Mer enn hva øyet ser

I dag måtte jeg inn til byen, skulle i behandling igjen. Jeg rekker akkurat bussen og slenger meg ned, andpusten og stresset.
Jeg sitter der og prøver finne igjen pusten, da bussen stopper igjen. Inn kommer et par. Begge rundt 40 år. Han ser nokså skitten ut, han har rufsete hår, ringer i begge ører, opprevet bukse og rødsprengte øyne. Hun har hettegenseren godt trukket over hodet, som om hun prøver skjule seg. Hun ser sliten ut, har store poser under øynene, fett hår og er usminket. De er rusmisbrukere. De setter seg på et bakovervendt sete, rett overfor meg, slik at jeg ser rett på dem. Jeg smiler til dem, men får såvidt en reaksjon tilbake i form av noe strammere munnviker...

Jenta på skrå overfor meg kikker på dem med skepsis. Hun er en nydelig ung jente, pent sminket, elegante klær. Stor kontrast til paret. Jeg betrakter henne. Hun virker engstelig når hun ser på dem.Hun trekker håndvesken sin tett inntil kroppen og tviholder på den. Slik satt hun ikke før de entret bussen. Blikket hennes er stadig bortom og "gransker" paret.

Den slitne damen drar frem en sminkepung fra vesken sin. Det er en skitten rød sak. Hun trekker fram et lite speil og en ripete boks med øyeskygge. "Jeg ser så sliten ut, har ikke sovet på flere dager nå" sier hun til kjæresten sin. "Du er nydelig" svarer han. Hun bruker en skjelvende finger til å påføre øyeskyggen. Det blir ujevnt og rart, men hun smiler til speilet. Hun trekker frem en mascara jeg ikke har sett på markedet på lenge. Den er inntørket og gammel, men hun presser den mot vippene. En gammel rouge børstes på med noe som ligner mest på en tannbørste. Leppene får et strøk farget lypsyl. Igjen smiler hun til speilet og sier til kjæresten "jeg ser bedre ut nå!". Sannheten var vel ikke helt sånn, men hun følte seg iallefall bedre.

To eldre kvinner kommer inn på bussen. De kikker med et nedlatende blikk på rusmisbrukerene. Jeg er sikker på at om det var helt stille, kunne jeg ha hørt dem fnyse. Paret overfor meg ser på hverandre med triste øyne og jeg legger merke til at de klemmer hverandres hender litt ekstra hardt....

Det knyter seg i magen min. Kontrastene er så store. Like før jeg skulle gå ut i dag, prøvde også jeg å skjule mine tretthetstegn etter flere netter med lite søvn. De mørke ringene mine er markante, posene mer saggete enn noen gang, øynene rødsprengte og huden gusten. Jeg er opptatt av kvalitet og foran meg ligger sminke og kremer fra Lancome, Dior og Chanel, for å nevne noen...Ikke en eneste skitten, oppripet, utgått boks...
Jeg kjenner jeg blir uvel, får vondt langt inni meg. Tenker på forskjellene og blir trist. Blir kvalm av hvordan vi mennesker ser på hverandre, uten å se bakom fasaden.
Kvalm av å tenke på hvor nedlatende vi kan være overfor mennesker som sliter, men som er akkurat som deg og meg, bare på en litt annerledes måte. Fordi livet er blitt sånn. Kvalm av å tenke på alle fordommer. Kvalm av dem som ikke forstår at vi mennesker er mer enn hva øyet ser.

Så switches tankene mine innpå Jesus, han som jeg så gjerne vil ligne. Den kuleste fyr jeg vet om, full av kjærlighet. Hva ville han ha gjort? tenker jeg.
Jo, han ville nok ha gått bort til det slitne paret, satt seg ned ved dem, sett dem inn i øynene, smilt og sagt til dem begge:
"du er nydelig- og jeg er glad i deg!" - og det kunne gjort en hel stor forskjell for paret - i dag.


                                                           Klem,