt spesielle måter.

Jeg har fått en ny bloggvenninne, og de siste dagene har vi mailet litt frem og tilbake.

I dag skrev hun noe som traff meg sterkt og som gjorde meg klar over at hun der og da ble brukt av Gud for å minne meg på at et løfte er blitt holdt, men også for å vise meg  - og henne - at Gud jobber på  de underligste måter.

Hun fortalte meg at hun har gått gjennom en svært vanskelig tid som varte noen år. Samtidig sier hun at hun ikke lenger husker så mye av det. Det er som om det er "blitt borte", skrev hun.

Det fikk meg umiddelbart til å tenke tilbake, på den gangen jeg fikk et brev fra min afrikanske venn. Jeg hadde fortalt ham min livshistorie i et brev, jeg hadde utøst mitt hjerte og delt all min sorg og smerte for ham - og i det lange nydelige brevet han skrev tilbake, ga han meg også følgende bibelvers som han ba meg holde fast på og tro på:

"Du skal glemme dine lidelser. Du skal bare ha et vagt minne om dem, slik du minnes vann som rant forbi.

Livet ditt skal overstråle middagsolen, og mørket skal bli som den lyseste morgen.

Du kan være tillitsfull, for det er håp. 

Du kan se deg omkring, og legge deg trygt. For du er beskyttet."
Job 11, 16-18

Jeg husker at min reaksjon på det verset, var at dette kan umulig stemme. Jeg ristet på hodet og tenkte at jeg kommer aldri i livet til å glemme noe som helst, og det mørke i livet mitt kommer såvisst ikke til å føles som en lys morgen. Og håpet, det var der og da ikke tilstede.

Så kommer denne påminnelsen i dag, i form av en bloggvenn, som skriver noe som treffer meg rett i hjertet. Som en hilsen fra Gud. "Var det ikke dette jeg lovet deg, Spirea?"

Jeg må ydmykt bøye mitt hode og tørke mine tårer, for sannheten er at idag er jo mye av smerten, mye av det vonde jeg har gjennomgått, kun vage minner. Jeg kan prøve å presse frem minnene, men det krever mye, mye tankearbeid, og en hel del husker jeg virkelig ingenting av. Det er borte.

Livet mitt er fullt av håp, det VAR håp allerede den gangen, og jeg kan i dag se at mørket er omgjort til lys. Har han ikke holdt sitt løfte? De versene jeg fikk for flere år siden - de ble fullstendig levende for meg i dag.

Jeg tror fullt og helt på at Gud kan viske vekk det vonde med tiden. Jeg tror ikke på at "tiden" er det eneste som leger alle sår, selvom tid er en god medspiller. Gud er den som kan viske det vekk, som kan lege sår, som gir håp, ny glede - og som ønsker se deg gå i tro, tillit og trygghet.

Og i dag takker jeg min Gud for alt han har ført meg gjennom, for at Han har holdt sine løfter - for at han brukte min afrikanske venn den gangen og ga meg et løfte jeg burde ha klynget meg til - og for at han i dag brukte en ny venn for å minne meg på det hele.

Jeg må erkjenne at nok en gang har jeg lært noe av Ham som har kontrollen på alt og som gir håp når alt ser som mørkest ut....

                                                                Klem,

Fortrengt personlighet?

Noen ganger opplever jeg at livet kan være litt sånn, at noen sider av min personlighet settes "på vent". Skjønner du hva jeg mener? Vi er jo sammensatte mennesker, med mange forskjellige evner og interesser. Men så kan det plutselig være noe som tar oppmerksomheten din, slik at noe inni deg ikke lenger får utløp på samme måten og heller blir litt "fortrengt".
Kanskje har du fått barn, kanskje er du blitt syk, kanskje er du full av glede, kanskje skal du gifte deg, kanskje er du i sorg, kanskje er du på vei inn eller ut av et forhold, kanskje tar jobben din mye tid...eller kanskje... noe helt annet.

