Opp igjen!

Se for deg dette scenarioet. En varm, solfylt sommer-lørdag. I en av de idylliske sørlandsbyene kryr det av mennesker på torvet utenfor det store kjøpesenteret. Klokken er "midt på dagen".
Der kommer det ei jente løpende. Hun ser ut som hun kommer rett ut fra Grease-musikalen, med flagrende knekort 50tallskjole, lang svaiende hestehale og med hvite pumps. Hun smiler og roper navnet på en venninne hun tydeligvis har sett litt lenger fremme. Skoene er nye, fine....men ikke beregnet til jogging.
Dunk!!
Der ligger hun, så lang hun er. På asfalten utenfor kjøpesenteret, der folk sitter på rekke og rad på benkene og nyter sine dryppende is. Alle blikk er rettet mot henne. Noen kniser, andre bare stirrer - og stirrer. Den flagrende kjolen med det vide skjørtet har, av en eller annen grunn, i fallet, trukket seg oppunder armene....så der ligger jenta og viser mye mer av kroppen sin enn det som noensinne var ønsket. Stompen står til værs i det hun prøver iherdig å komme seg opp fra asfalten, men hun blir liggende i smerter. Blodet renner fra legger, lår og hender. I det hun klarer snu seg rundt, viser hun ikke lenger bare trusen, men også hele bh`n og hun prøver panisk å dra kjolen nedover...
Det er da de kommer, det eldre ekteparet...De stopper, kikker ned på henne og roper høyt: "Makan! For en skam!", før de går videre, tilsynelatende fornøyde med å ha trykket jenta litt lenger ned.
Jenta reiser seg igjen. En ukjent fyr (som sikkert likte undertøyshowet) kommer ruslende bort og gir henne en hjelpende hånd, før hun hinker vekk fra åstedet og hjemover. Den fine lørdagen var ikke fullt så fin lenger. Bare pinlig.

Vi mennesker ramler til stadighet. Jeg plukker stadig opp barna mine, der de ligger som bylter og vræler fordi det var skummelt å ramle, eller fordi fingeren har fått seg en skrape. "Opp igjen!" sier vi med et smil. "Dette går så fint så!" Så blåser vi det vonde på fingeren vekk, setter på et plaster, og livet er igjen så bra. Vi ramler, og vi reiser oss igjen. Stort sett.

Gikk det bra med deg, da du ramla på trynet, midt i livet? Gikk det bra med deg, da du kjente at du knapt klarte å komme deg opp igjen? Gikk det bra da du kjente at det du gjorde var helt feil og skulle aldri vært gjort? Var det noen som rakk ut en hjelpende hånd og sa "opp igjen, dette går bra"?
Jeg har ramlet mange ganger. Så til de grader på trynet. Har plumpa så saftig uti, angret på ord som er blitt sagt, handlinger som er gjort, jeg har slått meg og hatt det vondt. Noen ganger har noen kommet løpende mot meg, trøstet og sagt "opp igjen!", andre ganger har jeg ligget der, som en bylt, helt alene og prøvd finne krefter til å reise meg. Det verste er når noen, av en eller annen grunn, trøkker meg lenger ned.

I sånne perioder i livet, der jeg har ramlet så kraftig at jeg knapt kommer opp igjen, så har jeg funnet ut at det beste kan faktisk være å bare bli der - en stund. Kreftene til å reise seg er uansett ikke til stede, men jeg klarer som regel karre meg litt opp - på kne. I bønn, til en som hører, til en som vet hvordan det er å ramle, hvordan det er å ha vondt, hvordan det er å få alle blikk på seg - hvordan det er å kjenne på skammen. Og så, når alt gruff er utøst fra mitt hjerte, reiser jeg meg igjen. Litt sterkere, tross alt.

Det viktigste er ikke når, hvor eller hvordan du reiser deg, men at du reiser deg. Igjen og igjen.


(....Åja, og den jenta utenfor kjøpesenteret. Det var forresten meg det...)

                                                           Klem,