Betydningen av et smil

Da jeg var liten husker jeg at en lærer skrev følgende ord til meg i det jeg kalte for "minneboken" min, en samling av hilsener fra store og små. "Smil til verden, og verden smiler til deg". I ettertid har jeg hørt dette flere ganger, men ofte tenkt på det som altfor vanskelig når dagene absolutt ikke innbyr til å smile, og dessuten - for en klisjè! Men mon tro om ikke det er en viss sannhet i det likevel?

For noen dager siden hadde jeg en "ikke-akkurat-super"-dag, og ofte blir det vanskelig å gjøre noe som helst fornuftig når alt bare er rot i hodet. Det hjelper som regel om jeg kommer meg ut og går litt, og går jeg lenge nok, så hender det også at noe "letter".

Denne dagen surret jeg bare rundt i nabolaget, forbi skole, barnehager og innom butikken. Ingen mål med min ferd, den ble bare til mens jeg gikk. Det som var så rart, var at mens jeg gikk der og surret i min egen lille verden, merket jeg meg at dem som passerte meg nikket og sa hei, mens andre møtte blikket mitt med varme smil. En liten gutt satt i hagen sin og ropte ut "hei på deg, hva heter du?". Vi pratet en liten stund, og hadde en ytterst dyp samtale om alle de gule og oransje-prikkete dinosaurene han mente bodde under verandaen. Det spredte seg et snev av glede i meg. Men så rart, tenkte jeg, dette var jo mer enn normalt, var det ikke?

Har du hatt sånne dager, der du lurer på hvorfor alle de som vanligvis haster forbi, med lepper som knipes stramt sammen eller med blikk som går ned i bakken i dèt man passerer hverandre, plutselig smiler stort og har åpne blikk rett på deg? Har verden forandret seg?

Jeg var overbevist om at jeg hadde ett eller annet festlig midt i fleisen som gjorde at disse menneskene ga sånn respons den dagen, og det første jeg gjorde da jeg kom inn døren var å sjekke i speilet. Så sto jeg der i gangen, da, og lette etter den flekken jeg trodde jeg hadde på nesen, etter maling i håret eller mascarastriper under øynene... Utrolig nok fant jeg ikke noe rarere enn normalt. Det jeg derimot la merke til var at ansiktet mitt var mildt og smilende. Jeg hadde glade øyne. Det slo meg at jeg selv hadde gått rundt og smilt, uten å være klar over det. Kunne det være derfor folk smilte tilbake?

På en nokså kjip dag hadde jeg hatt et smilende ansikt, til tross. Rart kanskje, men på den annen side... Før jeg gikk ut hadde jeg hatt en lang stund i bønn der jeg fikk "lagt fra meg" mye hos Gud. Lovsangen hadde stått på full guffe mesteparten av dagen. Jeg forsto der og da at jeg var blitt preget av dette. Verden hadde ikke forandret seg. Jeg var derimot forandret, og det var synlig.

Ikke alle dager er like. Heldigvis. Og det er en tid for alt. Noen dager klarer vi kanskje ikke smile og det  må være helt i orden. Men å være bevisst på hva man fyller seg med, er kanskje ikke så dumt likevel - for det man tar inn, er det som også går ut. Å la Gud få prege sinnet ditt, la Gud få overta det du drasser på, kan gjøre mer med deg enn du aner. Å smile til noen, betyr veldig ofte et smil tilbake - og et lettere sinn kan fort bli utfallet. Selv legger jeg alltid merke til mennesker som smiler, og et vakkert smil, et smil der øyne og munn er samstemte, er ofte nok til å smelte mitt hjerte og gjøre meg glad. Dager fulle av smil er fantastiske.Vi er jo alle som speil. Vi speiler hverandre, og vi preger og påvirker hverandre. Hvor lett er det å være sur når den andre er smørblid? Hvor lett er det å være gla, når en hissigpropp trykker deg ned? Kanskje det kan være lurt å faktisk anstrenge seg litt for å prøve å smile. Det frigjør dessuten endorfiner, har jeg hørt, og endorfiner er et hormon som gir en følelse av glede...Mon tro om det å smile kanskje er et valg man kan ta? Kan man velge om dagen skal være "ikke-akkurat-super" eller om den skal være fin? I såfall velger jeg meg det siste, og mitt håp er at jeg vil kunne speile noe av Guds mildhet, litt oftere, slik jeg antakelig gjorde denne dagen - ved å smile.

Så ønsker jeg deg en skjønn dag, full av glede, godhet og mange smil.

                                                                   Klem,