Betydningen av et smil

Da jeg var liten husker jeg at en lærer skrev følgende ord til meg i det jeg kalte for "minneboken" min, en samling av hilsener fra store og små. "Smil til verden, og verden smiler til deg". I ettertid har jeg hørt dette flere ganger, men ofte tenkt på det som altfor vanskelig når dagene absolutt ikke innbyr til å smile, og dessuten - for en klisjè! Men mon tro om ikke det er en viss sannhet i det likevel?

For noen dager siden hadde jeg en "ikke-akkurat-super"-dag, og ofte blir det vanskelig å gjøre noe som helst fornuftig når alt bare er rot i hodet. Det hjelper som regel om jeg kommer meg ut og går litt, og går jeg lenge nok, så hender det også at noe "letter".

Denne dagen surret jeg bare rundt i nabolaget, forbi skole, barnehager og innom butikken. Ingen mål med min ferd, den ble bare til mens jeg gikk. Det som var så rart, var at mens jeg gikk der og surret i min egen lille verden, merket jeg meg at dem som passerte meg nikket og sa hei, mens andre møtte blikket mitt med varme smil. En liten gutt satt i hagen sin og ropte ut "hei på deg, hva heter du?". Vi pratet en liten stund, og hadde en ytterst dyp samtale om alle de gule og oransje-prikkete dinosaurene han mente bodde under verandaen. Det spredte seg et snev av glede i meg. Men så rart, tenkte jeg, dette var jo mer enn normalt, var det ikke?

Har du hatt sånne dager, der du lurer på hvorfor alle de som vanligvis haster forbi, med lepper som knipes stramt sammen eller med blikk som går ned i bakken i dèt man passerer hverandre, plutselig smiler stort og har åpne blikk rett på deg? Har verden forandret seg?

Jeg var overbevist om at jeg hadde ett eller annet festlig midt i fleisen som gjorde at disse menneskene ga sånn respons den dagen, og det første jeg gjorde da jeg kom inn døren var å sjekke i speilet. Så sto jeg der i gangen, da, og lette etter den flekken jeg trodde jeg hadde på nesen, etter maling i håret eller mascarastriper under øynene... Utrolig nok fant jeg ikke noe rarere enn normalt. Det jeg derimot la merke til var at ansiktet mitt var mildt og smilende. Jeg hadde glade øyne. Det slo meg at jeg selv hadde gått rundt og smilt, uten å være klar over det. Kunne det være derfor folk smilte tilbake?

På en nokså kjip dag hadde jeg hatt et smilende ansikt, til tross. Rart kanskje, men på den annen side... Før jeg gikk ut hadde jeg hatt en lang stund i bønn der jeg fikk "lagt fra meg" mye hos Gud. Lovsangen hadde stått på full guffe mesteparten av dagen. Jeg forsto der og da at jeg var blitt preget av dette. Verden hadde ikke forandret seg. Jeg var derimot forandret, og det var synlig.

Ikke alle dager er like. Heldigvis. Og det er en tid for alt. Noen dager klarer vi kanskje ikke smile og det  må være helt i orden. Men å være bevisst på hva man fyller seg med, er kanskje ikke så dumt likevel - for det man tar inn, er det som også går ut. Å la Gud få prege sinnet ditt, la Gud få overta det du drasser på, kan gjøre mer med deg enn du aner. Å smile til noen, betyr veldig ofte et smil tilbake - og et lettere sinn kan fort bli utfallet. Selv legger jeg alltid merke til mennesker som smiler, og et vakkert smil, et smil der øyne og munn er samstemte, er ofte nok til å smelte mitt hjerte og gjøre meg glad. Dager fulle av smil er fantastiske.Vi er jo alle som speil. Vi speiler hverandre, og vi preger og påvirker hverandre. Hvor lett er det å være sur når den andre er smørblid? Hvor lett er det å være gla, når en hissigpropp trykker deg ned? Kanskje det kan være lurt å faktisk anstrenge seg litt for å prøve å smile. Det frigjør dessuten endorfiner, har jeg hørt, og endorfiner er et hormon som gir en følelse av glede...Mon tro om det å smile kanskje er et valg man kan ta? Kan man velge om dagen skal være "ikke-akkurat-super" eller om den skal være fin? I såfall velger jeg meg det siste, og mitt håp er at jeg vil kunne speile noe av Guds mildhet, litt oftere, slik jeg antakelig gjorde denne dagen - ved å smile.

Så ønsker jeg deg en skjønn dag, full av glede, godhet og mange smil.

                                                                   Klem,

Møtt med godhet

Han hadde nettopp mistet pappan sin. Bare tre dager siden. Alle i den lille bygda visste allerede om det, ryktene hadde som vanlig gått fort - hendelsen var en tragedie. Han gikk en tur ut, bare for å få luft og prøve få tankene på noe annet. En etter en møter ham på dem, alle disse bekjente - de bekjente som tidligere var så flinke til smile, le og slå av en prat. Nå viker de unna, haster forbi. Noen nikker, noen sier et forsiktig hei, men ingen stopper for å gi ham en god klem. Men de som passerer vet ikke hva de skal si, så de trekker seg heller unna. Han føler seg ensom, det er ubehagelig. Oversett.

