hjertespor.net

Da er bloggen min flyttet til eget domene etter å ha jobbet med saken i hele dag! (En stor takk til Anneli på fixadinblogg.com  - hun har veiledet meg gjennom det hele!!)
Det var for mange ting som ikke fungerte på blogspot-adressen, men som nå ser ut til å være i orden igjen...Det vil se litt "halvferdig" ut her inne en stund  - men alt kommer på plass etterhvert.

Ny adresse er:  www.hjertespor.net
men forhåpentlig blir dere som av gammel vane skriver inn blogspot-adressen, videreført automatisk.

Også noen litt viktige ting:

Jeg oppfordrer dere som har bloggen i bloggrullen deres, om å endre adresse for raskere oppdateringer. Det ser i grunn ut som det ikke blir oppdatert uten endring, dessverre. Håper dere orker fikse.

Som dere ser er også mulig å følge meg igjen - og nok en oppfordring går til alle dere trofaste lesere om å legge dere til som følgere igjen - evt for første gang. Jeg mistet 106 av dere - håper nå å få en del av dere tilbake :)

Benytter anledningen til å si tusen takk for alle kommentarer dere legger igjen her hos meg - jeg leser alt med store øyne og et hjerte som er dypt rørt. Tusen takk alle sammen.

Jeg er tilbake førstkommende helg, nå tar jeg noen dager "av"! Ønsker dere alle skjønne dager - og ikke minst en fin 1 mai!

                                                            Klem,

                                                     

På tide å være personlig?

Siden forrige innlegg har jeg hatt dager der jeg har kjent meg helt tom. Jeg har hatt hodet altfor fullt av tanker, men har ikke klart å forme dem til ord. Jeg har gjennomgått en selvransakelse på høyt plan, der jeg har stilt meg selv spørsmål som - Hvorfor gjør jeg dette? Hva gir det meg? Hva gir det leserne? Orker jeg å fortsette? Mer enn en gang har jeg vurdert å slutte, mer enn en gang har jeg sittet og kikket på "slett"-knappen - men hver gang har "noe" stoppet meg.
Jeg skriver mye om verdien av ærlighet og derfor må jeg også leve etter det - Å være så personlig som jeg er, det koster mye. Noen ganger på grensen til for mye. Søvnløse netter, tårer, oppriving av gamle minner, å kjenne på smerten fra fortiden - det har sin pris å skrive fra hjertet - så hvorfor gjør jeg det?

Jeg hopper 10 år tilbake i tid. En profilert person hadde hørt om meg og min historie og ønsket å ha meg som "attraksjon" på en konferanse for 7-800 mennesker. Jeg skulle bli intervjuet, være et ansikt for dem som hadde erfart livskriser. Det var den gangen ikke godt nok bearbeidet, og jeg husker hvordan jeg kastet meg på telefonen til min veileder gjennom mange år, og spurte ham hva han syns. Samtalen vi hadde, rådene han ga - fikk meg til å si nei. Jeg var ikke klar, jeg ville ikke være et "ansikt utad" og jeg ønsket ikke å bli stemplet. Det ble for privat for meg.

4 år tilbake i tid har jeg igjen en traumatisk opplevelse. Livet slår meg til bakken. Min historie sprer seg land og strand rundt, og det skal sies at jeg på den tiden lærte mye om vennskap og tillit, mye om forskjellen på det å tilsynelatende bry seg, men i bunn og grunn være nysgjerrig - og det å bry seg med et ekte hjerte. Jeg ble et offer for sladder. Midt i det hele mistet jeg omtrent pusten den dagen en av de store tv-kanalene kontaktet meg og ønsket ha meg i nyhetene. Landsdekkende og i beste sendetid. De var villige til å betale, ønsket å belyse "saken min". Igjen skulle jeg være et ansikt utad. Jeg trengte ikke ringe veilederen min denne gangen. Nok en gang ønsket jeg ikke at det norske folk skulle ta del i noe jeg enda ser på som svært privat og som jeg fortsatt bærer som sorg i mitt hjerte. Jeg takket nei.

I begge disse situasjonene valgte jeg å verne om mitt private. Å stå frem slik media ønsket, var å gi mer enn jeg var villig til. Det var over min grense og derfor ble det viktig for meg å la det være. Noe skal bare være mitt og jeg skal selv kunne styre hva jeg gir ut hvor  - og til hvem. Det private handler om det innerste, det intime og det som jeg deler bare med de aller, aller nærmeste - i full tillit. Det er også derfor jeg aldri kommer til å sette eksakte ord på hva jeg har gått gjennom i livet, men jeg skriver - uten å si alt. Jeg skriver - personlig.

6 måneder tilbake i tid blir jeg syk. Kastet på meg, brått og uventet. Kroppen min fungerer ikke som før. Livet mitt tar en vending jeg ikke er forberedt på - jeg er ikke lenger energisk og full av pågangsmot, jeg må sykemeldes fra jobb og legge vekk mange drømmer, planer og prosjekter, jeg klarer ikke lenger de daglige gjøremål og jeg sliter konstant med dårlig samvittighet.
I denne tiden, jobber Gud med meg. Han gir meg tanker om å skrive blogg - men jeg aner ikke hva den skal handle om. "På tide å gi fra hjerte til hjerte" sa Gud. "Nei" svarte jeg "Jeg ønsker ikke gi ut noe av mitt private". Jeg hadde mye mer lyst til å skrive om interiør. Men Gud sa "personlig - ikke privat", og jeg fikk ikke ro før mitt første innlegg ble lagt ut - på en blogg jeg valgte å kalle "hjertespor".

