Ikke gjem deg

Jeg skulle akkurat til å parkere bilen min utenfor butikken, da jeg la merke til at min venninne satt inni sin gjenkjennelige, lille bil. Hun så meg antakelig ikke, så jeg kjørte mot bilen hennes, og parkerte front mot front.
I det hun ser meg, synker hun fort lenger ned i setet, og trekker luen godt ned mot øynene. Lenger og lenger ned sank hun, og til slutt tror jeg jommen hun var helt nede på gulvet. Jeg ble sittende i bilen min, veldig forundret over hva hun holdt på med, og lurte på når hun hadde tenkt å dukke opp igjen. Det skjedde ikke. Hun ble værende. Syns i grunn det hele var en merkelig og litt komisk situasjon, men tenkte at hvis hun hadde noe hun måtte gjøre på gulvet i bilen, så ville jo ikke jeg forstyrre, så jeg gikk inn i butikken.

Noen dager senere var jeg nedi byen og gjorde noen ærend. Da jeg kom til bilen min, som sto parkert på en stor parkeringsplass, så jeg henne igjen. I det jeg rakk opp hånden for å vinke til henne og ropte navnet hennes, dukket hun ned bak en bil. Hva skjer, tenkte jeg, skled hun på isen? Jeg ble igjen stående og undre meg og se etter henne. Jeg så toppen av luen hennes gjennom et bilvindu, og hun tittet forsiktig opp, antakelig for å sjekke om jeg var der forsatt. Hun forsvant lynkjappt ned igjen...og der ble hun værende, på huk bak bilen. For å skjule seg. Som et barn som leker gjemsel, skjulte hun seg for meg - som ikke akkurat regnes for å være av den skumle typen....

Det slo meg hva som foregikk. To ganger, på under en uke, hadde hun skjult seg for meg, ikke ønsket å møte meg. Selv var jeg midt i en tid i livet der mye skjedde, og jeg hadde signalisert til mine venner at jeg trengte dem litt ekstra nå. Hun hadde sagt over lengre tid at "jeg kommer, jeg vil så gjerne, jeg må bare, skal bare, bør bare...først......men så kommer jeg!" Hun kom aldri og jeg hørte heller aldri noe fra henne. Hun ble bare borte. Og plutselig så vi hverandre, ansikt til ansikt, og hun valgte å skjule seg. Av en eller annen grunn trakk hun seg unna. Kanskje visste hun ikke hva hun skulle si?

Har du behov for å skjule deg for andre? Er det noen du syns det er vanskelig å se i øynene? Noen du helst unngår å møte? Er det noe du ikke vil at andre skal se? Bærer du på byrder du ikke klarer å dele med andre?
Kanskje skjuler du deg også for Gud? Han som ser alt og vet alt, men likevel prøver du flykte fra ham?

Jeg skulle ønske vi våget litt mer. Våget å være sårbare overfor hverandre, våget å fortelle hvordan vi egentlig har det - ikke bare vise oss fra den beste side, og signalisere klart og tydelig - "hit, men ikke lenger". Jeg skulle ønske vi var raskere til å tilgi hverandre, og at vi ikke løp vekk fra skammen, men våget å si "beklager at jeg feilet"... litt oftere.

Jeg skulle ønske vi var litt tøffere og ikke så redde for å tape ansikt.
For min venninne, var det vanskelig å tape ansikt. Hun hadde lovet å komme, være tilstede, men gjorde det ikke - og da hun så meg, var det lettere å gjemme seg.

Heldigvis trenger vi ikke å skjule oss for Gud. Han vet allerede hvordan vi har det. Han vet om hva du kaver med, hva du trenger hjelp til, hva du ønsker å skjule i livet ditt, hvem du ønsker å skjule deg for - og hvorfor. Han vet om alle feil du gjør, alt det gale du sier og tenker, men Han fordømmer deg aldri - og Han elsker deg likevel. Mer enn du noen gang kan forstå.
Å komme til Ham med alt det som er vanskelig er det beste du kan gjøre. Kast det på Ham, det som tynger deg - og Han har lovet å hjelpe deg videre.
Ikke gjem deg - for du, med alt hva du har og er, er et nydelig menneske - elsket av Gud. Du er Hans mesterverk - og du trenger ikke å skjule deg...

                                                             Klem,

Det uheldige stempelet

Så har det skjedd igjen. Jeg vrir meg av fortvilelse, tørker et par tårer fordi jeg er trist og skuffet.
Jeg øste ut mitt hjerte. Responsen jeg fikk, gjorde at hjertet mitt trakk seg sammen.

"Du er jo ALLTID så uheldig, du, Spirea!"

For sikkert hundrede gang i livet mitt, er det dèt jeg får høre. Det uheldige stempelet har blitt trykket igjen. På meg. Hardt, brutalt, uten filter. Litt for hardt denne gang...

