Et annerledes svar

Min lille kom løpende med en liten trekiste som hun samler hemmeligheter og skatter oppi. Hun roper til meg "mamma, mamma, jeg har nok noe du vil ha oppi her!" "Ja, få se, da, lille venn." Hun åpner med stor iver, og oppi der har hun lagt to små leke-cupcakes. "Hvilken vil du ha da, mamma? Den rosa eller den brune?" Jeg tenker meg selvsagt veeldig nøye om, syns i grunn begge ser unektelig fristende ut, og sier til slutt at jeg vil ha den brune fordi jeg er så gla i sjokolade.
Hun gir meg den rosa, med et stort smil om munnen og et lurt glimt i øyet. "Den brune..." sier jeg, litt små-snurt.
"Nei, mamma, den får du ikke". Jeg minner henne om at hun faktisk spurte meg hvilken jeg ønsket meg, og da svarer hun følgende: "Men mamma...Jeg vet jo du ville ha den brune. Jeg gir deg den rosa likevel jeg. Fordi det er den som faktisk er best, skjønner du - og dessuten, jeg vet jo at du liker rosa også så godt!"

Har du noengang ønsket deg en ting, men fått noe annet som kanskje lignet litt, enda giveren hadde fått tydelig beskrivelse av hva du ønsket deg? Hva skjer da? Blir du skuffet, sint eller lei deg? Eller kanskje blir du overrasket og klarer faktisk å glede deg over at giveren har tenkt litt annerledes enn deg?

Jeg har opplevd det mange ganger. Mest i forhold til Gud. Jeg har bedt til Gud - og sagt "vær så snill, Gud, kan du gi meg....jeg vil så gjerne ha...vær så snill...".. Noen ganger har Gud sagt ja og velsignet meg med oppfylte drømmer. Andre ganger får jeg et midt-i-mellom-svar, som "vent", "tiden er ikke inne, du er ikke klar". Men veldig ofte har han også sagt klart og tydelig "nei". Det er rimelig kjipt å innse, og som regel bruker jeg da altfor mye tid på irritere meg. For jeg forstår ikke svaret Hans. Vil han meg ikke bare godt, da? Og alt jeg ber om og ønsker meg er vel godt for meg? Eller...?

Jeg har, sakte men sikkert, forstått at Han har sett lenger enn meg, Han har sett et utfall jeg ikke tenkte på  - og Han lærer meg noe med måten Han svarer på.
Mer enn èn gang har jeg endt opp med å være takknemlig for at svaret ble "nei". Jeg kunne virkelig ha gått fullstendig under av å få innfridd noen av disse ønskene og bønnene til Gud.

I stedet har Gud altså sett lenger enn meg. Igjen og igjen erfarer jeg det, og omsider tror jeg at jeg har lært såpass at nå kan jeg like godt slippe kontrollen jeg vil ha, og overlate det hele til Ham. Jeg fortsetter å be og jeg fortsetter å ønske, men jeg tror ikke lenger at jeg er den som alltid vet hva som er best for meg. Det finnes en som vet bedre. Jeg ser det bare ikke - ikke akkurat da.

Akkurat som min lille datter, som ga meg noe annet enn det jeg traktet etter - fordi hun mente den andre var så mye bedre, for meg - ja, sånn, akkurat sånn er Gud også.
Og det syns jeg er utrolig fascinerende....


                                                     Klem,