Å skille mellom personlig og privat er viktig for meg, men det er en hårfin balansegang og det krever øvelse. Jeg har øvd meg mye, og når Gud sier det er på tide å være personlig, vet jeg hva hans hensikt er. Jeg skal dele fra mitt liv, for å kunne gi håp til andre mennesker.  Dette har Gud lagt så sterkt på mitt hjerte at jeg ikke klarer å la det være - enda. Kan jeg være til hjelp for ett menneske der ute, så har jeg oppnådd det mitt hjerte brenner for. Jeg brenner for å formidle håp i en verden som så ofte synes håpløs. Jeg brenner for å formidle Jesus og hva han kan gjøre i ditt liv. Jeg brenner for å være et medmenneske og å snakke sant og ærlig om livet. Fasader vil jeg aller helst rive ned. Stolthet vil jeg aller helst rive ned. Jeg vil ha frem sannheten, ydmykheten og ektheten hos mennesker, for jeg har lært at det er det man kommer lengst med her i livet. Selv feiler jeg gang på gang - jeg faller, jeg fristes, er altfor bedagelig anlagt, blir både sint og frustrert, kan være en monstermamma, har mye frykt i meg, er altfor forfengelig og lite gla i å bli korrigert -  men det er ok. Det er også en del av livet. Å jakte på det perfekte er å jakte til evig tid. Men å la Gud forme deg, er å stadig være i utvikling - i en positiv retning.

Jeg ønsker at mennesker skal se at det å være personlig ikke er så skummelt når alt kommer til alt.Hvorfor er folk så redde for å dele? Så redde for å kjenne på følelser? Så redde for å være ekte? Jeg tror vi i dagens samfunn har flyttet fikenbladet fra underlivet - og opp til ansiktet. Vi er redde for å tape ansikt, redde for å vise hvem vi virkelig er. Trist. Min erfaring er at når jeg velger å være personlig, åpen og ærlig i møte med andre, så kan dører åpnes og gi grobunn for helt spesielle vennskap.

Mine hjertespor, blir mitt "ansikt utad". Jeg har ikke behov for å vise hvem jeg er, hvordan jeg ser ut eller stå stolt frem og si "se hva jeg har kommet meg gjennom" eller "se hva jeg får til". Det viktigste for meg er å få frem Jesus, ikke Spirea. Jeg ønsker ikke ha ære for det jeg skriver, fordi de tema jeg tar opp - og mye av det jeg skriver om får jeg gjennom mine samtaler med Gud. Det er min sannhet.

Tittelen på innlegget sier "på tide å være personlig" og er ironisk - jeg har allerede vært der en stund. Hva med deg? Våger du å gi litt mer av deg selv neste gang du snakker med en som kunne trengt akkurat det? Våger du å gi litt mer, neste gang du skriver ett blogginnlegg - eller er du der jeg en gang i tiden var, at ingen skal se, ingen skal vite, ingen skal kjenne sannheten bak den fasaden du viser?

Tro meg - å være personlig, det koster MYE - men - det er også frigjørende og kan være til hjelp for andre....
                                                                                                                           
♥ Jeg tar meg nå en pause på halvannen uke. Fortsatt er det noen stormer i mitt liv som må stilne og jeg trenger hvile. Jeg er nokså kjørt fysisk for tiden og jeg føler meg tom, sliten og litt nede. I tillegg trenger jeg å ha å krefter til å være tilstede for en som trenger meg litt ekstra fremover. Håper du titter innom igjen første helgen i mai...da er jeg forhåpentlig litt sterkere tilbake.

Tusen takk for alle mail - og kommentarer. Det er med på å drive meg videre.

Ta vare på hverandre.                             
                                                                  Klem,

♥ I løpet av min "friuke" kommer jeg mest sannsynlig 

til å flytte bloggen til

eget domene. Henger du med?

La stoltheten fare

                                               
          < Jeg har blitt oppfordret til å skrive flere innlegg om relasjoner - og derfor gjør jeg også nettopp det >

For noen dager siden sa jeg til en venninne, da vi skulle gå hvert til vårt, at jeg syntes hun skulle gå hjem og gi mannen sin en god klem. Hun så på meg med store, forundrede og litt triste øyne - og jeg måtte forklare henne at det var en fin ting å gjøre. Hvorfor? Jo, fordi jeg tror at han trenger en klem som forteller ham at han er verdsatt, fordi jeg vet at hun trenger å øve seg på å legge vekk sin stolthet overfor ham - og fordi de begge har godt av å kjenne på nærheten. Å gi en klem, det kan ofte være starten på noe bra.

Det er dager der jeg og min kjære krangler. Hos oss er det heller unntaket enn regelen og det er jeg gla for. Men når det først er slik, kan han være skikkelig sur, mens jeg er av den eksplosive typen som også lett tar til tårene. Når uenighetene river og ordene hagler, er det lett å gå på hvert sitt rom og sutre. Noen dager har jeg sittet en etasje over eller under min da surpomp av en mann (som vanligvis er en stor humørspreder), også blir jeg så veldig mint om at jeg skal knuse stoltheten min og gå og gi han en klem.  Som om Gud pirker litt borti meg og sier "Ikke gjør dette mot hverandre - la stoltheten fare". "Ikke tale om!" tenker jeg, men mange ganger har jeg ikke fått ro før jeg har lusket av gårde med halen mellom beina og strekt ut armene mot ham. Andre ganger kommer han meg i forkjøpet. Vi har lært at vi ikke kommer noen vei med stolthet. Bare det å se den andre komme med utstrekte armer er jo nok til å få smilet frem igjen. En klem åpner opp for tilgivelse og for den gode samtalen. En klem som viser et ydmykt hjerte.

