På tide å være personlig?

Siden forrige innlegg har jeg hatt dager der jeg har kjent meg helt tom. Jeg har hatt hodet altfor fullt av tanker, men har ikke klart å forme dem til ord. Jeg har gjennomgått en selvransakelse på høyt plan, der jeg har stilt meg selv spørsmål som - Hvorfor gjør jeg dette? Hva gir det meg? Hva gir det leserne? Orker jeg å fortsette? Mer enn en gang har jeg vurdert å slutte, mer enn en gang har jeg sittet og kikket på "slett"-knappen - men hver gang har "noe" stoppet meg.
Jeg skriver mye om verdien av ærlighet og derfor må jeg også leve etter det - Å være så personlig som jeg er, det koster mye. Noen ganger på grensen til for mye. Søvnløse netter, tårer, oppriving av gamle minner, å kjenne på smerten fra fortiden - det har sin pris å skrive fra hjertet - så hvorfor gjør jeg det?

Jeg hopper 10 år tilbake i tid. En profilert person hadde hørt om meg og min historie og ønsket å ha meg som "attraksjon" på en konferanse for 7-800 mennesker. Jeg skulle bli intervjuet, være et ansikt for dem som hadde erfart livskriser. Det var den gangen ikke godt nok bearbeidet, og jeg husker hvordan jeg kastet meg på telefonen til min veileder gjennom mange år, og spurte ham hva han syns. Samtalen vi hadde, rådene han ga - fikk meg til å si nei. Jeg var ikke klar, jeg ville ikke være et "ansikt utad" og jeg ønsket ikke å bli stemplet. Det ble for privat for meg.

4 år tilbake i tid har jeg igjen en traumatisk opplevelse. Livet slår meg til bakken. Min historie sprer seg land og strand rundt, og det skal sies at jeg på den tiden lærte mye om vennskap og tillit, mye om forskjellen på det å tilsynelatende bry seg, men i bunn og grunn være nysgjerrig - og det å bry seg med et ekte hjerte. Jeg ble et offer for sladder. Midt i det hele mistet jeg omtrent pusten den dagen en av de store tv-kanalene kontaktet meg og ønsket ha meg i nyhetene. Landsdekkende og i beste sendetid. De var villige til å betale, ønsket å belyse "saken min". Igjen skulle jeg være et ansikt utad. Jeg trengte ikke ringe veilederen min denne gangen. Nok en gang ønsket jeg ikke at det norske folk skulle ta del i noe jeg enda ser på som svært privat og som jeg fortsatt bærer som sorg i mitt hjerte. Jeg takket nei.

I begge disse situasjonene valgte jeg å verne om mitt private. Å stå frem slik media ønsket, var å gi mer enn jeg var villig til. Det var over min grense og derfor ble det viktig for meg å la det være. Noe skal bare være mitt og jeg skal selv kunne styre hva jeg gir ut hvor  - og til hvem. Det private handler om det innerste, det intime og det som jeg deler bare med de aller, aller nærmeste - i full tillit. Det er også derfor jeg aldri kommer til å sette eksakte ord på hva jeg har gått gjennom i livet, men jeg skriver - uten å si alt. Jeg skriver - personlig.

6 måneder tilbake i tid blir jeg syk. Kastet på meg, brått og uventet. Kroppen min fungerer ikke som før. Livet mitt tar en vending jeg ikke er forberedt på - jeg er ikke lenger energisk og full av pågangsmot, jeg må sykemeldes fra jobb og legge vekk mange drømmer, planer og prosjekter, jeg klarer ikke lenger de daglige gjøremål og jeg sliter konstant med dårlig samvittighet.
I denne tiden, jobber Gud med meg. Han gir meg tanker om å skrive blogg - men jeg aner ikke hva den skal handle om. "På tide å gi fra hjerte til hjerte" sa Gud. "Nei" svarte jeg "Jeg ønsker ikke gi ut noe av mitt private". Jeg hadde mye mer lyst til å skrive om interiør. Men Gud sa "personlig - ikke privat", og jeg fikk ikke ro før mitt første innlegg ble lagt ut - på en blogg jeg valgte å kalle "hjertespor".