Hos meg er det iallefall mer enn èn side som har blitt litt fortrengt de siste årene, og jeg savner spesielt denne ene delen av meg. Jeg har bare hatt så altfor for mye annet å henge fingrene i - tette fødsler, ny jobb, flytting, mye som har skjedd i livet mitt, mange utfordringer, mange oppturer, noen store, tunge nedturer....
Og midt i det, så kjenner jeg altså på savn - etter noe som allerede ER i meg. Jeg er nemlig full av spikk og ramp, og har utallige idèer om hvordan jeg kan lure noen eller være litt rampete. Tilogmed mannen min har i det siste sagt "Du Spirea, er det ikke på tide å finne på noe spikk igjen?"...Og det har han helt rett i.

Jeg tenker tilbake. Husker en tur jeg var på, vi var vel nærmere 50 unge voksne på helgetur. Utrolig moro og sosialt. Men hva finner denne rampen på? Mens alle andre sov, snek jeg meg rundt midt på natten og stjal sko. Og hva gjorde jeg med dem? Joda, jeg limte dem opp i taket.... Sånn at når folket våknet (og jeg sov så søtt, utslitt etter nattens ramp) var det ørti sko som hang rundt om kring i taket...og det ble selvsagt et styr å få dem ned igjen. Fryktelig barnslig, jeg vet det, men kanonfestlig midt på natten. Jeg holdt selv på å knekke meg av latter, men måtte dessverre stå til rette for det hele - og det endte med at jeg sto og malte taket i flere timer etter dette...

En annen gang hadde jeg ansvaret for å være vertinne på en klasseavslutning. Det var like godt på en teologisk høgskole, og jeg tenkte at her må jeg jo lage moro (som jeg jo selvsagt også hadde gjort hele den tiden jeg hadde gått der...). Så jeg sto i døren og ønsket alle velkommen, med et herlig brett fullt av sjokoladeboller - sånne med kokos utenpå. Idet en etter en forsynte seg, dyttet jeg dem inn døren, og lukket den, slik at neste som kom mot meg ikke fikk høre noen reaksjonshyl der inne. De herlige kokosbollene var nemlig bittesmå fiskeboller, dyppet i sjokolade og kokos. Nam!

Også var det venninnen min, da, med det spesielle etternavnet...som fikk et brev fra en tilsynelatende svært kjent slekstforskningsprofessor som jeg fant opp. Brevet var selvsagt superprofesjonellt, og det ble sendt ut til henne, med invitasjon til henne og hennes bestefar (navneopphavet) til et storslagent selskap for å feire dette staslige navnet deres og 12 andre slekter med spesielle navn (deriblant Anker-Hansen...men det var visst ikke betenkelig i det hele tatt), og de måtte bare først som sist ringe nummeret jeg hadde lagt med, for å melde seg på. Min venninne var i ekstase over brevet, viste det stolt til alle oss andre venninner  - og bestefaren selvsagt, og de bestemte seg for å ringe nummeret. Da kom de til Arendal kretsfengsel....

Har virkelig ikke tall på alt det rare jeg har gjort! Men av og til blir det sånn, at vi må sette litt av oss selv til side en stnd. Vi får ikke til alt vi ønsker, alt vi skulle ha gjort, alt vi skulle ha vært. Og det beste da, er å akseptere at nå er det sånn det er, og ikke la oss tynge av alle "skulle","måtte" eller "burde"-tankene.
Poenget mitt er at kanskje er det på tide å kjenne etter, også for deg? Er det en del av DEG som du savner? Er det noe du kan hente frem igjen nå? Noe kreativt, noe du brenner for, noe du har drømt om lenge og som du vet du kan klare hvis du tør? Husk at det er bare EN som deg, og alt det du har i deg er helt spesielt. DU er jo helt spesiell!

Dette får bli dagens oppfordring. Jeg skal iallefall se om jeg ikke skal gjøre et dypdykk og hente fram igjen hun der som lurte alle sine venner i åresvis...Jeg tror det er på tide at de ikke lenger skal føle seg fullt så trygge.... ;) Dessuten - det lyser opp hverdagen å tenke ut morsomme ting.

Ha en fin dag!
                                                                  Klem,

♥ Dagens anbefaling: bloggen Beautiful er virkelig verdt et besøk.

Heidi skriver så vakkert om de hverdagslige ting som mange

av oss kan kjenne oss igjen i, 

men også om de dype ting og det å våge å være seg selv. 