Jeg titter ut vinduet. Det regner litt. Men så jeg ikke et streif av sol gjennom regnet? Der var det igjen, solen kommer til å presse seg gjennom, jeg ser den! Jeg får lyst til å rope det ut - jeg ser sol gjennom regn!

Jeg er ikke uheldig, for jeg kommer meg gjennom og blir en sterkere versjon av meg selv. Jeg er ikke uheldig, for jeg har en Gud som kjemper for meg, en Gud som er sterkere enn alle sårende ord, en Gud som er mild og som leger det vonde, en Gud som bærer meg i motbakkene - og som stryker sin kjærlige hånd, der stempelet slo meg så hardt. Igjen.

Er jeg ikke heldig? Jeg kjenner, mens jeg gråter, skriver og øser ut til Gud og lar Ham jobbe, at hjertet mitt vokser igjen. I takknemlighet. Jeg er heldig som har kommet meg gjennom. Jeg lever, jeg står oppreist, jeg har et hode som fungerer, jeg har familie som elsker meg og som jeg elsker tilbake, jeg har bunnsolide venner som forstår, jeg har et hjem som er blitt min oase. Marerittene er over, selvom jeg nå står midt i en ny storm der sykdommen tærer.

Vi kan ikke endre menneskers oppfatning, menneskers tanker, hva de ser, hva de hører  - eller hva de velger å si og gjøre. Men vi kan endre oss selv, hvordan vi selv møter livet. Og jeg velger å lete etter solen gjennom regnet. Jeg velger å prøve meg på en dans, selvom kroppen ikke tåler det. Jeg velger å lete etter de gode ord, og gjemme vekk ord som slår. Jeg prøver å bevare mitt hjerte, for mitt liv utgår fra det. Og jeg har endelig skjønt hva det betyr.

Min veileder gjennom mange år, sa en gang til meg - i en periode av livet der jeg fylte meg selv med negative tanker - om meg selv: "Vær forsiktig hva du tenker - for livet ditt formes av dine tanker".
Dette er blitt mine hjerteord. Og lappen, med disse ordene, som min veileder snek nedi vesken min når jeg så en annen vei, og fant igjen da jeg trengte den - den har jeg enda med meg overalt. Som en påminnelse. Han ga av sin livsvisdom, og jeg har senere forstått at dette gjelder ikke bare tanker om meg selv, men også hva jeg velger å tenke om andre. Dèt former nemlig også livet mitt.

Velg bort det uheldige stempelet, om du klarer. Overfor deg selv - og andre. Det slår av og til for hardt og gir stygge merker det er vanskelig å få bort.

Jeg tror jeg går meg en tur ut nå. Jeg tørker tårene. Det har sluttet å regne og solen holder på å bryte gjennom.


           

                                                                Klem,

Ordspråkene 4, 23 (New Century Version)

Vinneren er .....

Så var dagen for den store høytidelig trekning her!
Etter å ha skrevet på uttallige lapper, klippet opp og puttet dem i en liten bolle - så fikk min minste lille lov til å trekke en lapp.
Gledesstrålende trakk han opp en lapp - og der sto navnet på vinneren.

Og vinneren av de fine steinbrikkene - og den hjemmelagde sjokoladen er:

♥  Det flotte mennesket bak bloggen OPPSUMMERT

Gratulerer så kjempe-kjempe mye!
Jeg anbefaler forøvrig alle å ta en titt på denne bloggen. Det skrives så ærlig om livets utfordringer, sorger og gleder, om hvordan ensomheten kan ramme, og det tas opp mange fine, viktige tema. Mer enn en gang har jeg blitt dypt (be)rørt av noe som så vakkert er skrevet, mye kan jeg leve meg inn i.... Tusen takk!

Jeg håper denne lille gaven kan bli dagens oppmuntring! Vil du være så snill å ta kontakt med meg på hjertespor@gmail.com, så får jeg adressen din? :)

Og til alle dere andre - tusen, tusen takk for supert engasjement, for gode ord og for at dere følger med meg og leser bloggen min. Det varmer meg og rører mer enn jeg kan forklare...
Også har jeg jo skjønt at denne lille gi-bort´en min var ganske populær, så jeg lover at det ikke skal gå altfor lenge til neste gang igjen. Har allerede planen klar :)

Ønsker dere alle en nydelig fredagskveld - og helg, jeg håper dere nyter vær og vind, hvordan det enn er  - og at dere er gode mot hverandre.

                                                   
                                                                Klem,

Velger du kjærligheten?

Nok en gang sitter han alene igjen på kjøkkenet. Tårene renner. Han er redd og fortvilet. Hun har tatt bilen og stukket av. Hun orket ikke mer av maset hans. Orket ikke snakke om det som likevel ikke kan løses. Det er for sent. For mye har bygd seg opp, for mye er uoppgjort, for mange ord har såret og satt seg fast. Det har gått for langt.