Et lite barn kommer løpende mot mammaen sin som står og snakker med en venninne på torget. Den lille jenta har surret rundt og funnet en nydelig blomst hos den snille, gamle mannen. Han som står der hver eneste lørdag med et blomsterhav foran seg. Begeistret står hun og tripper og roper "Se, mamma! se for en nydelig blomst jeg fant til deg!" Moren enser henne ikke, prater videre med sin venninne. "Se, da, mamma! Se den fine fargen, mamma!" Moren snur seg brått mot henne og sier hardt "ikke mas sånn, da! ser du ikke at jeg er opptatt?" Den lille jenta rusler sakte vekk. Tilsidesatt.

De møtes en kveld på café, de to venninnene. Det var så lenge siden sist nå og de hadde så mye å ta igjen. Den ene oppglødd, fordi livet går hennes vei. Den andre nede, fordi prøvelsene kommer en etter en. Hun trenger at noen lytter nå, at noen ser henne. Venninnen ser forbi henne, er mest opptatt av å snakke om seg og sitt, avbryter når hun sier noe og fjaser vekk det som er vanskelig å snakke om. Venninnen orket ikke alt "det dype" denne gang. Hun blir sittende igjen da venninnen må gå. Avvist.

Oversett, tilsidesatt, avvist. Såre, vonde ord om å ikke bli sett, ikke hørt, ikke tatt på alvor, som igjen skaper vanskelige, smertefulle følelser i mennesker. Jeg tror vi alle har kjent på det, skuffelsen over en som ikke hadde tid, fortvilelsen over en som ikke så, eller over en som så en annen vei, fortvilet over å ikke bli lyttet til - når det var alt vi trengte så sårt, akkurat da.

Selv har jeg hatt det tøffeste halvåret på nokså lenge nå. Er midt i det. Vi får ikke i små doser, men alt på en gang. Det er mye spørsmål, mye fortvilelse, mye behov for å sette ord på og behov for å bli sett og hørt. I denne tiden har jeg opplevd enormt mye godhet fra dem rundt, jeg har blitt møtt med kjærlighet, vennlighet, raushet, oppmuntring, omsorg. Jeg er velsignet med varme mennesker rundt meg - og det gjør at jeg ikke bikker under. Sammen med min tro om at Gud bærer, står jeg oppreist, til tross.

Og så slår det meg, gang på gang - hvor viktig dette er - å se hverandre, lytte til hverandre, ta seg tid. Det koster ikke så mye å ta en telefon, stikke innom, gi en klem, be noen på middag, sende en blomst, bake et brød eller en kake, sende en melding, et kort eller en mail - det koster ikke så mye å gi noen oppmuntrende ord til en som du treffer i dag og som ser sliten eller trist ut. Bare være tilstede, sånn at den som har det vanskelig ikke føler seg ensom. Det koster ikke så mye å gi et smil. Gjør det vel? En slik godhet kan vippe hele dagen fra kjip til bedre, for en som syns at dagene noen ganger er uutholdelige.

I Bibelen står det "den som velsigner andre, blir selv velsignet  - den som oppmuntrer andre, blir selv oppmuntret" Jeg har erfart det - og jeg kommer for alltid til å huske på hvor godt det er å bli møtt med godhet - og jeg håper jeg selv vil klare det, når jeg er oppe igjen, og møter mennesker som er nede.

Møt noen med godhet i dag - det kan utgjøre en kjempe forskjell for det ene mennesket! Og kanskje blir du også selv oppmuntret av det?


                                                                 Klem,

                                       

Fri til å leve

For noen dager siden var det en som sa til meg at han opplevde meg som fri. At en jeg ikke har kjent så veldig lenge karakteriserte meg slik, ble jeg både gla og takknemlig for. Likevel måtte jeg ta meg selv i å kjenne etter om det virkelig er slik. Er jeg så fri som jeg ønsker å være? Er jeg så fri som Gud ønsker jeg skal være? Er jeg til og med for fri på noen områder?

Konklusjonen min er at ja, jeg er fri - og jeg elsker å være det. Livet har nemlig ikke alltid vært slik og historien og bildene i mitt indre av en jente som var bundet, bærer jeg for alltid med meg. Hun kunne like godt ha vandret rundt med lenker rundt anklene, denne jenta som ikke lenger finnes, for det var slik det opplevdes. Hun var skadeskutt og bar på en sterk frykt for mennesker. Bundet av negative tanker om seg selv, og alt hun så i speilet var en mislykket, mindre pen jente. Å leve var skummelt. Det innebar så mange utfordringer, så mye som kunne gå galt. Hun var bundet av frykten for at noen skulle se hva hun bar på, bundet av frykten for å være svak og bundet av frykten for å gi slipp på kontrollen. Bundet, ikke fri - den gangen.