En blogg som får meg til å smile, le, gråte og kjenne etter... 

Rekk ut en hånd

For noen år siden gikk jeg en rusletur midt i Markens, gågaten i Kristiansand. Jeg trengte komme meg ut, få luft og prøve tvinge tankene mine over på noe annet. Jeg hadde tredd på meg de største solbrillene jeg fant, og kjempet med en klump i halsen samtidig som jeg prøvde å bekjempe tårene som presset på. Jeg hadde en tung dag.
I dag husker jeg ikke hva jeg var så lei meg for, men jeg husker altfor godt møtet mitt med en jeg kjente.
Der midt i gaten, hører jeg noen rope navnet mitt, og jeg husker jeg tenkte at det var koselig noen så meg.
"Javel! Hvordan går det?" spør hun. "Ikke så bra, for å være ærlig" svarte jeg - og lette etter en reaksjon fra henne. Hun kikket såvidt på meg, mest kikket hun på alle som ruslet forbi. Hun sa "Hæh, hva sa du nå?"
"Jeg sa...jeg har det ikke så bra. Jeg går og kjemper med gråten i dag".
Responsen var da - "Du, jeg må i grunn løpe. Vi snakkes en annen dag. Fint at det går bra med deg. Hadet". Og borte var hun.

Dette er ikke tull. Det var sånn det var. Dessverre. Den sørlandske overfladiske mentalitet, sier noen. Det kunne skjedd hvor som helst, svarer jeg.
Hun så meg ikke i det hele tatt, og hun skulle bare visst hvor vondt jeg hadde det etterpå. Å, så viktig det er å se mennesker. Virkelig se dem. Ikke bare late som,  eller spørre for å være (tilsynelatende) høflig.
Det finnes så mange mennesker der ute som bare lengter etter at noen skal se dem. Som lengter etter å møte en som kan bry seg så mye om dem, slik at den muren de har bygd opp, sakte men sikkert rives ned igjen - bare ved at denne personen bruker tid, til å lytte og bry seg om.
Det finnes mennesker som er ensomme. Selvom du ikke kan se det på dem. Det finnes mennesker som trenger at du tar en telefon, sender en melding eller kommer på besøk. Det finnes mange mennesker som fremstår som vellykkede, ressurssterke, flotte - men på innsiden skriker de etter å bli sett. Virkelig sett.
Det finnes mennesker som har så dårlig selvbilde, at det ville utgjort en enorm forskjell om noen så dem, og ga dem et kompliment. De trenger å bli sett.

Jeg er selv en person som har trengt mye bekreftelse og å bli sett. Jeg har trengt at noen har brukt mye tid på meg, for å kunne lege noe av det vonde. Periodevis har jeg hatt det så vondt, at mitt behov har gitt seg uttrykk i hard sminke, svart hår, et tøffere uttrykk, sosial isolering, frykt for mennesker...Og alt dette har vært mulig å legge merke til, mulig for andre å reagere på. Heldigvis.
Andre ganger har jeg holdt fasaden, enda det har vrengt seg av smerte innvendig. Jeg har stått og snakket med noen om alt og ingenting og ropt inni meg: Vær så snill, se meg, se lenger enn mitt ytre!
Det er nemlig ikke alltid like lett å erkjenne hva som foregår på innsiden, og mange går rundt med en fasade som de til enhver tid prøver opprettholde.

Er det noen du har tenkt litt ekstra på i det siste? Er det en du tror kunne trenge en hjelpende hånd, en du tror sitter alene, en som faller litt utenfor i sosiale sammenhenger, en som er syk, en som er enslig, en som er i sorg, en som er fortvilet, deprimert, en som ikke har så mange? Jeg er sikker på du kjenner en...kanskje er du tilogmed en av dem.
Klarer du å bare passere, ignorere eller late som?
Historien om den barmhjertige samaritan er like aktuell i dag. Husker du historien om han som lå i veikanten, forslått og trengte hjelp? En etter en hastet de forbi. Ville ikke se. Hadde nok med seg selv. Helt til det kom en, som hadde medfølelse og som virkelig så.

Tør du rekke ut en hånd - enten for å be noen om å dra deg opp,
for å ta i mot den hånden som strekkes mot deg,
eller for å være den som vil hjelpe?


