Ufortjent nåde

I går kom mannen hjem med blomster til meg. Nydelige roser, i duse farger. Jeg tror jeg så ut som et spørsmålstegn da han rakk dem mot meg. Jeg fortjente dem jo ikke? Før jeg fikk formet spørsmålet, sier han med et stort smil "du fortjener de og jeg er glad i deg".
Jeg fikk klump i halsen. De siste dagene har jeg vært alt annet enn kjærlig, hengiven og snill. Overskuddet mangler, lite søvn og en sykdom som tærer. Jeg blir da en variant av meg selv jeg ikke liker, en sinna-sliten-og irritert-kone og mamma, og jeg har hatt en samvittighet så svart som bare det, og følt meg mislykket og utilstrekkelig.
Også blir jeg møtt med kjærlighet tilbake....?!

Jeg faller ofte i livet. Gang på gang ramler jeg og slår meg. Gang på gang gjør jeg det jeg ikke vil, sier det jeg ikke vil, går dit jeg ikke vil. Jeg strekker ikke til, og jeg snubler i det som bare er blitt rot.

Nåden er større enn mine fall. Hver gang jeg trør feil, vet jeg at det er en som tar i mot meg. Jeg faller ned i Guds armer, og der er det trygt å være. Der kan jeg komme med alt som gikk galt. Uten å møte harde ord, uten å møte fordømmelse. Bare være meg.

Når jeg får nye venner, tar det lang tid før jeg åpner helt opp. Jeg trenger å kjenne meg trygg og være sikker på at det jeg deler blir ivaretatt og møtt på en god måte. Jeg trenger å være sikker på at dette er venner som kan ta i mot det jeg sier. Det som ofte skjer, er at jeg får tilbakemeldinger som "det hadde jeg aldri trodd" eller "det synes ikke på deg".
Et menneske er aldri bare det du ser.

For noen, er det viktig å fremstå som om livet går på skinner, at alt tilsynelatende er perfekt. Fasaden, den er det viktigste å opprettholde i livet.
Jeg har vært der selv, hvor fasaden ble daglig polert og pusset på. Jeg kjempet for å opprettholde et ytre som sa noe om at jeg var "vellykket". Jeg ble heldigvis ikke værende der altfor lenge, slik at jeg grodde fast i det, men jeg har vært der og vil aldri mer tilbake.

Guds nåde er det som holder meg oppe, ikke en kunstig anerkjennelse fra mennesker som tror jeg er vellykket når de ser meg. Det er ikke lenger viktig å fremstå som en som hele tiden har kontrollen.For en fasade er jo bare det ytre, noe du kan pynte på når som helst. En fasade vil før eller siden, uansett gå i tusen knas. Guds nåde varer evig.

Jeg har hatt perioder i livet mitt der jeg har vært borte fra Gud. Jeg har aldri klart å gi helt slipp på troen min, til det har jeg for mange opplevelser av hans nærvær. Men jeg har hatt kamper i livet mitt som har vært så tunge og tøffe at jeg har vært overbevist om at han umulig kan være gla i meg lenger. Jeg har prøvd å skjule meg for ham, ikke ønsket fortelle, selvom jeg innerst inne har visst at han har sett meg hele tiden. Jeg har flere ganger gitt etter for det jeg vet var galt, jeg har overhørt hans stemme som har hvisket advarsler i øret mitt, og hoppet inn i noe som ble destruktivt for meg. Jeg har vært full av frykt, fortvilelse, mismodighet.
Jeg har min historie om å famle, prøve finne den rette veien, snuble og slå meg - og i all min skam, fortvilelse og frykt, bli møtt med nåde - en kjærlighet så stor og ufortjent....

Han står der foran deg i dag, med utrakte hender og sier "kom, jeg hjelper deg opp - og vi skal klare dette sammen", selv når du har vendt ham ryggen. Han er full av nåde, tilgivelse, kjærlighet...ingen fordømmelse, harde ord og nedlatende holdninger.

En av mine favorittsanger er "Amazing Grace". Og her har du den, i en litt nyansert versjon.
Og med det ønsker jeg deg en dag der du ser i nåde til dem rundt deg - vi er ikke perfekte, noen av oss, uansett hva fasaden måtte påstå....

                                                                   Klem,