I dag finnes ikke den jenta lenger. Jeg ble fri. Men rundt meg observerer jeg mennesker som har samme lengsel som jeg hadde - etter friheten. Mennesker som tviholder på en fasade, livredde for at noen skal se hva som skjuler seg bak. Mennesker som kaver med selvforakt. Mennesker som blir forknytt fordi så mye i livet er tabu, så mye som må begrenses og dysses ned. Mennesker som bruker all energi på å klare å komme seg gjennom dagen, se bra ut, vise seg fra sin beste side, men som omtrent faller om når dagen går mot slutten. Mennesker som lider under andres kritiske blikk, skarpe ord og som ikke blir verdsatt nok for den de er. Mennesker som lengter etter mer i ekteskapet, mer berøring, mer anerkjennende ord, mer hjelpsomhet, mer evne til le sammen - og å lytte til hverandre. De lengter alle etter noe mer.

Jesus sier vi er skapt til et liv i frihet. Uten alt dette tunge som vi bærer på og drasser med oss, år etter år, dag etter dag. Han har bare gode ønsker for oss. Å leve i frihet, betyr derimot ikke å leve uten grenser eller i fri flyt, - det finnes sunne grenser å forholde seg til. Noen mennesker bruker sin sterke frihetsfølelse til å leve utsvevende, noe som lett kan føre bare til sorg, smerte og anger.

Hvor går veien fra et bundet liv til et liv i frihet? Den begynner hos deg. Du må selv ta valget om endring, om å våge å være sterk nok til å gjøre deg svak - overfor Gud og noen du har tillit til. Bær hverandres byrder, sa Jesus. Klok som bare det, for når vi bærer hverandres byrder, oppleves byrden som halvert.  Å åpne opp for noen, krever mot. Å brette ut livet sitt til alle og enhver er derimot uklokt, det kan rive deg ned og gjøre deg mer sårbar i prosessen enn det som godt er - men å dele med noen få fortrolige, vitner om sann styrke og ydmykhet.

Gud er en nådig Gud. Det finnes ingenting i ditt liv som han ikke kan fikse eller tilgi. Det finnes ingenting i ditt liv som gjør at han elsker deg mindre. Han elsker deg mer enn du noengang vil forstå. Du er helt perfekt, unik og vakker, og han ønsker å se deg blomstre, utvikle deg, leve i glede og frihet. Og det finnes en vei å gå mot friheten.
Ett valg, som er ditt alene - om å åpne opp - om å tilgi - om å tørre ta i mot nåden - om å bli bevisst på egne tanker og handlinger - et valg om å sette ord på det vanskelige, dine hemmeligheter - og tro meg, sannheten vil sette deg fri. Når Gud får skinne sitt lys over deg og i ditt hjerte, vil en indre helbredelse skje. Veien kan være lang, men er den ikke verdt det?
Jeg har gått den - og det er verdt det. Jeg går den i grunnen enda. Tør du si sannheten, være ærlig og ekte? Tør du ta det første skrittet mot det å bli fri? Det er opp til deg - jeg er overbevist om at du klarer det.
Men ta med deg Jesus på veien, han er den som virkelig setter fri. Fri til å leve.


                                                                    Klem,

En spire av glede

"Mamma!....Mamma?!" Jeg kikket opp. Der var stillheten brutt. Jeg lå rett ut på sofaen, prøvde hente meg inn i 5 minutter. En liten jente sto og trippet og hadde tydeligvis noe på hjertet. "Mamma, hva gleder du deg til?" spurte hun, veldig forventningsfull og samtidig helt sprekkeferdig. "Jeg vet faktisk ikke" svarte jeg stille og så antakelig trist ut. Sannheten var jo slik, jeg klarte ikke tenke ut en eneste ting jeg faktisk gledet meg til. Sånn er det nesten aldri.

"Hva med deg, da, lille jenta mi? Hva gleder du deg til?" Da bare boblet det over. Hun sto og spant rundt på gulvet i dèt hun ropte ut hvor mye hun gledet seg til bursdagen sin, og hvor mye hun gledet seg til å leke på stranden, til å plukke blomster om sommeren, til å få besøk av både den ene og den andre, også gledet hun seg så til å leke med kattene uti hagen.
Hun sprudlet. For en kontrast til mamman sin, tenkte jeg - og smilte så godt jeg bare kunne. Etter å ha pratet masse om disse tingene, spurte hun igjen - "men du, da, mamma? Hva gleder du deg egentlig til?"

Det var da det slo meg. Det hun nettopp hadde ramset opp, var i mine øyne nokså små ting, men hun holdt på å hoppe i taket av dem. Så nydelige barna er, som kan finne sånn en stor glede i de små, hverdagslige ting...