                                                                 Klem,

Med Jesus i magen

Lille jenta mi satt i sofaen og tittet ut av vinduet. Hun så ut som hun tenkte svært dype og lure tanker.

"Du, mamma?"
"Ja, lille venn, hva tenker du på?"
"Du mamma, er det sånn at Jesus bor der inni hjertet mitt altså?"
"Ja, det er det, jenta mi. Han bor i hjertet ditt."
"Men du mamma.....?"
"Ja...?"
"Det er jo veldig fint, da - for hvis Jesus blir sulten, så kan han bare klatre ned i magen min og hente seg litt mat!"



Å verdsette de små, skjønne øyeblikk - og barnas herlige underfundigheter, det er viktig det.



                                                                   Klem,

 ♥ Dagens Anbefaling: Jeg følger bloggen "Dikt for Dagen". Nydelig blogg, ei skjønn ei som skriver rett fra hjertet, hun deler både dikt og tanker. I dag syns jeg hennes innlegg var svært modig og fint. Anbefales - og det handler om noe helt annet i magen enn Jesus... ;)

Se, jeg skaper noe nytt!

Godt nytt år!!

Et nytt år har begynt, 2011 ligger bak.
2012 ligger der foran oss, med 365 ubrukte dager, nye muligheter, nye utfordringer. En ny tid. Så spennende!

Har du det som meg, at når et nytt år begynner, blir det litt tid for refleksjon over det gamle året?
Og hva ønsker du for dette nye året?

Jeg har, siste dagen av året, flere år, stått der når rakettene smallt, og takket min Gud for at året endelig var over. Jeg pustet lettet ut. Så mange år som har gitt så mange sår, hvor det har vært så mye smerte, så mange feil valg, så mye å bære med meg videre. Men ikke alle nyttårsaftener har vært slik, og tider forandrer seg. Jeg forandrer meg. Og nå er det mange år siden de tankene. Likevel, jeg bærer med meg minnene, og selvom jeg ikke omfavner dem, er det mye lærdom i dem.

I går, da rakettene smalt, kjente jeg nok en gang på en slags lettelse over at året var over, men samtidig så utrolig mye takknemlighet. Jeg var omkretset av mange nære, gode venner, og det krydde av barn. Mannen min, barna mine. Det kunne ikke vært bedre.
Men 2011 har vært et år fullt av utfordringer. Jeg ser likevel ikke på det vanskelige som problemer, det suger bare kreftene ut av meg. Utfordringer derimot, gir rom for ettertanke, muligheten til å tenke nytt.
Noen ganger kan det være lett å dvele ved det som ligger bak. Fortiden kan tynge. Og typisk oss mennesker, så henger vi ofte fast ved det som har vært vondt og vanskelig, i stedet for å se på alt det som har vært så godt!
Jeg jobber med det hele tiden, og jeg har bestemt meg for å bli enda bedre på det.
Gud sier det jo tilogmed - tenk ikke på det som engang var, nå skaper jeg noe nytt! Fremtiden kjenner vi ikke, men han har lovet oss en fremtid med håp! Og nåtiden, den skal vi bruke godt. Verdsette.
Fortiden kan vi lære av.

Jesaja 43, 19: Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede frem. Merker dere det ikke?

I dag, første dagen i dette nye året, fikk jeg verdens beste oppmuntring. Min afrikanske familie ringte sin norske familie for å fortelle at de ber for meg. Hvor sterkt er ikke det, at noen jeg er gla i, sitter på andre siden av kloden og ber Gud om å høre dem? Så sier pappa`n i familien der, at jeg ikke må glemme hvor ofte de har bedt for meg før - og minner meg om at det VIL ordne seg. Før eller siden.
Og det tror jeg på. Våger du også å tro på det?

Jeg tror dette året er et år der Gud vil skape noe nytt. Igjen. For deg, for meg. Om vi lar Ham. Klarer du legge vekk det i din fortid som tynger - og ha tro på at dette året innebærer skatter som er skjult i mørket, at det blir skapt noe nytt i ditt liv?

Jeg velger å tro det.
Må dette året bli et godt et for deg og dine.

                                                                Klem,