Dager med frykt

"Jenta mi! Hvor er du?" ropte jeg, idèt jeg løp rundt for å se etter henne. Hun var 2 år, likte å gå sine egne veier for å utforske verden - akkurat som mamman sin. Vi var på familietreff i Oslo, i en bydel jeg aldri før hadde vært og var langt fra kjent i. En stor jernport tronet foran huset og skulle til enhver tid holdes stengt.
Jeg løp inn, opp og ned alle trappene i det 3etasjes huset, kikket inni skap og under senger - hun var borte.
Jeg løp ut i hagen og møtte glade, selskapelige mennesker. Fikk dratt med meg mannen og resten av mine nærmeste - og vi løp mot porten.
                Den var åpen...

Frykten som bredte seg i meg kan bare ikke beskrives. Jenta mi var borte. Rett utenfor porten var det bilvei, og jeg så henne ikke noen steder. Flere ble med for å lete, og tusen tanker fòr gjennom hodet mitt mens jeg løp alt jeg kunne den ene veien. Mannen løp den andre veien. Noen løp en tredje vei, og noen tok bilen. Sånn spredte vi oss rundt i hele området, mens vi holdt telefonkontakt med hverandre underveis. Jeg ble til og med helt irrasjonell oppi det hele, og skulte stygt på mennesker som gikk forbi.
Jeg ropte navnet hennes gang på gang, stoppet for å lytte, men det var stille. Bare suset fra biler eller bråk fra naboer som styrte med ting utenfor husene sine.

Panikken grep meg. Tenk om noen hadde tatt henne? Hun er jo sånn en nydelig liten jente. Tenk om hun var blitt påkjørt? Tenk om hun sitter fast, har ramlet, skadet seg...Og sånn fortsatte mine tanker. Ikke så rart. Vi var i Oslo, langt vekk fra vår lille sørlandsby, og min lille skatt var forsvunnet.

Jeg knakk sammen da jeg snakket med andre letende underveis, som ikke fant henne. Tårene presset på. Mannen min holdt å kontakte politiet. 20 minutter var gått. Ingen jeg traff på min vei hadde sett den lille jenta med det lange håret og den lyserosa kjolen. Jeg bråstoppet i et veikryss. Frem, til venstre eller til høyre. "Gud, hvor går jeg nå?" ropte jeg. Jeg kjente meg trekt mot venstre, en rar følelse. Og jeg løp. Helt utslitt ropte jeg navnet hennes igjen mens tårene rant. Et lystig tilsvar kunne brått høres i det fjerne. "Mamma, kom og se!" "Er du der?" ropte jeg tilbake. "Ja, mamma, jeg sitter i hagen, de har kaniner! Kom, mamma!" Jeg løp inn i en hage og fant min lille jente sittende ved et kaninbur, skitten og fornøyd, uvitende om all frykt hun hadde forårsaket. Gleden og lettelsen ved å finne henne kan nesten ikke beskrives. Jeg holdt henne tett inntil meg, løftet henne opp og løp ut på veien for å fortelle nyheten til de andre.

Historien endte godt, men den får meg til å minnes og tenke på frykten.
Den frykten - som så mange ganger kan styre livene våre, ta fullstendig overhånd i det daglige, gjøre oss handlingslammet, redde for mennesker, enkelte situasjoner, sosiale settinger - og frykten som kommer brått og uventet. Har du vært der? Det har jeg. Jeg var fullstendig styrt av frykt i en periode av mitt liv. Enda er jeg en fryktsom, engstelig sjel og enda er det områder jeg jobber med. Men Gud sier: "Frykt ikke, for jeg er med deg. Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud. Jeg er den som hjelper deg og holder deg oppe.."(Jes.41, 10) Visste du forresten at ordene "frykt ikke", står hele 365 ganger i Bibelen. Det ble en vekker for meg. En daglig påminnelse fra Gud om å leve et liv i tillit til Ham.

Også tenker jeg på gleden og lettelsen, som kommer når det vi fryktet ikke skjedde. Og det er jo slike dager det er flest av, tross alt  - dager der alle våre bekymringer og all vår frykt IKKE skjedde likevel.
Jeg tror vi alle har vært der. Og vi kommer der, gang på gang. Frykten og lettelsen... - hånd i hånd.
På dager der frykten herjer som verst, er det godt å vite at vi har en å lene oss til, en som daglig minner oss på at Han er større enn vår frykt, Han er den som holder oss når hele verden føles som en skummel plass å være.
Jeg ønsker deg en dag full av glede, håp og forventning.
                           
                                                                   Klem,