Han løp etter henne da hun dro. For tredje gang denne måneden. "Kan vi ikke prøve å snakke sammen?" ropte han, idèt bildøren smalt. Hun sendte ham et skarpt blikk, et blikk fullt av oppgitthet, irritasjon og sinne. Han gikk sakte tilbake, kikket inn til barna i frykt for at de hadde våknet av krangelen deres, og knakk sammen, oppløst i tårer.

Nå var det bare å vente på at hun kom tilbake. De hadde vært gift i 7 år nå, men noe gikk galt langs veien. Gode ord har gått over til sårende ord. Varme blikk er gått over til skarpe blikk. Oppmuntring er gått over til kritikk. De klarer ikke finne tilbake til gleden de delte da de giftet seg.
Han har begynt å se så mange feil ved henne. Hun er lei av at han ikke forstår. De river hverandre ned, i stedet for å bygge opp.
Begge begynner de å trekkes mot andre. Andre som kanskje kan forstå, som kanskje har noe av det de savner hos hverandre. Det er lett å søke anerkjennelse andre steder, det er lett å bli betatt.

Hun kommer tilbake etter flere timer. I stedet for en omfavnelse og et ydmykt blikk som ber om tilgivelse, sier hun hardt, at denne gangen er det nok. Nå nytter det ikke mer, ekteskapet trenger å fikses - eller avsluttes. De står på valg.

Hvilket valg tar de? Det gjenstår å se.

Jeg har selv vært i vanskelige, usunne forhold. Forhold som river ned den du er. Det er lett å bli blind og ikke se, det andre ser, lett å bli døv for det du innerst inne vet - om du lytter til hjertet ditt. Jeg så ikke da - men heldigvis i tide, og jeg gikk. Men noen ganger er det verdt å kjempe, viktig å kjempe, viktig å ta vare på det dere har. Et ekteskap inngått i kjærlighet.
Det er mye vondt å se mellom ektefeller. Det er så mye som ikke snakkes om der hjemme, så mye det er vanskelig å sette ord på, så mye som har gått galt. Så mange som lurer på hvorfor de enda holder sammen. Så mange som syns det er en bragd om de har klart å holde sammen i over 5 år. Og kanskje er det det, for noen?

Gud gråter. Han ser, hvordan de kaver, hvordan de stikker hverandre, hvordan de rakker ned på hverandre og sårer hverandre. "Kom til meg, dere som strever" - roper han, i håp om å nå inn. "Jeg vil gi dere hvile, jeg vil hjelpe dere videre - om dere lar meg!" Hvordan kan Gud hjelpe med noe som helst? undrer de seg. Dette må vi da klare alene.

Gud er den som kan bygge opp igjen det som er knust. Gud er den som kan lege hjerter som er revet i filler. Gud er den som lærer oss om tilgivelse og hvor viktig det er. Gud er den som kjemper, mens du hviler. Gud er den som kan snakke med deg - i drømme, ved å gi deg bilder, ved å gi deg nye tanker, ved å gi deg ord - og fortelle deg og lære deg den veien du skal gå. Gud er kjærlighet, og av Ham har vi mye å lære.

Men Gud har også satt mennesker på jorden. Det finnes hjelp å få hos andre mennesker, noen å dele det vonde med. Gud sier ikke at vi skal sitte på rompa og ikke gjøre noenting. Vi må selv hente frem viljen til å fikse. Men Han er en medhjelper vi kan klynge oss til, som kan veilede oss langs veien.

Velger du kjærligheten?


                                                            Klem,

♥ Minner om innspurten på gave-gi-bort

Små skritt

Minsten vår holder på å lære seg å snakke. Ett og ett ord. Det er fascinerende å følge med på hvordan han funderer på hvordan han skal forme munnen for å klare å lage de rette lydene, hvordan han lytter til oss og så prøver selv.
Vi står rundt ham og heier og forteller ham hvor flink han er. Andre syns kanskje han er litt sent ute, sammenlignet med deres små, og de spør ofte "snakker han noe mer nå?"
Vi svarer, like stolte hver gang, at ja, det går sakte fremover - og han må få lære seg i sitt tempo.

Har du noengang kjent på at mennesker i livet ditt syns det går litt for sent fremover med deg?
Burde ikke sorgen være over nå? Burde du ikke snart ha kommet deg over det brutte forholdet? Burde ikke sykdommen ha gått over? Burde ikke sårene være leget? Burde du ikke være klar for å gå videre nå?

