Ikke gjem deg

Jeg skulle akkurat til å parkere bilen min utenfor butikken, da jeg la merke til at min venninne satt inni sin gjenkjennelige, lille bil. Hun så meg antakelig ikke, så jeg kjørte mot bilen hennes, og parkerte front mot front.
I det hun ser meg, synker hun fort lenger ned i setet, og trekker luen godt ned mot øynene. Lenger og lenger ned sank hun, og til slutt tror jeg jommen hun var helt nede på gulvet. Jeg ble sittende i bilen min, veldig forundret over hva hun holdt på med, og lurte på når hun hadde tenkt å dukke opp igjen. Det skjedde ikke. Hun ble værende. Syns i grunn det hele var en merkelig og litt komisk situasjon, men tenkte at hvis hun hadde noe hun måtte gjøre på gulvet i bilen, så ville jo ikke jeg forstyrre, så jeg gikk inn i butikken.

Noen dager senere var jeg nedi byen og gjorde noen ærend. Da jeg kom til bilen min, som sto parkert på en stor parkeringsplass, så jeg henne igjen. I det jeg rakk opp hånden for å vinke til henne og ropte navnet hennes, dukket hun ned bak en bil. Hva skjer, tenkte jeg, skled hun på isen? Jeg ble igjen stående og undre meg og se etter henne. Jeg så toppen av luen hennes gjennom et bilvindu, og hun tittet forsiktig opp, antakelig for å sjekke om jeg var der forsatt. Hun forsvant lynkjappt ned igjen...og der ble hun værende, på huk bak bilen. For å skjule seg. Som et barn som leker gjemsel, skjulte hun seg for meg - som ikke akkurat regnes for å være av den skumle typen....

Det slo meg hva som foregikk. To ganger, på under en uke, hadde hun skjult seg for meg, ikke ønsket å møte meg. Selv var jeg midt i en tid i livet der mye skjedde, og jeg hadde signalisert til mine venner at jeg trengte dem litt ekstra nå. Hun hadde sagt over lengre tid at "jeg kommer, jeg vil så gjerne, jeg må bare, skal bare, bør bare...først......men så kommer jeg!" Hun kom aldri og jeg hørte heller aldri noe fra henne. Hun ble bare borte. Og plutselig så vi hverandre, ansikt til ansikt, og hun valgte å skjule seg. Av en eller annen grunn trakk hun seg unna. Kanskje visste hun ikke hva hun skulle si?

Har du behov for å skjule deg for andre? Er det noen du syns det er vanskelig å se i øynene? Noen du helst unngår å møte? Er det noe du ikke vil at andre skal se? Bærer du på byrder du ikke klarer å dele med andre?
Kanskje skjuler du deg også for Gud? Han som ser alt og vet alt, men likevel prøver du flykte fra ham?

Jeg skulle ønske vi våget litt mer. Våget å være sårbare overfor hverandre, våget å fortelle hvordan vi egentlig har det - ikke bare vise oss fra den beste side, og signalisere klart og tydelig - "hit, men ikke lenger". Jeg skulle ønske vi var raskere til å tilgi hverandre, og at vi ikke løp vekk fra skammen, men våget å si "beklager at jeg feilet"... litt oftere.

Jeg skulle ønske vi var litt tøffere og ikke så redde for å tape ansikt.
For min venninne, var det vanskelig å tape ansikt. Hun hadde lovet å komme, være tilstede, men gjorde det ikke - og da hun så meg, var det lettere å gjemme seg.

Heldigvis trenger vi ikke å skjule oss for Gud. Han vet allerede hvordan vi har det. Han vet om hva du kaver med, hva du trenger hjelp til, hva du ønsker å skjule i livet ditt, hvem du ønsker å skjule deg for - og hvorfor. Han vet om alle feil du gjør, alt det gale du sier og tenker, men Han fordømmer deg aldri - og Han elsker deg likevel. Mer enn du noen gang kan forstå.
Å komme til Ham med alt det som er vanskelig er det beste du kan gjøre. Kast det på Ham, det som tynger deg - og Han har lovet å hjelpe deg videre.
Ikke gjem deg - for du, med alt hva du har og er, er et nydelig menneske - elsket av Gud. Du er Hans mesterverk - og du trenger ikke å skjule deg...

                                                             Klem,