For noen dager siden gikk en vase jeg var gla i i tusen knas. Et av barna mine hadde stått og luktet på blomstene som var oppi, og veivet litt for mye med hendene. Jeg kjente jeg ble veldig oppgitt. Men så ser jeg ned i to store øyne, fulle av skam og fortvilelse. Jeg kunne ikke annet enn å trekke den lille inntil meg og gi en god klem. "Jeg er så gla i deg" sa jeg - og kjente at mammahjertet holdt på å boble over. Tross alt er det så veldig, veldig mye viktigere for meg at barna lukter på blomster og gleder seg over dem, enn at en vase går i knas. En klem som viser overbærenhet og kjærlighet.

Så var det en dag på jobb. Jeg møtte et lite barn som sto i en gang og gråt. Jeg satt meg ned og spurte hva som var skjedd. Hun hadde mistet mammaen sin av syne. Hun gråt og gråt, helt ute av seg. "Trenger du en klem?" spurte jeg. Hun nikket. Jeg ga henne en klem, og holdt henne inntil meg en stund. Da hun roet seg smilte hun og vi ble enige om å finne mammaen hennes sammen. Klemmen hadde gjort henne rolig. En klem som viser omsorg og trøst.

Er du en som gir klemmer eller liker du best å få dem? Noen syns det er flaut å gi en klem, andre syns til og med det er flaut å motta en. Noen liker ikke klemmer i det hele tatt. Selv er jeg en sånn en som liker motta, men også å gi, men ser fort folk litt an. Noen er såvidt inntil kinnet ditt, andre gir herlige bamseklemmer som forteller alt om hva de syns om deg - også er det den klemmen som er for lang - og som også forteller hva en person syns om deg, den klemmen som er så altfor kort, så vidt inntil, men som utføres av høflighet skyld. En klem som gis i kjærlighet til et annet menneske - enten det er til en venn du er gla i, en sønn eller datter, en mor eller far - eller til ham eller henne du elsker, kan være barrierebrytende - den kan åpne opp for en god samtale - den kan gi omsorg og trøst - den kan fortelle deg hvor mye du betyr for et annet menneske og den kan få deg til å kjenne på ilende følelser i magen - en klem kan åpne opp for et kyss - en klem forteller et menneske at det har blitt sett, anerkjent og verdsatt - en klem kan være livgivende der noe er på vei til å visne.
En klem kan utgjøre en stor forskjell.

Og spør du Gud hva han mener du bør gjøre, så vil han svare at det aller beste du kan gjøre overfor et annet menneske er å legge vekk din stolthet. Stolthet fører ikke til noe godt. Et ydmykt hjerte er et hjerte formet aav Gud. Jeg er overbevist om at Gud ville ha oppfordret oss alle til å gi en klem - litt oftere.

Gi noen en klem i dag. Og syns du det er vanskelig, så gjør det likevel. Øv deg på å legge vekk den stoltheten du bærer på og be Gud om å forme hjertet ditt - slik at hardheten forsvinner og det igjen kan bli fyllt av ydmykhet og kjærlighet. Du kommer ingen vei med stolthet, men du kan komme ganske langt med en klem.
                                                                   
                                                                    Klem,

♥ Noen små huskeregler på slutten:

1. Elsk hverandre gjennom alt

2. Ikke lyv

3. Ha en åpen kommunikasjon

4. Når du blir såret - vær rask med å tilgi

5.Snakk aldri om å gå fra hverandre

6.Aldri si at noe er ok, hvis det ikke er det

7. Legg vekk din stolthet

8.Sammenlign ikke fortid med nåtid

9.Snakk ikke for ofte om ekser

10.Gi og ta

11. Vær bevisst på hans/hennes følelser og behov

12. Om dere krangler, la ikke solen gå ned over deres vrede

13.Prøv ikke å vær den perfekte - vær den rette

Dager med frykt

"Jenta mi! Hvor er du?" ropte jeg, idèt jeg løp rundt for å se etter henne. Hun var 2 år, likte å gå sine egne veier for å utforske verden - akkurat som mamman sin. Vi var på familietreff i Oslo, i en bydel jeg aldri før hadde vært og var langt fra kjent i. En stor jernport tronet foran huset og skulle til enhver tid holdes stengt.
Jeg løp inn, opp og ned alle trappene i det 3etasjes huset, kikket inni skap og under senger - hun var borte.
Jeg løp ut i hagen og møtte glade, selskapelige mennesker. Fikk dratt med meg mannen og resten av mine nærmeste - og vi løp mot porten.
                Den var åpen...

Frykten som bredte seg i meg kan bare ikke beskrives. Jenta mi var borte. Rett utenfor porten var det bilvei, og jeg så henne ikke noen steder. Flere ble med for å lete, og tusen tanker fòr gjennom hodet mitt mens jeg løp alt jeg kunne den ene veien. Mannen løp den andre veien. Noen løp en tredje vei, og noen tok bilen. Sånn spredte vi oss rundt i hele området, mens vi holdt telefonkontakt med hverandre underveis. Jeg ble til og med helt irrasjonell oppi det hele, og skulte stygt på mennesker som gikk forbi.
Jeg ropte navnet hennes gang på gang, stoppet for å lytte, men det var stille. Bare suset fra biler eller bråk fra naboer som styrte med ting utenfor husene sine.

Panikken grep meg. Tenk om noen hadde tatt henne? Hun er jo sånn en nydelig liten jente. Tenk om hun var blitt påkjørt? Tenk om hun sitter fast, har ramlet, skadet seg...Og sånn fortsatte mine tanker. Ikke så rart. Vi var i Oslo, langt vekk fra vår lille sørlandsby, og min lille skatt var forsvunnet.