Noen mennesker klarer ikke vente, noen mennesker orker ikke lytte lenge nok, noen mennesker klarer ikke, i kjærlighet til deg, å se på den smerten du gjennomgår. Derfor drar de i deg, prøver få deg opp den bakken du selv ikke orker å gå. Velmenende - men du må få gå i ditt tempo. Bare du vet når sårene er leget, når du er klar for å gå videre. Går du for fort, kan du gå glipp av de vakre blomstene langs veien. Blir du dyttet eller dratt i, kan du komme på nye plasser før du er klar for det. Babyer lærer ikke å løpe først, de lærer å gå. Små barn lærer ett og ett ord. Sakte. Tiden jobber for deg. Det tar tid å leges.

Og underveis ligger sammenligningen der, som noe det er lett å helle mot. Du ser på de andre, hva de har, hva de har klart, hva de gjør, og du tror de er så mye bedre...Og blir fokuset ditt værende der, i sammenligningens ånd, så blir det heller ikke lett å tro det, når noen heier på deg og sier "så flink du er", "dette klarer du", "så vakker du er". Blir du værende der, så klarer du til slutt ikke se den unike, fantastiske person som du er - bare fordi du er du. I stedet havner du i depresjon og angst, og tror på de negative tankene du sier om deg selv. Men sannheten er - at du er god nok. Du er verdifull og du er elsket - som du er, med alle dine skrammer, med alle dine sår.

Du må få gå i ditt tempo. Små skritt. Ett og ett om gangen. Litt famlende, litt ustødig, men sakte fremover. Ingen skal dytte. Ingen skal dra. Men det kan være fint å tillate at noen får være der for deg, gå ved siden av deg, lytte og heie deg frem. Slike mennesker er gull verdt, ta vare på dem.

Underveis er det mye å lære. Underveis er det mange tårer. Underveis vil du bli sliten av alle motbakkene, men du vil sette pris på den gleden det er å komme til toppen - og sette utfor igjen med nye krefter...for så å ta fatt på en ny bakke. Så kommer nye landskap til syne, først ser du dem i det fjerne - så kommer de nærmere og nærmere. Der er veien svingete og rar, det vil den alltid være, for sånn er jo livet - men det går slakt opp, slakt ned - og mye rett frem, det er ikke lenger bare motbakker.
Og du kommer dit, selvom du ikke tror det. Selvom du er sliten nå.
Der er det godt å være og du kommer dit - med små skritt og i ditt tempo...

                                                                Klem,

     

EN GAVE TIL EN AV DERE! (Avsluttet!)

Jeg har, i løpet av de få månedene jeg har blogget, blitt overveldet av den responsen dere gir. Jeg er så takknemlig for gode ord, kommentarer og mail - og for konstruktiv kritikk.  Tusen takk for at dere inspirerer meg!

Jeg har lyst til å gi litt tilbake, og derfor har jeg kjøpt disse nydelige steinbrikkene og en pose hjemmelaget sjokolade. Steinbrikkene er 4 rustikke, matchende, men forskjellige  - og det står et ordtak på dem alle. De kan brukes under glasset - eller som gryteunderlag. Eller - de kan stå på en hylle og pynte opp.
Jeg håper den lille gaven snart havner hos en av dere lesere.

Slik gjør du for å bli med i trekningen:

Du må skrive en kommentar om at du vil være med på trekningen. Har du ikke blogg (som jo viser hvem du er), må du signere med navn eller initialer. Dette gir 1 lodd.

Er du allerede følger, eller om du legger deg til som følger, får du 2 lodd til. Sammenlagt kan du få 3 lodd.

Ikke så store krav det, var det vel ? ;)

Obs! Nye følgere: Dere må benytte følgerfunksjonen til venstre på bloggen, IKKE den som er øverst på siden. Den fungerer ikke, av en eller annen idiotisk grunn! Legg merke til om du er havnet blant de andre følgerne i "boksen". Da bør det være i orden.

Trekningen gjøres slik: Jeg putter antall lodd, med navn eller initialer på, i en bolle - og lar ett av barna få trekke. Det gjøres i all høytidelighet fredag 24 februar. Lykke til!

Ønsker dere alle en nydelig dag!
                                                                 
                                                                     Klem,

Når er det min tur?

"Når det er min tur?" tenker jeg, og ser bort på venninnene mine, som gleder seg over kjæresten de har funnet, over mannen de skal gifte seg med. De forteller ivrig om bryllupet som skal stå om noen måneder, om kjolen, ringen og frieriet. Jeg føler meg alene. Når er det min tur?

Det stikker i magen. Jeg er invitert på en sammenkomst i kveld, og jeg sliter med å finne en unnskyldning for å ikke gå. Det kommer tre par....og meg. Det gjør vondt å føle seg alene, sammen med andre. Andre ganger gjør det vondt å ikke bli invitert.

