Rekk ut en hånd

For noen år siden gikk jeg en rusletur midt i Markens, gågaten i Kristiansand. Jeg trengte komme meg ut, få luft og prøve tvinge tankene mine over på noe annet. Jeg hadde tredd på meg de største solbrillene jeg fant, og kjempet med en klump i halsen samtidig som jeg prøvde å bekjempe tårene som presset på. Jeg hadde en tung dag.
I dag husker jeg ikke hva jeg var så lei meg for, men jeg husker altfor godt møtet mitt med en jeg kjente.
Der midt i gaten, hører jeg noen rope navnet mitt, og jeg husker jeg tenkte at det var koselig noen så meg.
"Javel! Hvordan går det?" spør hun. "Ikke så bra, for å være ærlig" svarte jeg - og lette etter en reaksjon fra henne. Hun kikket såvidt på meg, mest kikket hun på alle som ruslet forbi. Hun sa "Hæh, hva sa du nå?"
"Jeg sa...jeg har det ikke så bra. Jeg går og kjemper med gråten i dag".
Responsen var da - "Du, jeg må i grunn løpe. Vi snakkes en annen dag. Fint at det går bra med deg. Hadet". Og borte var hun.

Dette er ikke tull. Det var sånn det var. Dessverre. Den sørlandske overfladiske mentalitet, sier noen. Det kunne skjedd hvor som helst, svarer jeg.
Hun så meg ikke i det hele tatt, og hun skulle bare visst hvor vondt jeg hadde det etterpå. Å, så viktig det er å se mennesker. Virkelig se dem. Ikke bare late som,  eller spørre for å være (tilsynelatende) høflig.
Det finnes så mange mennesker der ute som bare lengter etter at noen skal se dem. Som lengter etter å møte en som kan bry seg så mye om dem, slik at den muren de har bygd opp, sakte men sikkert rives ned igjen - bare ved at denne personen bruker tid, til å lytte og bry seg om.
Det finnes mennesker som er ensomme. Selvom du ikke kan se det på dem. Det finnes mennesker som trenger at du tar en telefon, sender en melding eller kommer på besøk. Det finnes mange mennesker som fremstår som vellykkede, ressurssterke, flotte - men på innsiden skriker de etter å bli sett. Virkelig sett.
Det finnes mennesker som har så dårlig selvbilde, at det ville utgjort en enorm forskjell om noen så dem, og ga dem et kompliment. De trenger å bli sett.

Jeg er selv en person som har trengt mye bekreftelse og å bli sett. Jeg har trengt at noen har brukt mye tid på meg, for å kunne lege noe av det vonde. Periodevis har jeg hatt det så vondt, at mitt behov har gitt seg uttrykk i hard sminke, svart hår, et tøffere uttrykk, sosial isolering, frykt for mennesker...Og alt dette har vært mulig å legge merke til, mulig for andre å reagere på. Heldigvis.
Andre ganger har jeg holdt fasaden, enda det har vrengt seg av smerte innvendig. Jeg har stått og snakket med noen om alt og ingenting og ropt inni meg: Vær så snill, se meg, se lenger enn mitt ytre!
Det er nemlig ikke alltid like lett å erkjenne hva som foregår på innsiden, og mange går rundt med en fasade som de til enhver tid prøver opprettholde.

Er det noen du har tenkt litt ekstra på i det siste? Er det en du tror kunne trenge en hjelpende hånd, en du tror sitter alene, en som faller litt utenfor i sosiale sammenhenger, en som er syk, en som er enslig, en som er i sorg, en som er fortvilet, deprimert, en som ikke har så mange? Jeg er sikker på du kjenner en...kanskje er du tilogmed en av dem.
Klarer du å bare passere, ignorere eller late som?
Historien om den barmhjertige samaritan er like aktuell i dag. Husker du historien om han som lå i veikanten, forslått og trengte hjelp? En etter en hastet de forbi. Ville ikke se. Hadde nok med seg selv. Helt til det kom en, som hadde medfølelse og som virkelig så.

Tør du rekke ut en hånd - enten for å be noen om å dra deg opp,
for å ta i mot den hånden som strekkes mot deg,
eller for å være den som vil hjelpe?


                                                                 Klem,