Fri til å leve

For noen dager siden var det en som sa til meg at han opplevde meg som fri. At en jeg ikke har kjent så veldig lenge karakteriserte meg slik, ble jeg både gla og takknemlig for. Likevel måtte jeg ta meg selv i å kjenne etter om det virkelig er slik. Er jeg så fri som jeg ønsker å være? Er jeg så fri som Gud ønsker jeg skal være? Er jeg til og med for fri på noen områder?

Konklusjonen min er at ja, jeg er fri - og jeg elsker å være det. Livet har nemlig ikke alltid vært slik og historien og bildene i mitt indre av en jente som var bundet, bærer jeg for alltid med meg. Hun kunne like godt ha vandret rundt med lenker rundt anklene, denne jenta som ikke lenger finnes, for det var slik det opplevdes. Hun var skadeskutt og bar på en sterk frykt for mennesker. Bundet av negative tanker om seg selv, og alt hun så i speilet var en mislykket, mindre pen jente. Å leve var skummelt. Det innebar så mange utfordringer, så mye som kunne gå galt. Hun var bundet av frykten for at noen skulle se hva hun bar på, bundet av frykten for å være svak og bundet av frykten for å gi slipp på kontrollen. Bundet, ikke fri - den gangen.

I dag finnes ikke den jenta lenger. Jeg ble fri. Men rundt meg observerer jeg mennesker som har samme lengsel som jeg hadde - etter friheten. Mennesker som tviholder på en fasade, livredde for at noen skal se hva som skjuler seg bak. Mennesker som kaver med selvforakt. Mennesker som blir forknytt fordi så mye i livet er tabu, så mye som må begrenses og dysses ned. Mennesker som bruker all energi på å klare å komme seg gjennom dagen, se bra ut, vise seg fra sin beste side, men som omtrent faller om når dagen går mot slutten. Mennesker som lider under andres kritiske blikk, skarpe ord og som ikke blir verdsatt nok for den de er. Mennesker som lengter etter mer i ekteskapet, mer berøring, mer anerkjennende ord, mer hjelpsomhet, mer evne til le sammen - og å lytte til hverandre. De lengter alle etter noe mer.

Jesus sier vi er skapt til et liv i frihet. Uten alt dette tunge som vi bærer på og drasser med oss, år etter år, dag etter dag. Han har bare gode ønsker for oss. Å leve i frihet, betyr derimot ikke å leve uten grenser eller i fri flyt, - det finnes sunne grenser å forholde seg til. Noen mennesker bruker sin sterke frihetsfølelse til å leve utsvevende, noe som lett kan føre bare til sorg, smerte og anger.

Hvor går veien fra et bundet liv til et liv i frihet? Den begynner hos deg. Du må selv ta valget om endring, om å våge å være sterk nok til å gjøre deg svak - overfor Gud og noen du har tillit til. Bær hverandres byrder, sa Jesus. Klok som bare det, for når vi bærer hverandres byrder, oppleves byrden som halvert.  Å åpne opp for noen, krever mot. Å brette ut livet sitt til alle og enhver er derimot uklokt, det kan rive deg ned og gjøre deg mer sårbar i prosessen enn det som godt er - men å dele med noen få fortrolige, vitner om sann styrke og ydmykhet.

Gud er en nådig Gud. Det finnes ingenting i ditt liv som han ikke kan fikse eller tilgi. Det finnes ingenting i ditt liv som gjør at han elsker deg mindre. Han elsker deg mer enn du noengang vil forstå. Du er helt perfekt, unik og vakker, og han ønsker å se deg blomstre, utvikle deg, leve i glede og frihet. Og det finnes en vei å gå mot friheten.
Ett valg, som er ditt alene - om å åpne opp - om å tilgi - om å tørre ta i mot nåden - om å bli bevisst på egne tanker og handlinger - et valg om å sette ord på det vanskelige, dine hemmeligheter - og tro meg, sannheten vil sette deg fri. Når Gud får skinne sitt lys over deg og i ditt hjerte, vil en indre helbredelse skje. Veien kan være lang, men er den ikke verdt det?
Jeg har gått den - og det er verdt det. Jeg går den i grunnen enda. Tør du si sannheten, være ærlig og ekte? Tør du ta det første skrittet mot det å bli fri? Det er opp til deg - jeg er overbevist om at du klarer det.
Men ta med deg Jesus på veien, han er den som virkelig setter fri. Fri til å leve.


                                                                    Klem,