Jeg hører om dem som reiser på turer, opplever verden og livet sammen. Selv leter jeg iherdig etter venner som har mulighet til å stikke av en helg fra mann og barn og etter venner i samme situasjon....men jo eldre jeg blir, jo vanskeligere er det. Noen ganger ender jeg opp med å reise alene, men det krever så mye av meg. Mye mot. Jeg lengter og undrer atter en gang. Når er det egentlig min tur?

Jeg har prøvd, feilet og mistet motet. Finnes det ingen der ute som passer for meg? Skal jeg leve dette livet alene? "Det skjer når du minst venter det" sier de, klapper meg på skulderen og smiler. Lykkelige over de skinnende ringene på fingrene. Jeg snur meg vekk, tror ikke på dem.

Årene går, folk maser. "Hvordan går det med kjærligheten, da?" spør de, mer av nysgjerrighet enn omsorg. "Er du fortsatt singel?" kan de spør, uten å vite hvor vondt det noen ganger gjør, og uten å være klar over det trykket de la på ordet "fortsatt".
I brylluper kommer de gamle bort til meg og sier "neste gang er det din tur". Jeg kikker ned, blir provosert og lei meg og har lyst til å møte opp i begravelser, bare for å gå bort til de gamle og si det samme..."neste gang er det din tur".

Savn, såre følelser, ensomhet, fortvilelse, lengsel, venting. Har du vært der? Husker du hvordan det var, eller er du en av mange som har glemt det, og som ikke lenger bryr deg om å tenke tilbake? Kanskje er du der? Eller kanskje du nettopp har kommet dit  - igjen? Sistnevnte skjer også, når man minst venter det, dessverre. Men det tenker vi aldri på.

En enke eller enkemann, en separert, alenemamma, alenepappa, en skilt, en enslig...med samme lengsler. De lengter etter en å være gla i, en å holde rundt, en som er der for dem når verden stormer, en som gjør verden vakrere - bare fordi de er til.

La oss aldri glemme hvor vi selv har vært. La oss ikke bli så opptatt av oss selv at vi ikke ser dem som ikke blir invitert på nyttårsaften fordi de samme parene som alltid møtes, skal igjen møtes. La oss ikke glemme dem som ikke har noen å reise på tur med, eller gå på konsert med en sen kveld. La oss ikke glemme dem som kaver i det stille med alle spørsmålene, og der det vondeste av dem alle er "er jeg ikke  verdt å elske?"

Å være enslig er ikke ensbetydende med ensom. Altfor mange mener å tro det. Jeg har enslige mennesker i livet mitt som er som de vakreste, skjønneste mennesker -  fulle av farger, kreativitet, omsorg for andre, liv og røre. De er det beste menneskene jeg vet, men de er enslige. Ensomme? Kanskje av og til. Ikke alltid. Husker vi andre på dem? Altfor sjeldent.

Livet blir ikke alltid som man ønsker, men vi må aldri gi slipp på håpet. En dag tar faktisk livet en ny vending, enten du vil eller ei - enten du tror det eller ei. Det gjorde det for meg. Det vil det gjøre for deg.

Og kanskje er det du som sitter en dag og ser tilbake på den tiden du følte det som dette...?


                                                              Klem,

Og akkurat i det larven trodde alt var over, 

   det var da....den ble til en sommerfugl...

Ufortjent nåde

I går kom mannen hjem med blomster til meg. Nydelige roser, i duse farger. Jeg tror jeg så ut som et spørsmålstegn da han rakk dem mot meg. Jeg fortjente dem jo ikke? Før jeg fikk formet spørsmålet, sier han med et stort smil "du fortjener de og jeg er glad i deg".
Jeg fikk klump i halsen. De siste dagene har jeg vært alt annet enn kjærlig, hengiven og snill. Overskuddet mangler, lite søvn og en sykdom som tærer. Jeg blir da en variant av meg selv jeg ikke liker, en sinna-sliten-og irritert-kone og mamma, og jeg har hatt en samvittighet så svart som bare det, og følt meg mislykket og utilstrekkelig.
Også blir jeg møtt med kjærlighet tilbake....?!

Jeg faller ofte i livet. Gang på gang ramler jeg og slår meg. Gang på gang gjør jeg det jeg ikke vil, sier det jeg ikke vil, går dit jeg ikke vil. Jeg strekker ikke til, og jeg snubler i det som bare er blitt rot.

Nåden er større enn mine fall. Hver gang jeg trør feil, vet jeg at det er en som tar i mot meg. Jeg faller ned i Guds armer, og der er det trygt å være. Der kan jeg komme med alt som gikk galt. Uten å møte harde ord, uten å møte fordømmelse. Bare være meg.