Jeg måtte likevel tenke meg nøye om for å klare å komme på noe. Jeg kikket ut av vinduet, på de vakre hestene rett utenfor, på plantene som klatrer oppetter terrassen og som har begynt å spire, på fuglene som satt og kvitret og nippet til maten vi har hengt ut...og jeg kjente at dette er ting jeg gleder meg over. Også gleder jeg meg til å ha ferie sammen med familien, og ikke minst å planlegge den..og til å nyte våren ved sjøen....de vakre strendene...lukten av blomstene...

Jeg snudde meg mot jenta mi igjen og sa dette som jeg hadde kommet på. Da strålte hun opp og sa "jeg gleder meg, og du gleder deg, mamma!"Og det var jo sant... Min lille jente på snart 4 år, hadde funnet frem noe av håpet i meg igjen, håpet om våren, sommeren - bedre tider  - og funnet frem fokuset igjen - på de små ting i hverdagen, som det er verdt å glede seg over, og som jeg ikke ønsker skal bli overskygget av vonde, vanskelige ting. Nok en gang har et av barna mine lært meg og minnet meg om hva som er viktig i livet...

Da hun spratt av gårde, lykkelig og på vei ut i solen, ropte jeg etter henne med tårer i øynene "takk, jenta mi" - men da var hun allerede ute og løp av fryd etter kattene...Hun gledet seg over de små tingene.
Og det skal jeg også prøve på....så godt jeg bare kan.

                                                                      Klem,

Gjennom alt

Noen dager har jeg bare lyst til å ligge under dynen - og bli der. Ikke stå opp, ikke møte verden, være alene. Jeg skal være ærlig og si at jeg har hatt det sånn i noen uker nå. Det har vært vanskelig å skrive, jeg har vært uinspirert og tom. Heldigvis vet jeg, av erfaring, at det snur, og heldigvis blir jeg faktisk nødt til å komme meg opp og møte verden, enten jeg vil eller ei. Det sørger mine skjønne små for.

Vanligvis deler jeg ikke så mye fra nåtiden i denne bloggen. Mest fordi nåtiden min, stort sett, er preget av mye glede og stabilitet. Jeg skriver om fortiden, fra år langt tilbake i tid, fra kapitler i livet mitt som er godt lukket, men som jeg har valgt å dele fra, fordi jeg har kommet meg gjennom og blitt sterkere av det, og fordi jeg har et håp om å gi håp videre til andre. Det går an å komme seg ut av fortvilelsens klør. Jeg skriver også i håp om at en der ute skal se litt av hvem Gud er og hva han kan gjøre, og i håp om at en der ute skal klare å gå noen skritt videre, på vei mot en ny og bedre tid.

I dag skriver jeg fra nåtid. Jeg er igjen rammet av prøvelser, og det er vondt. Som nevnt i andre innlegg er jeg langtidssykemeldt grunnet sykdom som ble kastet på meg for snart et halvt år siden. Jeg går jevnlig i behandling, og så langt er all behandling uten effekt. Det tærer - på meg, på familien min og på mitt sosiale liv. Jeg er veldig sliten og begynner stille spørsmål om fremtiden.

Så har vi de siste ukene også fått nye, store prøvelser kastet på oss, og vi må bare stå og ta i mot. Jeg har ropt til Gud, vært sint på Gud og har vekslet mellom fortvilelse, sinne og frykt. Jeg tror dessverre ikke vi blir fri fra prøvelser her på jord, de er av ulik karakter hver gang og kommer dessverre uventet og kan ikke styres. Det er lett å bli trist, men jeg tillater ikke negative tanker å slå rot - den tiden er forbi. Jeg klynger meg heller til håpet.

Hvor vil jeg med dette? Jo, jeg ønsker - midt i alt, å fortelle deg som leser at prøvelser ikke er konstante, selvom det kan føles slik. De har en begynnelse og heldigvis også en ende. Og prøvelser gir lærdom, ny styrke, visdom og nye perspektiver - det ser du kanskje ikke nå, men her snakker jeg av lang erfaring. I hver eneste situasjon, uten unntak, har jeg opplevd at Gud har vist sin omsorg - gjennom andre mennesker, gjennom hans ord, gjennom uventede velsignelser og gleder midt i alt, gjennom hendelser som umulig noen andre enn han kan stå bak.

Hadde det ikke vært for mine prøvelser i livet, ville jeg aldri ha sett hvem Gud virkelig er, og hva han kan gjøre. Hadde det ikke vært for mine prøvelser, ville jeg i dag ikke vært like sterk til å takle nye. Hadde det ikke vært for prøvelser, ville jeg heller ikke gjenkjent og satt stor pris på velsignelser. Hadde det ikke vært for prøvelser, hadde jeg ikke hatt evnen til å virkelig glede meg over det gode i livet.
Og jeg tror, fullt og helt på, at vi ikke får mer enn vi kan bære. Det er faktisk et av løftene Gud har gitt. Og jeg tror fullt og helt på at det ikke er Gud som pøser på med prøvelser, men han tillater dem noen ganger - for å bygge oss opp, for å få oss til å forstå verdien av å stole på ham, for å gjøre oss hele, for at vi skal tørre å gjøre oss svake overfor andre mennesker, for å få oss til å forstå livet på en annen måte, for å senere kunne hjelpe andre. Vi som lever med Gud, vi lever et spennende liv. Og vi er aldri alene med det vanskelige. Det er jeg takknemlig for.