Jeg knakk sammen da jeg snakket med andre letende underveis, som ikke fant henne. Tårene presset på. Mannen min holdt å kontakte politiet. 20 minutter var gått. Ingen jeg traff på min vei hadde sett den lille jenta med det lange håret og den lyserosa kjolen. Jeg bråstoppet i et veikryss. Frem, til venstre eller til høyre. "Gud, hvor går jeg nå?" ropte jeg. Jeg kjente meg trekt mot venstre, en rar følelse. Og jeg løp. Helt utslitt ropte jeg navnet hennes igjen mens tårene rant. Et lystig tilsvar kunne brått høres i det fjerne. "Mamma, kom og se!" "Er du der?" ropte jeg tilbake. "Ja, mamma, jeg sitter i hagen, de har kaniner! Kom, mamma!" Jeg løp inn i en hage og fant min lille jente sittende ved et kaninbur, skitten og fornøyd, uvitende om all frykt hun hadde forårsaket. Gleden og lettelsen ved å finne henne kan nesten ikke beskrives. Jeg holdt henne tett inntil meg, løftet henne opp og løp ut på veien for å fortelle nyheten til de andre.

Historien endte godt, men den får meg til å minnes og tenke på frykten.
Den frykten - som så mange ganger kan styre livene våre, ta fullstendig overhånd i det daglige, gjøre oss handlingslammet, redde for mennesker, enkelte situasjoner, sosiale settinger - og frykten som kommer brått og uventet. Har du vært der? Det har jeg. Jeg var fullstendig styrt av frykt i en periode av mitt liv. Enda er jeg en fryktsom, engstelig sjel og enda er det områder jeg jobber med. Men Gud sier: "Frykt ikke, for jeg er med deg. Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud. Jeg er den som hjelper deg og holder deg oppe.."(Jes.41, 10) Visste du forresten at ordene "frykt ikke", står hele 365 ganger i Bibelen. Det ble en vekker for meg. En daglig påminnelse fra Gud om å leve et liv i tillit til Ham.

Også tenker jeg på gleden og lettelsen, som kommer når det vi fryktet ikke skjedde. Og det er jo slike dager det er flest av, tross alt  - dager der alle våre bekymringer og all vår frykt IKKE skjedde likevel.
Jeg tror vi alle har vært der. Og vi kommer der, gang på gang. Frykten og lettelsen... - hånd i hånd.
På dager der frykten herjer som verst, er det godt å vite at vi har en å lene oss til, en som daglig minner oss på at Han er større enn vår frykt, Han er den som holder oss når hele verden føles som en skummel plass å være.
Jeg ønsker deg en dag full av glede, håp og forventning.
                           
                                                                   Klem,

Ekteskaps valg

Gift på hver sin kant....men det gnistrer mellom dem. Han gir henne mange lange blikk og varme smil - hun gjengjelder dem. Et sug i magen, en brusende følelse. De har en kjemi utenom det vanlige, forstår hverandre, snakker samme språk. Han er borti henne så ofte han kan. Åpenbar flørting. Åpenbar tiltrekning.

Begge har de sin kristne tro, begge vet de hvor grensene går, begge vet de så godt forskjellen på rett og galt. Begge ser sine ektefeller, men noe mangler begge steder. Kanskje har de sluttet å nærme seg hverandre fysisk? Kanskje er det for mye kritikk og sårende ord? Kanskje snakker de forbi hverandre? Kanskje river sjalusien ned? Kanskje er kjærligheten ikke blitt gitt nok næring og nå på vei til å dø hen? Kanskje er det for mange misforståelser, for lite tilgivelse, for lite lyttende ører, for lite oppmuntring, for lite tid sammen, for lite anerkjennelse, godhet og respekt?

Ekteskapet har mange aspekter, mange sider  - og det må pleies. Daglig. For å holdes liv i. Det krever en innsats - ikke bare hos en, men hos begge.

Jeg traff en gang et ektepar som hadde vært gift i over 60 år. De var gamle, skrukkete og grå, og lykkelige. Enda var det glimt i øyet og flørt mellom de to. De satt på en benk og holdt hender og var et fantastisk vakkert syn. Jeg betraktet dem lenge og tenkte i mitt stille sinn - tenk å få til det der. Jeg formet min tanke til et spørsmål og jeg spurte dem - "hva er hemmeligheten deres for et godt og langt ekteskap?". "Hemmeligheten" sa hun stille, og smilte mildt mot mannen sin - "er å huske på alle T-ordene. " 

"T-ordene?" undret jeg meg. Hun nikket. "Dette er det som skal til for et godt og langt ekteskap:

Tro på Gud og tro på hverandre, takk hverandre, ha tillit til hverandre, ta på hverandre, tjen hverandre, tenk på hverandre, trøst hverandre, tilgi hverandre, tal hverandres språk, tøys med hverandre". Så fortsatte hun med å si  at "å huske på alle T'ene, eller å iallefall klare å komme på en eller to av dem daglig, det er det som har holdt oss oppe - og gift - i over 60 år".

Jeg, som på den tiden var ugift, gikk derfra med hodet fullt av drømmer, med nye håp om livslange forhold, og med en dose visdom jeg var blitt overlevert på veien - fra dem som visste hvordan.

Jeg kommer for alltid til å huske de skjønne gråtustete menneskene som satt der og lyste av kjærlighet til hverandre. De hadde lært meg noe viktig og jeg prøver å huske på T-rekken, som jeg kaller den, så ofte jeg kan...men lett er det ikke. Ikke alltid.