Når jeg får nye venner, tar det lang tid før jeg åpner helt opp. Jeg trenger å kjenne meg trygg og være sikker på at det jeg deler blir ivaretatt og møtt på en god måte. Jeg trenger å være sikker på at dette er venner som kan ta i mot det jeg sier. Det som ofte skjer, er at jeg får tilbakemeldinger som "det hadde jeg aldri trodd" eller "det synes ikke på deg".
Et menneske er aldri bare det du ser.

For noen, er det viktig å fremstå som om livet går på skinner, at alt tilsynelatende er perfekt. Fasaden, den er det viktigste å opprettholde i livet.
Jeg har vært der selv, hvor fasaden ble daglig polert og pusset på. Jeg kjempet for å opprettholde et ytre som sa noe om at jeg var "vellykket". Jeg ble heldigvis ikke værende der altfor lenge, slik at jeg grodde fast i det, men jeg har vært der og vil aldri mer tilbake.

Guds nåde er det som holder meg oppe, ikke en kunstig anerkjennelse fra mennesker som tror jeg er vellykket når de ser meg. Det er ikke lenger viktig å fremstå som en som hele tiden har kontrollen.For en fasade er jo bare det ytre, noe du kan pynte på når som helst. En fasade vil før eller siden, uansett gå i tusen knas. Guds nåde varer evig.

Jeg har hatt perioder i livet mitt der jeg har vært borte fra Gud. Jeg har aldri klart å gi helt slipp på troen min, til det har jeg for mange opplevelser av hans nærvær. Men jeg har hatt kamper i livet mitt som har vært så tunge og tøffe at jeg har vært overbevist om at han umulig kan være gla i meg lenger. Jeg har prøvd å skjule meg for ham, ikke ønsket fortelle, selvom jeg innerst inne har visst at han har sett meg hele tiden. Jeg har flere ganger gitt etter for det jeg vet var galt, jeg har overhørt hans stemme som har hvisket advarsler i øret mitt, og hoppet inn i noe som ble destruktivt for meg. Jeg har vært full av frykt, fortvilelse, mismodighet.
Jeg har min historie om å famle, prøve finne den rette veien, snuble og slå meg - og i all min skam, fortvilelse og frykt, bli møtt med nåde - en kjærlighet så stor og ufortjent....

Han står der foran deg i dag, med utrakte hender og sier "kom, jeg hjelper deg opp - og vi skal klare dette sammen", selv når du har vendt ham ryggen. Han er full av nåde, tilgivelse, kjærlighet...ingen fordømmelse, harde ord og nedlatende holdninger.

En av mine favorittsanger er "Amazing Grace". Og her har du den, i en litt nyansert versjon.
Og med det ønsker jeg deg en dag der du ser i nåde til dem rundt deg - vi er ikke perfekte, noen av oss, uansett hva fasaden måtte påstå....

                                                                   Klem,

Sterk nok til å være svak

Jeg snakket med en god venninne i dag. Det var noen uker siden sist nå, og fra da til i dag har det skjedd mye. Hun ga meg mye av det hennes hjerte er fylt av. Sorg, fortvilelse, depresjon. Hun gjennomgår uendelig mye vondt i livet sitt.
Jeg ble sittende etter samtalen og tenke. Jeg fikk et nytt perspektiv på min egen situasjon, og det hadde jeg godt av. Min farmor på 94 år sier alltid "det kunne vært verre", og det har hun rett i.
En ting min venninne sa, bet jeg meg merke i. "Jeg har prøvd å være sterk så altfor, altfor lenge, så nå knekker jeg bare sammen".

Så altfor mange av oss tror at det å være sterk handler om stå oppreist midt i stormen. Vi skal helst ikke rikke oss en millimeter til den ene eller andre siden når det blåser som verst, men stå stødige, slik at de rundt oss kan se at dette klarer vi. Vi klarer det helt alene. Sannheten er at når det stormer og blåser som verst, er det best å ikke stå oppreist, men å legge seg ned og søke tilflukt. Da får ikke vinden så kraftig tak i deg, og du blåser ikke bort. Faren for å skade seg blir mindre.

Vi signaliserer at livet er ok, vi skjuler oss bak sminke, klær, et vakkert, velstelt hjem, en nypolert lekker bil, en bra jobb. Noen mennesker strever med å opprettholde fasaden, til enhver tid - "det går bra" sier vi med et smil når noen spør, også vet vi samtidig at det er løgn som nettopp kom ut av munnen.
Stoltheten er vond å knuse, å vise seg svak er et ikke-tema. Å være svak er for mange negativt ladede ord.
Vi skal helst klare å være mødre, fedre, ektefeller, kolleger, venner, søsken, døtre og sønner - vi skal fylle så mange roller, og når livets bølger slår så hardt som bare det, så skal vi fortsatt klare det, med et smil om munnen og si "dette går fint"...men det gjør jo ikke det. Men vi later som, og vi håper i det lengste.