Så kan vi sitte mange ganger og tenke, i ettertid, på alt som ikke gikk så bra - på alle utfall av prøvelsene som endte med bare triste ting. Prøvelser vi håpte vi skulle bli sterkere av, men som bare har gitt oss mer sorg. Ja, det skjer. Det har også skjedd meg, mer enn en gang. Noen ganger forstår jeg hvorfor det ble som det ble, men først lenge etter. Noen ganger får jeg aldri svar, og det finnes virkelig ikke en mening med alt som skjer. Det nekter jeg å tro. Det er, for eksempel, ingen mening i at noen du er gla i dør. Men å dvele ved alle spørsmålene, det suger bare energien ut av deg. Og uansett ditt utfall av dine prøvelser, så vil du, før eller siden innse at du har endret deg  - du har endret perspektiver, du har fornyet visdom, du sitter med en erfaring du kan hjelpe andre med, du har kjent på sorg og smerte og gleden vil kjennes større. Du vil på sikt bli styrket. Prøvelsene kommer vi gjennom, før eller siden.

Selv har jeg, grunnet prøvelser, blitt bevisst på det som mange tar for gitt. Alt vi har, som absolutt ikke  er en selvfølgelighet. Jeg takker for fjellene, for dalene - og for stormene han har fått meg gjennom..for hadde jeg aldri hatt problemer ville jeg heller aldri, aldri ha visst at Gud kunne løse dem og hjelpe meg ut av dem. Jeg ville aldri ha visst hva tro og tillit kan gjøre. Prøvelser har lært meg å stole på, ha tillit til ham, som gang på gang har dratt meg ut av vanskelige situasjoner. Han kan og vil gjøre det igjen. Det tror jeg på.

Og der er mitt fokus. Tross alt, og gjennom alt.

                                                                 Klem,
                                                                  

Jeg blir det du gjør, mamma!

Mine små øyne ser, 

mine ører hører også

De tar inn alt

du sier 

og alt du gjør, mamma

Mine små hender 

er ivrige

etter å gjøre 

det du gjør, 

mamma

Jeg håper, 

og jeg drømmer

om å vokse opp

og bli

som deg, mamma

Vær forsiktig, mamma

hva du lærer meg

Vær forsiktig, mamma

hva du sier til meg

For en dag

ikke så altfor langt unna

vokser jeg opp

med alt jeg har lært

og blir som deg, 

mamma

♥

Jeg ruslet en tur i byen, det var en nydelig sommerdag og isen jeg spiste lagde små hvite drypp på asfalten. Jeg satt meg ned på en benk og kikket utover sjøen. Helt alene, i fred og ro. 

"Nei, mamma, ikke gjør det, mamma...!"

Et hjerteskjærende, gråtkvalt rop fra en liten gutt bryter min idyll. Jeg snur meg brått og ser en dame som drar gutten sin etter armen. Hardt og ukjærlig. Kroppen hennes dirrer av sinne. Gutten hyler. Mammaen kjefter og roper "din drittunge, hvordan kunne du gjøre noe så dumt!"..."men det var ikke meningen, mamma, jeg gjorde det ikke med vilje, mamma!". 

Gutten er kanskje 6 år. Frykten lyser i øynene på ham. Jeg iaktar dem. Kikker rundt meg og legger merke til at de to andre, på benken ved siden av også har fått det med seg. Det er ikke til å unngå. 

Oss tilskuere kikker på hverandre - med blikk som signaliserer frykt og rådvillhet. Så kikker de andre ned. Vil ikke blande seg. 

Jeg stirrer dem i hjel, gutten og mammaen. Gutten møter mitt blikk og hadde blikk kunnet snakke, tror jeg at jeg hadde hørt "hjelp meg!".

Jeg klarer ikke lenger få med meg alle ord, de trekker seg lenger unna oss som lytter - men så plutselig skjer det. Mammaen løfter hånden og slår til gutten sin. Midt i ansiktet. Gutten synker sammen på bakken og klynker. Han prøver å reise seg, men hun dytter ham med all sin kraft mot bakken igjen. Hjerteskjærende.

Jeg farer opp, instinktivt, og løper mot gutten. "Hva søren er det du holder på med?" roper jeg rasende til kvinnen. "Det skal du ikke legge deg opp i" svarer hun og viser et svært truende kroppsspråk. "Du kommer du til å angre dette, det lover jeg deg" svarer jeg lavt. Jeg kikker på gutten som ligger nede, gir ham en hånd, men mammaen ber meg dra dit pepper`n gror. Jeg rygger, er redd, og prøver av hele mitt hjerte å signalisere til den lille gutten at han må holde ut, bare litt til. Så løp jeg, så fort jeg bare kunne. Og jeg visste nøyaktig hvor jeg var på vei.