Tilbake til de to med øyne for hverandre. Farlig? Farlig...Varselsignalene ringer. Tankene herjer, søvnløsheten har kommet. Gleden over å se hverandre er blitt for stor. Håpet om å se hverandre, om enn bare et lite glimt, er blitt for stort. Betatt - av hverandre. Betatt av en de ikke er gift med. Det er så vanskelig, så vondt, så spennende og så feil. En gryende forelskelse er på gang - om ikke de her og nå slutter å gi næring til alle følelser. Men vil de det, eller kan flørtingen være livgivende og uskyldig - enn så lenge? Er det som skjer mellom dem, noe som representerer det de savner hos sin ektefelle? 

To par øyne møtes, blikket holdes akkurat litt lenger enn det som er vanlig. En omfavnelse som er akkurat litt for lang. Hender som berøres litt for lenge. Tankene leker. Det kan ende i utroskap...

Men... det kan vel umulig skje med en bror eller søster? Det kan vel umulig skje med en onkel eller tante, det skjer vel ikke med foreldrene våre, det skjer ikke med noen i menigheten, det skjer ikke blant nære venner, det skjer ikke med oss. Tror vi. Det trodde jeg, da jeg var liten og ikke visste bedre. Jeg håpte iallefall - i det lengste, at verden var et perfekt sted å vokse opp. Nå er jeg voksen og jeg vet. Vi tror vi har full kontroll - Men det skjer. Igjen og igjen er det to som ser hverandre - og setter to andre til side.

Vi står ofte på valg. Å velge kjærligheten hver eneste dag, å huske på "T-rekken", og å huske på hva vi lovte da vi giftet oss - kan kanskje være med på å forhindre at en flørt går lenger enn som så....?

Valget er ditt, og valget er mitt. 365 dager i året.

                                                                   Klem,

♥ Tusen takk for alt engasjement 

og for alle skjønne kommentarer dere kommer med.

Det gleder meg veldig!

Jeg prøver så godt jeg kan å besøke tilbake

alle dere med blogger.

                                                   

"En av mine minste"

Jeg står utenfor et hus og ringer på døren. Jeg er klam i hendene, hjertet banker altfor fort. En skeptisk pappa åpner døren. "Hun sitter der nede" sier han og peker nedover trappen. "Men du kommer ikke til å finne ut noe som helst" snerrer han og slipper meg motvillig inn.

Ned første trinn av trappen. Jeg stopper og trekker pusten. "Gud, gi meg ro i hjertet". Andre trinn nådd og jeg stopper opp igjen. Puster dypt. "Gud, gi meg styrke". Tredje trinn "Gud, gi meg av din visdom". Fjerde trinn "Gud, dette klarer jeg aldri alene. Omslutt meg, Gud" Femte trinn. Jeg stivner, tenker at dette klarer jeg bare ikke. Har lyst til å snu. Er redd for å trø feil. "Fortsett å gå, Spirea, jeg er med deg". Sjette trinn "Gud, la henne kjenne seg trygg"...Og slik fortsetter jeg nedover trappen. Ett og ett trinn helt til jeg er nede og møter en liten jente på 6 år. Hun er blendende vakker. Store grønne øyne og langt brunt hår. Smilet mangler en fortann. Hun kommer mot meg, holder godtfast på en slitt bamse og sier hun har gledet seg til å vise meg rommet sitt. Jeg puster ut, de første ord er sagt. Jeg får sagt "jeg heter Spirea" - i det vi rusler inn på det lille lilla rommet hennes.

En uke tilbake i tid sitter jeg og venter på barnevernsjefen på hans kontor. Han kommer brått inn døren, og minner meg om Kramer (fra Seinfeld-serien). Før rompa hans er plassert på stolsetet sier han like brått og brutalt "Kan du ta en samtale med en jente på 6 år? Vi mistenker overgrep".
Tusen tanker farer gjennom hodet. Den første er en protest. NEI, det kan jeg ikke. Jeg kan virkelig ikke, er ikke sterk nok, har ikke visdom nok, er for uerfaren, for ung, for liten, for svak, for redd, for usikker.. "Nei, det kan jeg ikke" svarer jeg. "Jo, det kan du" sier Kramer og setter øynene i meg og kunne like gjerne sagt "du har ikke noe valg, vi vil at du skal gjøre dette!"

Og her er jeg. I et lilla rom med lysegule gardiner. Med en jente som er opptatt av å vise meg alle dukkene sine, alle tegningene hun har tegnet og alle perlebrettene hun har laget. Hjertet banker enda altfor fort. Men jeg kjenner Guds nærvær og stoler på at han hjelper meg.

Jeg legger merke til esken med alle fargeblyantene hennes. De ser nesten nye ut, men den sorte er nesten oppbrukt. Jeg kikker igjen på alle tegningene og ser at nesten alle er farget sorte. Ingen friske farger, ingen gul sol, ingen rød blomst, ingen blå himmel. På en av tegningene er en jente i sort kjole. Ved siden av er en oversized mann. "Hvem er dette?" spør jeg. Og der var det noe som løsnet. Begynnelsen på ord som tidligere var tiet i hjel. Hjertet mitt var rolig, men jeg hev etter pusten flere ganger. Følte meg kvelt av det hun fortalte.

2 timer og 40 minutter senere sitter hun enda på fanget mitt. Jeg gir henne en god klem og sier jeg må tilbake til kontoret. Jeg lover at vi skal ses igjen. Jeg løp opp trappen og klarte å si "takk for hjelpen, Gud" før jeg nådde toppen. Tar skoene med meg ut av gangen, hiver meg inn i bilen og får tredd dem på. Kjører som et svin 300 meter og bråstopper. Går ut og brekker meg. Har lyst til å skrike. Tårene bare renner. Jeg slår hånden i taket på bilen - og slår, og slår og slår - til jeg ikke har krefter igjen.