Å være sterk er å våge å være svak. Å være sterk er å tillate deg selv å gi slipp på kontrollen og la noen andre overta - for en stund. Å være sterk er å vise hvem du er, hva du sliter med og be om hjelp.
Å være sterk er å ta i mot den hånden som rekkes mot deg for å hjelpe. Å være sterk er å gi slipp på stoltheten, fasaden, løgnen - og innrømme at du trenger en hånd å holde i, du trenger noen som kan hjelpe deg et skritt videre. En som akkurat nå kan være ditt lys, din vei, og din sannhet. En som vet hva som er best for deg når du selv ikke klarer å se. En som kan ta i mot dine tårer.

Jeg har mange, mange ganger prøvd å være sterk og stå oppreist midt i stormen. Og jeg har klart det, til en viss grad. Helt til jeg knekker, fullstendig utmattet og må bøye unna. Da ligger jeg der, langflat og slått til bakken. Stormen ble for tøff. Kanskje skulle jeg lagt meg ned for lenge siden? Kanskje skulle jeg satt meg på kne og hvisket en bønn? Kanskje skulle jeg tatt i mot de hendene som ble rukket mot meg, litt tidligere? Kanskje skulle jeg latt tårene få renne?

Å gråte er ikke et tegn på svakhet. Helt siden fødselen, har gråt vært et tegn på at du lever.

Å være sterk - er å våge å være svak. Våger du å legge deg ned midt i stormen?

Da først, kan man begynne å orientere seg og finne veien videre - en vei som sakte men sikkert snirkler seg oppover....
                                                               Klem,

Gud skal kjempe for deg.

Du skal hvile.

  2 Mosebok 14, 14

Tilgivelsens vei

Noen år tilbake i tid. Jeg kom til et punkt der jeg kjente meg overveldet av sinne, fortvilelse, smerte. Jeg var blitt påført mye vondt i mitt liv, hadde så altfor mange erfaringer for min unge alder, hadde sett mer enn jeg hadde godt av, hørt mer enn jeg skulle ønske jeg hadde hørt, kjent smerte på en måte jeg aldri vil glemme...Og jeg klarte ikke, jeg ville ikke, jeg nektet - å tilgi.

Jeg var i dyp frustrasjon over dem rundt meg som sa det var best for meg å tilgi. Jeg følte meg som en skikkelig dårlig kristen. For meg var nemlig tilgivelse det samme som å si at noe var greit, godtatt, i orden. Og skulle jeg da tilgi dem som hadde gjort meg urett? Skulle jeg godta at mennesker hadde såret meg og gjort meg vondt? Hvordan kunne noen mene at jeg kunne klare det?

Mitt liv i dag, er et godt liv. Jeg har et hjerte som noen ganger holder på å eksplodere av takknemlighet. Jeg kan gråte av glede når jeg hører barna mine le, jeg kan kjenne hjertet hoppe når mannen holder rundt meg, jeg ser på dem jeg har rundt meg og blir rørt. Jeg takker Gud for all velsignelse, for alt Han har gitt meg, for alt Han har ført meg gjennom og ut av, for all beskyttelse, for all styrke, for at jeg lever, for legedom, for at mitt hjerte er fylt av spor, spor som ikke bare er merker etter sorg og smerte, men også etter enorm kjærlighet og glede.
Jeg er ikke lenger fylt av sinne, smerte og frustrasjon.

Jeg klarte å tilgi....

På den tiden, da det stormet som verst inni meg, og jeg til stadighet ble påmint hvor viktig det var å tilgi, kjente jeg på en intens kamp. Innerst inne visste jeg at det måtte skje en endring, før mitt hjerte ville bli som stein. Jeg valgte etter lang tid å gi etter. Jeg utfordret to mennesker som sto meg nær, og som jeg visste levde nært til Gud. Kunne de forklare meg essensen av tilgivelsen? Er virkelig det å tilgi det samme som å godta?
De besto testen og jeg lærte og klarte å forstå at jeg, som ikke egentlig ønsket og ei heller klarte, å tilgi...kunne overlate tilgivelsen til Gud. DET var en vekker for meg.

Å tilgi handler IKKE om å godta det du har blitt påført, og nikke og si "det er i orden" når det ikke er det,  ei heller om å tvinge deg selv til å glemme det. Det handler om å gi slipp. Noen ganger for å forsones med et annet menneske, andre ganger kun for din egen del uten at du trenger si et ord til vedkommende det gjelder. Gi slipp, for å kunne klare å gå videre uten bitterhet, uten bånd som tynger deg ned. Gi det over. Holder du fast, vil det prege livet ditt og hjertet ditt. Bevar hjertet ditt, fremfor alt du bevarer, for ditt liv går ut fra det.