Lite visste damen om at jeg, på den tiden, jobbet i tett samarbeid med politi og barnevern. Alt jeg hadde sett og hørt var som brent fast. Navnet på gutten var uttalt tre ganger, så der var jeg ikke i tvil.

Så jeg løp, i sinne, ut av solskinnsdagen og av gårde - fast bestemt på å bekjempe mørket.

Tre dager gikk og jeg ble innkalt som vitne. Gutten bodde ikke lenger hos sin mamma. Barnevernet hadde hatt familien under oppsikt lenge. Mistanke om vanskjøtsel og mishandling. Under oppsikt... Ett, kanskje flere slag - for lenge. Altfor lenge med tanke på hvilke skader han har fått - ikke bare utenpå, men mest inni seg.

Gutten var blitt hentet og var nå i beredskapshjem. Et fosterhjem holdt på å bli klargjort. Et nytt hjem i sikte. Muligheten for et nytt liv.

Det gikk mange måneder. Mange ganger ruslet jeg rundt i byen og tenkte på at jeg kunne møte denne mammaen igjen når som helst. Jeg ville være hatet av henne og jeg gruet for å møte henne. Hun hadde jo ikke lenger en liten gutt å ta ut alt sitt innvendige kaos på. Hun hadde ikke lenger en hun kunne denge løs på, når livet gikk henne i mot. Hun var blitt fratatt det som burde ha vært hennes kjæreste eie. Jeg så henne aldri igjen. 

Jeg så derimot gutten igjen. Plutselig var han der. Hånd i hånd med en dame som så snill ut. De tuslet rundt på butikken. Jeg stoppet opp, kikket opp fra handlelisten min og rett på ham.

Blikket hans møtte mitt. Han slapp hånden til damen, ble stående og stirre på meg med hodet litt på skakke. Jeg glemmer aldri, aldri det smilet jeg fikk den dagen. En liten gutt - som husket - og som nå strålte av glede mot meg. Vi utvekslet ingen ord, det var ikke nødvendig, men han pekte litt keitete mot sin nye mamma, og med stolthet hørte jeg ham hviske "se...!". Så vinket han forsiktig og løp etter mammaen, som smilende rakte ut sin hånd, for å ta i mot en liten barnehånd...og jeg feide vekk en tåre som rant nedover kinnet mitt.

              

Denne uken blir min minste 2 hele år. Han er en nydelig liten gutt, en storsjarmør og kosegutt. Det har vært 2 skjønne år og jeg gleder meg så til veien videre. Jeg er velsignet.

Mange ganger streifer denne historien meg. Den er et av mange eksempler på hvordan man aldri, aldri skal være mot sine barn.  Selv ønsker jeg å være en mamma som oppmuntrer, gleder, trøster, koser, er ærlig, sann, oppriktig, lyttende, snill, gavmild, omsorgsfull, grensesettende...Listen er lang og jeg har høye ambisjoner, høye standarder. Heldigvis finner jeg forbilder i egne foreldre. Ikke alle gjør det.

Og så vet jeg at det er dager der jeg er langt i fra disse fine ord jeg ramser opp -og istedet er jeg sur, gretten, irritabel, sliten og sint. Men gjennom alt er jeg en mamma som elsker - og jeg minner meg selv om, gang på gang, - at det jeg gjør, det jeg sier - mine handlinger, det er det de små lærer av - og ser opp til. På alle områder.

Og det er viktig å huske på, ikke sant?

Gratulerer lille go`gutten min!

                                                                  Klem, 

♥ Jeg gjør oppmerksom på at alle historier som omhandler andre mennesker, 

anonymiseres og gjøres om på - til det ugjenkjennelige.

 

Fra åpne sår til arr - veien mot legedom

Fra min dagbok - og en svunnen tid...

"Jeg våger ikke, jeg tør ikke, jeg vil ikke, jeg klarer ikke... For hvordan skal jeg klare å sette ord på alt jeg kjenner inni meg? Hvordan skal jeg klare å gjøre følelser om til ord? Hvordan kan jeg våge å fortelle, uten å kjenne på skam, frykt, sinne, frustrasjon - og slike følelser jeg sier til meg selv at det er best å undertrykke. Hvem kan forstå? Jeg er overbevist om at ingen, ingen i hele verden kan forstå det jeg gjennomgår i livet mitt. Jeg er alene, og jeg må takle dette - alene. Jeg protesterer mot å åpne opp.Tror jeg.