Dagen etter er jeg i møte med leder og en saksbehandler i barnevernet. De betviler min rapport. Hvordan kunne hun ha åpnet opp for en hun traff for første gang? "Alt er mulig for Gud" tenker jeg, men sier ikke noe. En saksbehandler som hadde hatt kontakt med familien i 1 år sier at selv om mistanken har vært tilstede, hadde de i grunn tenkt å henlegge saken. Jeg, som har temperament som en latino, farer opp og sier "tror du virkelig jeg ville funnet på å lyve om disse tingene? Ser dere ikke at dette haster?"

3 måneder gikk uten at noe skjedde. Gang på gang var jeg innom kontoret til lederen og kjeftet, maste om nytt på fosterhjemsfronten og om medisinske undersøkelser. Ingenting. Jenta hadde selv bekreftet forholdene, men hun ble likevel ikke trodd. Jeg ble ikke trodd.
Helt til den dagen det banket på min kontordør. De kom uanmeldt, ingen avtale. Bestemor og jenta. Plutselig sto de der på kontoret mitt. "Vær så snill" sa bestemor, "vi trenger hjelp". Jenta gir meg en klem og jeg holder henne fast mens bestemor forteller. Jeg får igjen en skildring som ikke skal gjengis. En bestemor hadde reist 60 mil fordi barnebarnet hadde ringt etter henne. En bestemor - tryggheten i livet. Et hjem - en destruktiv tragedie.

Det er 4 år siden nå, jeg tenker tilbake. Jenta er 10. Medisinske undersøkelser ga nok bevis. Hun er i fosterhjem. Hos bestemor og bestefar. Hun måtte gå et skoletrinn to ganger. Hun sliter med konsentrasjon, hukommelse, hun tisser på seg, har en seksualistert atferd, hun sover urolig, har angst. Men hun får hjelp av barnepsykolog, oppfølging på skolen og bor i en ny by. Hun er trygg - og viktigst av alt, hun får kjærlighet og omsorg. Hos bestemor og bestefar. Livet ligger foran henne, tross alt. Og når jeg husker på henne, takker jeg Gud for snille besteforeldre og ber om at både dem og Gud må hjelpe henne med veien videre.

Så tenker jeg på hva denne historien har lært meg om livet og om Gud:

"Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk". Hvor svak jeg enn er og føler meg, så kan Gud utrette store ting vi som mennesker aldri hadde klart på egen hånd. Mer enn èn gang har jeg erfart at han gir rett ord i rett tid - og det er noe jeg velger å ta med meg videre og stole på. Hans nåde er nok for meg.

Og Jesus sa en gang: "Det du gjør mot en av disse mine minste, det gjør du også mot meg."
Og det er for meg blitt viktig å leve etter. Det håper jeg det også er for deg?

                                                                  Klem,

♥ Jeg gjør igjen oppmerksom på at alle historier som omhandler andre mennesker, 

                                   anonymiseres og gjøres om på - til det ugjenkjennelige.

Oppstanden!

                                                                    Klem,

Jakten på ærligheten

Det er ofte et snev av sannhet

bak "jeg bare tuller"

- ofte et snev av følelser

bak "det bryr jeg meg ikke om"

- ofte et snev av smerte

bak "jeg har det greit"

- ofte et snev av "jeg trenger deg"

bak "la meg være i fred"

- og ofte er det 

mange fortrengte ord

   bak stillheten

♥

Noe av det jeg virkelig brenner for er å snakke sant om livet, våge å sette ord på alle livets sider. Jeg ønsker å se fasader revet ned, jeg ønsker å høre mennesker snakke ærlig om hvordan livet er og våge å si at det finnes tunge dager - og jeg er overbevist om at sannheten setter fri. Fasader skaper murer mellom mennesker. Fasader sier "hit, men ikke lenger". Fasader handler om skuespill, masker og roller, om å opprettholde det du ønsker at de rundt deg skal tro om deg. Fasader handler om å svare at "det går bra", selv om sannheten er en helt annen. Fasader handler sjeldent om sannheten. 

Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser mennesker kave med å fremstå som noe annet enn det de er - enten det handler om utseende, økonomi, hjem og interiør, karriere - eller familie og relasjoner og det de tror gir status. En vakker dag slår fasaden sprekker. En dag vil de ikke lenger orke å pusse og polere på det hele. En dag skjer det noe uventet - i forholdet, med familien, med jobben - og de vil trenge hjelp. Er de da klare til å takle den ydmykelsen og smerten det fører med seg?

Da jeg var i slutten av 20-årene, hadde livet allerede gitt meg mange sår. Jeg var ung og naiv og hadde sett, hørt og erfart mer enn de fleste andre på samme alder. Mine sår var åpne og blødende. Jeg gikk med en enorm smerte innvendig, men nektet å åpne opp for noen. Jeg følte meg som en 70-åring når det kom til livserfaring. Mine venner hadde et bilde av meg som utadvendt, smilende og full av ramp. Jeg var jenta det var gøy å være sammen med og som var lyttende og rask til å rekke ut en hånd til den som slet, men som overså egne behov. Jeg var jenta som var i vinden - hadde mange venner og alltid noe på gang med gutta. Jeg ønsket ikke bli den som trengte hjelp med livet. Jeg ville mestre det selv. Så jeg bar på det, og bar på det, og bar på det - helt til vekten av byrdene ble for tunge og jeg falt om. Jeg hadde ikke lenger et valg, skulle jeg klare å reise meg trengte jeg hjelp. Fasadespillet mitt ble for tungt å bære, for tungt å opprettholde. Merkeklær, perfekt sminke, velkledd, smilende og blid, student som tilsynelatende fikset det meste...Sannheten var en annen.

