Et løfte om håp

Det er spennende å leve med Gud. Tro meg, å være kristen er langt i fra kjedelig, slik enkelte tror. Å gå i tro, og ha full tillit til en annen, krever å måtte oppgi kontrollen og å av og til leve i stor spenning - og ikke minst i forventning. Og hvorfor tør vi egentlig det? Kanskje fordi vi vet at det vi kan forvente har kjærlighet som hovedingrediens? Slik opplever iallefall jeg det.

Og i dag fikk jeg en sterk bekreftelse på at Han ser og at Han holder sine løfter, og en bekreftelse på at mennesker som lever med Ham, kan bli brukt på helt spesielle måter.

Jeg har fått en ny bloggvenninne, og de siste dagene har vi mailet litt frem og tilbake.

I dag skrev hun noe som traff meg sterkt og som gjorde meg klar over at hun der og da ble brukt av Gud for å minne meg på at et løfte er blitt holdt, men også for å vise meg  - og henne - at Gud jobber på  de underligste måter.

Hun fortalte meg at hun har gått gjennom en svært vanskelig tid som varte noen år. Samtidig sier hun at hun ikke lenger husker så mye av det. Det er som om det er "blitt borte", skrev hun.

Det fikk meg umiddelbart til å tenke tilbake, på den gangen jeg fikk et brev fra min afrikanske venn. Jeg hadde fortalt ham min livshistorie i et brev, jeg hadde utøst mitt hjerte og delt all min sorg og smerte for ham - og i det lange nydelige brevet han skrev tilbake, ga han meg også følgende bibelvers som han ba meg holde fast på og tro på:

"Du skal glemme dine lidelser. Du skal bare ha et vagt minne om dem, slik du minnes vann som rant forbi.

Livet ditt skal overstråle middagsolen, og mørket skal bli som den lyseste morgen.

Du kan være tillitsfull, for det er håp. 

Du kan se deg omkring, og legge deg trygt. For du er beskyttet."
Job 11, 16-18

Jeg husker at min reaksjon på det verset, var at dette kan umulig stemme. Jeg ristet på hodet og tenkte at jeg kommer aldri i livet til å glemme noe som helst, og det mørke i livet mitt kommer såvisst ikke til å føles som en lys morgen. Og håpet, det var der og da ikke tilstede.

Så kommer denne påminnelsen i dag, i form av en bloggvenn, som skriver noe som treffer meg rett i hjertet. Som en hilsen fra Gud. "Var det ikke dette jeg lovet deg, Spirea?"

Jeg må ydmykt bøye mitt hode og tørke mine tårer, for sannheten er at idag er jo mye av smerten, mye av det vonde jeg har gjennomgått, kun vage minner. Jeg kan prøve å presse frem minnene, men det krever mye, mye tankearbeid, og en hel del husker jeg virkelig ingenting av. Det er borte.

Livet mitt er fullt av håp, det VAR håp allerede den gangen, og jeg kan i dag se at mørket er omgjort til lys. Har han ikke holdt sitt løfte? De versene jeg fikk for flere år siden - de ble fullstendig levende for meg i dag.

Jeg tror fullt og helt på at Gud kan viske vekk det vonde med tiden. Jeg tror ikke på at "tiden" er det eneste som leger alle sår, selvom tid er en god medspiller. Gud er den som kan viske det vekk, som kan lege sår, som gir håp, ny glede - og som ønsker se deg gå i tro, tillit og trygghet.

Og i dag takker jeg min Gud for alt han har ført meg gjennom, for at Han har holdt sine løfter - for at han brukte min afrikanske venn den gangen og ga meg et løfte jeg burde ha klynget meg til - og for at han i dag brukte en ny venn for å minne meg på det hele.

Jeg må erkjenne at nok en gang har jeg lært noe av Ham som har kontrollen på alt og som gir håp når alt ser som mørkest ut....

                                                                Klem,