Jeg skriker innvendig - alle svik, all smerte, alle sår - hvor kan jeg ta det ut? Jeg løper ut i skogen og hamrer løs på trærne. Jeg slår hardt, hardt - og får ut litt sinne og frustrasjon, men
noe har satt seg fast. Jeg synker sammen og lar tårene renne.
Å gråte er forløsende, det renser. Frykten er stor - frykten for mennesker, frykten for å ikke lykkes.
Jeg er kommet til et punkt der jeg innser at jeg trenger hjelp. Jeg klarer ikke bære dette alene mer, jeg klarer ikke late som om alt er i orden - og jeg innser at det er på tide å være sterk nok - til å gjøre meg svak."

Neste dag bruker jeg timer på å våge å ta en telefon. En person, som for mange år tilbake så lenger enn mitt ytre, mer enn jeg ønsket å vise - mer enn jeg fortalte med ord. Han var en som kunne hjelpe, fikk jeg vite. Jeg nektet for at noe som helst var galt. "Ring meg når du er klar" var hans respons. Jeg var ikke klar, alt inni meg strittet i mot, men jeg slo nummeret likevel. Jeg trengte ikke si mer enn "Hei, det er meg...", før han svarte "Jeg har ventet på at du skulle ringe". Det tok meg mange år å komme dit hen at jeg våget.

Der begynner min historie, min vandring mot legedom. Et valg, om å våge å gjøre seg svak. Et valg om å søke støtte hos et annet menneske. Det var det jeg trengte  - og å innse, at dette klarer jeg ikke lenger alene.

Vi gjør valg hver eneste dag. Når kvelden kommer kan vi sitte og reflektere over dagen. Noen valg var riktige, andre var feil. Sånn er det, og det gjelder både små og store ting.
Et av mine største valg i livet, var dette. Jeg valgte å søke hjelp. Jeg valgte å innrømme det et annet menneske allerede hadde sett.

Å sette ord på følelser kan være vanskelig. I starten. Etterhvert går det lettere. Å våge å gråte overfor et annet menneske, kan være tøft og ydmykende, men forløsende når du blir møtt med kjærlighet og forståelse.

Mange mennesker tror de må bære byrden alene. Slik jeg gjorde i mange, mange år.
Å velge å gå inn på legedommens vei, er å velge å stille seg selv sårbar, og å utfordre deg selv på nye områder. Å velge å gå inn på legedommens vei, er å velge vekk stoltheten, til fordel for ydmykelse og åpenhet. Å velge legedommens vei - er å velge hver eneste dag å tilgi - andre mennesker - og deg selv.

Jeg valgte legedommens vei. Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg i dag vært fortapt. Jeg vet ikke om jeg hadde vært her.
Jeg valgte å gå den tøffe veien, i flere år, der jeg kjente livets bølger slo hardt mot meg, men jeg sto ikke lenger alene mot dem - jeg hadde noen å dele det med. En som kunne veilede, en som kunne lytte, en som var der for meg.

Hjertet fylles av takknemlighet - for at det finnes mennesker med nydelige, varme hjerter, og for at jeg har mange av dem i mitt liv.
Hjertet fylles av takknemlighet - for at Gud bruker disse menneskene for å hjelpe andre.
Hjertet fylles av takknemlighet - over at jeg nå, med mine åpne sår som sakte ble til arr, kan gi ut noe av min historie og kanskje, bare kanskje, kan jeg hjelpe noen som kjenner seg igjen....

Jeg håper, tror - og drister meg til å si, at jeg vet, at det å velge veien mot legedom, det å våge å åpne opp og få hjelp der du selv ikke klarer mer alene, - det er det beste valget du kan ta i dag.

Det finnes en helt annen fremtid enn den du ser for deg. Det finnes en fremtid fylt av legedom, håp, glede, frihet og fred. Sannheten vil sette deg fri - og det du sliter med i dag, den fortiden du bærer med deg, skal ikke definere deg som menneske - men være et springbrett mot en lysere fremtid. Om du bare våger - å legge vekk den styrken du tror du må ha til enhver tid - og velger å bruke din styrke til å våge å være svak...


                                                                  Klem,

♥ Som dere ser er min følgerfunksjon fortsatt borte. Jeg har gått noen runder på det, men velger å blåse i det. Jeg tror dessverre altfor mange har fokus på antall følgere, og der ønsker ikke jeg å havne.

Det som betyr noe for meg, er deres engasjement og tilbakemeldinger. Det er jo det som tyder på at dere faktisk leser det jeg skriver - og det er jeg veldig takknemlig for - og ydmyk i forhold til. Takk!

Det som derimot er leit, er at dere følgere ikke lenger får oppdateringer fra bloggen, og at jeg selv også har mistet min leseliste. Jeg har derfor lyst til å be dere om å svippe innom her i ny og ne, eller legge bloggen til i bloggrullen deres. Jeg fortsetter å skrive, jeg har så mye på hjertet. Så ordner det seg kanskje med en ny følgerfunksjon - en helt annen dag, der fremme. 

  

Kjære alle Følgere!