Jeg begynte min vei mot friheten. Jeg kom mange skritt videre ved at jeg åpnet opp for ett annet menneske - og deretter for mine nærmeste venner og min nærmeste familie.
Men så flyttet jeg, til en annen by, for å studere videre - og jeg fikk nye venner, nye mennesker å forholde meg til. Igjen var det lett å sette opp en fasade. Jeg var god på det. Når noen spurte meg "hvordan har du det egentlig?", smilte jeg og svarte "det går bra". På en armlengdes avstand, der holdt jeg dem.
Helt til jeg knakk sammen igjen, og denne gang for alvor. Jeg var helt utkjørt, ønsket ikke være tilstede mer, livet var for hardt å leve. Psykisk var jeg kanonsterk, det har jeg alltid vært, og det skulle mye til for å knekke meg. Men jeg hadde nådd bunnen, jeg var ulykkelig. Igjen gikk veien til de få som kjente meg inn og ut - jeg kapitulerte - og igjen begynte jeg å gå en tung vei - på vei mot et nytt liv, der ærlighet om livet ble mitt tema. Denne gang bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle tilbake til fasader og skuespill. Og der er er jeg enda i dag. Heldigvis.

Jeg ser på mine barn og håper at jeg skal klare å lære dem å skille mellom viktig og uviktig i livet. Merkeklær, perfekt sminke, antall kjærester, et strøkent hjem, den "rette" bilen, den perfekte jobben, det "perfekte" ekteskapet eller forholdet, det "rette" navnet, de "rette" vennene - det betyr så lite.
Å være ekte derimot og å våge å være den du er. Har du noen gang tenkt på at ordet "ærlighet" er en stor del av ordet "kjærlighet"? Ikke uten grunn tror jeg. Kjærligheten er ærlig, oppriktig og sann, og jeg skal gjøre alt jeg kan for at de små skal få vokse opp og være akkurat den de er, ikke noe påtatt, ikke etterligne noen, ikke prøve å fremstå med andre kvaliteter, annet utseende eller annen bakgrunn enn den de har. Jeg vil lære mine barn å være fornøyde og stolte av seg selv.

Og jeg ønsker å lære dem at sannheten, den er frigjørende. Å sette ord på det vanskelige, å la maskene falle - det er frigjørende og gjør livet så mye lettere å leve. Å våge å snakke om noe som kanskje er tabu i egne eller andres øyne, å snakke om noe du har båret på lenge...det er frigjørende når det blir tatt i mot med kjærlighet.

Vi blir ikke alltid møtt med kjærlighet. Noen ganger kan det å åpne opp være vanskelig og noen ganger mister vi noen på veien - som ikke takler den sannheten du fortalte. Jeg velger i dag mine venner med omhu, jeg deler fortsatt det innerste bare med noen få utvalgte,  jeg sier aldri lenger at livet er bra hvis det ikke er det - og jeg velger å leve livet mitt som den jeg er. Ingen annen. Ingen skal fortelle meg hvordan jeg skal være eller hva jeg skal gjøre - jeg er meg, og jeg har dager som er glade, og jeg har dager som er triste, men jeg bærer ikke lenger på det alene. Sannheten har satt meg fri. Og jeg kommer for alltid til å fortsatt jakte på ærligheten.

                                                               Klem,

PUSH : Pray Until Something Happens

Midt på natten ble jeg vekket opp. Jeg hørte en stemme som rolig sa at jeg måtte be for min afrikanske familie. De var i fare. Jeg reiste meg opp, og jeg ba - i to timer. Da først kjente jeg en ro inni meg og jeg kunne igjen legge meg for å sove.
Dagen etter får jeg en telefon fra en som hadde nytt fra afrika. Det var krig i landet. En granat hadde landet 50 meter unna huset der min familie bodde. Et stort, dypt krater var resultatet. Familien hadde overlevd og var i trygghet.

Jeg var ute og gikk meg en tur da jeg hørte en stemme si navnet mitt. Jeg kjente igjen stemmen, som ba meg gå og besøke en venninne jeg hadde. Jeg var motvillig, hun bodde så langt unna. Jeg gikk likevel tilbake der jeg bodde, kastet meg på sykkelen og syklet fort, fort. Jeg kjente på en veldig uro og beina mine kunne ikke få trødd fort nok. Da jeg kom dit og ringte på, var det ingen som åpnet den låste døren. Jeg hadde en sterk overbevisning om at jeg hadde noe der å gjøre, så jeg løp bak på verandaen og kjente på døren. Åpen. Jeg gikk inn og ropte på min venninne. Jeg fant henne i kjellerstuen. Hun var nedbrutt, med tårer nedover kinnene sine. Jeg la merke til alle de tomme pilleglassene som sto foran henne. Hun hadde tømt dem ut og de lå i en haug. Et stort glass vann sto ved siden av henne. Jeg ristet i henne og spurte om hun hadde tatt noen. Hun var sløv, og svarte at hun hadde tatt 20. Orket ikke leve mer. Jeg gjorde det jeg måtte, ambulansen kom like etter. Hun var rasende på meg. I dag lever hun, lykkelig med mann og barn og lykkelig over livet.