For meg har dette vært en av de vanskeligste reiser i livet. Det tok meg flere år før jeg endelig klarte å si til Gud..."Jeg klarer virkelig ikke tilgi dette, men jeg vil likevel - for min egen del. Jeg ønsker ikke lenger ta vare på de såre, vonde følelsene inni meg - så jeg gir det til deg. Hjelp meg å tilgi Gud..Ta det du - og tilgi dem du.."...og for meg var det nok. For Gud var det mer enn nok. Han forstår mer enn noen hva det vil si å kjenne på smerte. Hva det vil si å tilgi, og hvor vanskelig det er.

Den dagen jeg klarte å gi det over, ble et vendepunkt. En ny lærdom. Tilgivelse kan skape forsoning mellom mennesker. Andre ganger, forsoning med deg selv.
Når du tilgir noen og gir det over, setter du også deg selv fri. Fri til å leve, uten et hardt hjerte.
Fri    til    å    gå     videre.

                                                              Klem,

På hans nivå

For en tid tilbake var jeg i en jobb der jeg kom svært tett innpå mennesker i vanskelige livssituasjoner. Mest voksne, men noen unntak var det.
En dag banket det på kontordøren min, og noen lurte på om jeg kunne ta en samtale med en liten gutt på 9 år. Han var redd. Mamma`n hans lå på intensiven med alvorlig lungeinfeksjon, men livet hennes var nå utenfor fare. Det hadde ikke gutten helt skjønt enda. Han hadde bare mamma`n sin og levde enda i frykt og var svært urolig.

En times tid senere, tok jeg i mot en spak, sky og sorgtung gutt. Vi satt der overfor hverandre på kontoret. Han kikket ned på hendene sine som om de var det mest fascinerende han hadde sett på lenge, mens jeg bøyde meg ned mot ham, og prøvde å møte blikket hans.
Jeg prøvde snakke med ham, prøvde nå inn, men det nyttet ikke, han var taus. Jeg tenkte i mitt stille sinn at dette går bare ikke, og begynte be Gud om hjelp. Hvordan i alle dager kunne jeg klare dette selv, gutten var helt låst overfor meg. "Gud, hjelp meg å nå inn til denne gutten...kan du gi meg noen lure tanker, Gud?"

Etter en stund i stillhet, slo det meg at kanskje jeg virket litt "skummel", og signaliserte avstand, der jeg satt i min hvite "uniform". Jeg fikk en tanke, som jeg er overbevist om at var Guds svar på min bønn, jeg hadde mest sannsynlig ikke klart å tenke ut noe så smart på egen hånd.

Jeg ba gutten vente i noen minutter, gikk ut og tok av meg de hvite klærne, og kom tilbake i mine egne.
Han kikket på meg, og smilte. "Bedre nå?" spurte jeg. "Mm-mm", han nikket, og rettet seg opp i stolen. Han bekreftet deretter at det var skummelt med oss hvitkledde og at ikke alle han hadde møtt på sykehuset hadde vært like hyggelige. Han kjente seg tryggere nå. Jeg var på hans nivå.

Jeg fikk igjen en påminnelse om viktigheten av å møte mennesker der de er, ikke der jeg er eller der jeg tror eller ønsker noen skal være. Å være på likt nivå med den du skal snakke med, er alfa og omega. Og jeg fikk en bekreftelse på det Gud har sagt, at Han vil gi oss rette ord i rett tid - og at for å "vinne" noen, skal vi på deres nivå.

Den lille gutten og jeg fikk en fin prat. Vi tok oss like godt en tur ut i solen og pratet mens vi gikk, og snakket minst like mye om den lille kaninen hans og om onkelen som pleide ta ham med på fisketurer, som om mamma`n hans som var syk og svak.
Jeg fikk en klem da han forlot meg, litt gladere, litt mindre redd og litt mer tro på at mamma`n hans faktisk kom til å overleve. Og det gjorde hun.


                                                     
                                                                Klem,

♥ Flere som ønsker å følge bloggen min har sendt mail og gjort meg oppmerksom på at jeg har noe tull med følger-funksjonen min. De klarer å registrere seg, men blir ikke synlige blant medlemmene. Jeg får også opp at jeg har x antall flere følgere enn de som vises. Jeg sjekker opp i det. Inntil videre ber jeg dere prøve med jevne mellomrom å legge dere til, både på "følg"-knappen øverst på siden og via bolken til venstre med bilde av alle følgere. Det er antakelig en av dem som ikke funker. Tusen takk for info og oppklaring for meg :) (Noenganger irriterer Blogger vettet av meg!) Hvis noen vet hvordan dette kan løses, blir jeg veldig takknemlig for innspill! :)

♥ Dagens anbefaling: Har du mange spørsmål rundt det å være kristen? Har du sett Vårt Lands nett-serie som heter "Omvend meg"? Du finner den her og den er verdt å sjekke ut!