Så har det skjedd, det jeg håpte ikke skulle skje. Dere har forsvunnet!!
Jeg våknet opp i dag morges, og fant ut at min følgerfunksjon er nedlagt. Ryktene har jo gått om at det skulle skje, den skjebnesvangre 1 mars, men jeg tror jo sjeldent på rykter....

Jeg ble litt lei meg, jeg... Ny i bloggverden, og på 3 måneder hadde jeg nå fått 105 herlige følgere, og det har vært sånn en utrolig stor glede, oppmuntring og støtte for meg at dere vil følge med meg på veien - og nå er dere alle sammen borte....

Nå må jeg jobbe for å finne en ny følgerfunksjon. Jeg har prøvd å gå inn på "utforming" og legge til "følger-gadgeten", men det går ikke. Har sjekket flere av dere som jeg følger, og dere har enda deres følgere og funksjon - så jeg skjønner ikke dette helt. Men jeg har hatt mye surr med følgerfunskjonen min helt fra starten av, mange har ikke klart å legge seg til og den følg-funksjonen øverst på siden, fungerer heller ikke.

Hvis noen har noen råd til hva jeg gjør nå, vil jeg mer enn gjerne ha dem..!? Fortell meg gjerne hvilken følgerfunksjon dere bruker - og mon tro hvorfor mange av dere enda har rubrikken med bilder av alle følgere til stede, når det ser ut som dere også bruker google sitt friendconnect-system?

Uansett - siden min vil nå være litt nede til jeg får orden på dette - og når jeg er "oppe og går igjen", så håper jeg at dere, mine trofaste lesere, vil legge dere til som følgere igjen...??


Tusen takk, alle skjønne.

                                     Med ønske om en nydelig dag,

Hva ser du?

Jeg sto foran min lille jente og skulle trekke på henne en bukse. Da jeg bøyde meg ned, skled min noe utringede t-skjorte ned. Hun, som alltid skravler, stilnet - og gjorde store øyne. Hun stirret og stirret. Jeg ble nesten brydd. "Hva er det, lille venn?" sa jeg. "Jo, mamma....du skjønner, jeg ser noe rart!" sier hun, og klør seg forundret i hodet.
"Hva da?" spør jeg. "Jo, altså, du mamma....Hvorfor har du en rompe foran også?"

Jeg knakk sammen i latter. Er det ikke utrolig hva de små "ser", hva de utforsker og hva de undrer seg over? En rompe foran, ja, selvsagt ser det slik ut. Iallefall hvis det er snakk om litt size på det hele, da...

Jeg tenker på hvor ofte jeg har tenkt at noe ser sånn eller sånn ut, på situasjoner som helt klart er slik jeg TROR de er. I mitt hode er det jo sånn. Men om jeg ser litt nøyere etter, eller lytter til dem det gjelder, utforsker litt mer, så er situasjonen kanskje litt annerledes likevel, og kanskje har den et litt annet aspekt som jeg har oversett. Mon tro om det er slik sladder og rykter oppstår, - fra mennesker som TROR de vet hvordan det hele henger sammen? Vi ser ofte det vi VIL se.
Min lille trodde jeg hadde en rompe foran, men det hun faktisk så var jo en puppekløft - som hun assosierte med noe hun kjente til og kjente ordet på.

Har du sett noe i det siste som viste seg å være helt annerledes enn du trodde? Har du møtt et menneske du trodde var en bestemt type, men som viste seg å være en annen? Har du fått en annen versjon av en sak - som har gitt saken en helt annen og ny mening? Det har jeg. Ofte. Tør du utforske litt, slik som de små, eller nøyer du deg med førsteinntrykket - og lar det bli med det. Hører du på andres sannheter om noe eller noen, eller finner du ut av tingene selv?

Jeg tror det er viktig at vi våger å ikke bare tenke svart - hvitt, men prøve å lete etter nyansene innimellom. Jeg tror det er viktig at vi våger å se litt bakenfor førsteinntrykk og det som møter oss, og at vi av og til utforsker litt mer. Jeg tror det er viktig at vi ikke bare lytter til andres oppfatninger av noe(n), men kjenner etter, etterspør og finner ut hva vi selv mener om det hele.

Det kan gi oss nye perspektiver, nye måter å se verden på - og vi lærer stadig. Det ytre, er ikke alltid forenlig med det indre. Det finnes mye mer, bakom en historie. Mennesker har mer å by på enn det vi tror. To like hendelser kan oppleves totalt forskjellig for to mennesker og by på to vidt forskjellige historier. Fasinerende, ikke sant?

Livet er også mer enn du ser. Det du har i dag, har du kanskje ikke i morgen. Det du ikke har i dag, har du kanskje i morgen. Det er det bare Gud som vet. Ta vare på det du har - verdsett det - og let etter noe mer, bakom det første du ser...Da er det enda mer spennende å møte mennesker, da er det spennende å leve.

                                                                 Klem,