Jeg var på leir og ble kjent med en jente på min egen alder. Vi snakket mye og ofte sammen, men hun fortalte meg aldri noe om sin familie. En kveld mens vi satt og snakket, hører jeg en stemme fortelle meg hemmeligheter om henne. Hjertet mitt banket fort. Hvorfor får jeg vite dette? var mitt spørsmål rettet tilbake. Fortell henne at hun må tilgi sin mamma, svarte stemmen.
Jeg klarte ikke, syns det var fryktelig vanskelig og flaut å blande meg i livet hennes på den måten. Tenk om det var feil. Jeg forlot henne med en eller annen unnskyldning, men jeg fikk ikke fred. En time etterpå gikk jeg tilbake og sa jeg måtte snakke med henne. Jeg sa at det var fullt mulig at jeg tok feil, men jeg trodde hun trengte å tilgi sin mor - og jeg fortalte henne noen detaljer rundt det jeg hadde fått vite. Hun knakk sammen i gråt. Alt stemte. Hun ble kristen en av dagene etter. Jeg har ikke kontakt med henne i dag, men etter leiren fikk jeg et kort fra henne der hun fortalte om en forvandling mellom henne og moren. Hun hadde klart å tilgi, og forsoningen hadde gitt dem ny glede over å være sammen.

For noen måneder siden fikk jeg epost fra en skjønn jente jeg har kontakt med kun via mail. Jeg har aldri truffet henne. Hun fortalte om sin lille niese på 9 måneder, som lå på sykehuset med svikt i flere organer. Legene trodde hun ville bli hjerneskadet og hun kjempet for livet. Det var stor sannsynlighet for at hun ville dø. Min venn er ikke troende, men nå trengte familien at noen ba. Jeg kjente meg ydmyk og samtidig redd for hva som kunne skje med den lille. Jeg begynte å be og mens jeg ba fikk jeg en sterk overbevisning om at dette ville gå bra. Jeg sendte rundt meldinger og mail til venner og bekjente om de ville være med å be for jenta. Underveis fikk jeg mail fra tanten hennes igjen, om at operasjoner ikke var vellykket og at det så dårlig ut. Det gjorde meg motløs i noen minutter, men deretter vokste det frem en kamplyst. Jeg nektet å gi opp og jeg ba Gud om å gjøre henne helt frisk.
For noen dager siden fikk jeg tilsendt et bilde av den lille jenta. En nydelig, frisk og livsglad jente. Helt helbredet, alle organene er nå friske. Legene forstår ikke hva som har skjedd. Hun fikk ingen hjerneskade - og hun vant over døden.

Da jeg var yngre var det populært med armbånd som det sto "WWJD" på. Bokstavene sto for "what would Jesus do?" og var en påminnelse om å tenke etter hva Jesus ville gjort i situasjoner vi befinner oss i. Jeg likte å gjøre ting litt annerledes, så jeg gikk med et armbånd som ikke så mange andre hadde. På mitt sto det "PUSH" - "pray until something happens".De fire bokstavene har fulgt meg i årevis og selvom jeg ikke lenger går med armbåndet, tenker jeg ofte på det. Bønn er viktig for meg, det er jo ikke noe mystisk med det, det handler bare om å prate med Gud - hverken mer eller mindre.

Jeg har mye jeg ber om og jeg nekter å gi opp. Ofte blir jeg mint om "push", som også kan oversettes til "dytt" - og jeg kan nok av og til dytte litt på Gud, bli utålmodig og ivrig etter et svar, noen ganger på grensen til amper - men de bønnene er også fulle av kraft. Ofte får jeg ikke svar, bare stillhet, - ofte får jeg et annet svar enn jeg ønsket meg, men noen ganger får jeg også de svar jeg håper på. Men tross mange skuffelser og tross at vi ikke alltid forstår hvorfor svaret uteblir, så kan jeg likevel ikke la være å tro, la være å kjempe i tillit til ham som så mange ganger før har ordnet opp og hjulpet.

Dette er noe av det jeg har opplevd at Gud kan gjøre. Bønnens kraft er uendelig mye større enn vi kan forstå.

Tror du ikke Gud hører din bønn? Tror du han bare vender seg vekk? Svar kommer, selvom det drøyer. Tro meg. En gang bestemte jeg meg for å be for et menneske som var på ville veier, men som innerst inne hadde et ønske om å være kristen. Han klarte det bare ikke på den tiden. Det tok 15 år i bønn før jeg fikk mitt svar, men det var verdt det.

Bare Gud vet timen, minuttet, sekundet for ditt svar. Noen ganger sier han nei, andre ganger sier han vent, ikke nå eller ja, med glede. Men hvorfor minner Gud oss om å be for noen? Han kunne jo bare fikset det selv? Sant, men Gud er en Gud som ønsker å lære oss, Han ønsker å forme oss, styrke vår tro og tillit til ham. Og gjennom bønn og det å klamre oss til ham, er vi nødt til å stole på han som vet best. Og han vet virkelig best - hadde jeg fått "ja" til alt jeg har bedt om opp igjennom, hadde jeg for det første vært gift med feil mann opptil flere ganger, og jeg hadde levd et liv fullstendig på villspor. Min tillit til ham vokser og vokser, og det til tross for all smerte og sorg jeg har opplevd i mitt liv.

Tror du ikke Gud kan bruke deg? Han har brukt meg, - en jente full av sår og skrammer, en jente som absolutt ikke er en som liker å fremheve seg selv, jeg føler meg ofte liten og svak, en av Guds minste. Men jeg prater mye med Gud. Gud både kan og vil bruke deg, om du lar ham. Veldig ofte bruker han faktisk disse menneskene som føler seg så veldig små og ubrukelige.

Kanskje kan du også huske på de fire bokstavene neste gang du har lyst til å gi opp. PUSH! Ikke gi opp. Dytt - og be - helt til noe skjer.
                                                                  Klem,