Å skille mellom personlig og privat er viktig for meg, men det er en hårfin balansegang og det krever øvelse. Jeg har øvd meg mye, og når Gud sier det er på tide å være personlig, vet jeg hva hans hensikt er. Jeg skal dele fra mitt liv, for å kunne gi håp til andre mennesker.  Dette har Gud lagt så sterkt på mitt hjerte at jeg ikke klarer å la det være - enda. Kan jeg være til hjelp for ett menneske der ute, så har jeg oppnådd det mitt hjerte brenner for. Jeg brenner for å formidle håp i en verden som så ofte synes håpløs. Jeg brenner for å formidle Jesus og hva han kan gjøre i ditt liv. Jeg brenner for å være et medmenneske og å snakke sant og ærlig om livet. Fasader vil jeg aller helst rive ned. Stolthet vil jeg aller helst rive ned. Jeg vil ha frem sannheten, ydmykheten og ektheten hos mennesker, for jeg har lært at det er det man kommer lengst med her i livet. Selv feiler jeg gang på gang - jeg faller, jeg fristes, er altfor bedagelig anlagt, blir både sint og frustrert, kan være en monstermamma, har mye frykt i meg, er altfor forfengelig og lite gla i å bli korrigert -  men det er ok. Det er også en del av livet. Å jakte på det perfekte er å jakte til evig tid. Men å la Gud forme deg, er å stadig være i utvikling - i en positiv retning.

Jeg ønsker at mennesker skal se at det å være personlig ikke er så skummelt når alt kommer til alt.Hvorfor er folk så redde for å dele? Så redde for å kjenne på følelser? Så redde for å være ekte? Jeg tror vi i dagens samfunn har flyttet fikenbladet fra underlivet - og opp til ansiktet. Vi er redde for å tape ansikt, redde for å vise hvem vi virkelig er. Trist. Min erfaring er at når jeg velger å være personlig, åpen og ærlig i møte med andre, så kan dører åpnes og gi grobunn for helt spesielle vennskap.

Mine hjertespor, blir mitt "ansikt utad". Jeg har ikke behov for å vise hvem jeg er, hvordan jeg ser ut eller stå stolt frem og si "se hva jeg har kommet meg gjennom" eller "se hva jeg får til". Det viktigste for meg er å få frem Jesus, ikke Spirea. Jeg ønsker ikke ha ære for det jeg skriver, fordi de tema jeg tar opp - og mye av det jeg skriver om får jeg gjennom mine samtaler med Gud. Det er min sannhet.

Tittelen på innlegget sier "på tide å være personlig" og er ironisk - jeg har allerede vært der en stund. Hva med deg? Våger du å gi litt mer av deg selv neste gang du snakker med en som kunne trengt akkurat det? Våger du å gi litt mer, neste gang du skriver ett blogginnlegg - eller er du der jeg en gang i tiden var, at ingen skal se, ingen skal vite, ingen skal kjenne sannheten bak den fasaden du viser?

Tro meg - å være personlig, det koster MYE - men - det er også frigjørende og kan være til hjelp for andre....
                                                                                                                           
♥ Jeg tar meg nå en pause på halvannen uke. Fortsatt er det noen stormer i mitt liv som må stilne og jeg trenger hvile. Jeg er nokså kjørt fysisk for tiden og jeg føler meg tom, sliten og litt nede. I tillegg trenger jeg å ha å krefter til å være tilstede for en som trenger meg litt ekstra fremover. Håper du titter innom igjen første helgen i mai...da er jeg forhåpentlig litt sterkere tilbake.

Tusen takk for alle mail - og kommentarer. Det er med på å drive meg videre.

Ta vare på hverandre.                             
                                                                  Klem,

♥ I løpet av min "friuke" kommer jeg mest sannsynlig 

til å flytte bloggen til

eget domene. Henger du med?