PUSH : Pray Until Something Happens

Midt på natten ble jeg vekket opp. Jeg hørte en stemme som rolig sa at jeg måtte be for min afrikanske familie. De var i fare. Jeg reiste meg opp, og jeg ba - i to timer. Da først kjente jeg en ro inni meg og jeg kunne igjen legge meg for å sove.
Dagen etter får jeg en telefon fra en som hadde nytt fra afrika. Det var krig i landet. En granat hadde landet 50 meter unna huset der min familie bodde. Et stort, dypt krater var resultatet. Familien hadde overlevd og var i trygghet.

Jeg var ute og gikk meg en tur da jeg hørte en stemme si navnet mitt. Jeg kjente igjen stemmen, som ba meg gå og besøke en venninne jeg hadde. Jeg var motvillig, hun bodde så langt unna. Jeg gikk likevel tilbake der jeg bodde, kastet meg på sykkelen og syklet fort, fort. Jeg kjente på en veldig uro og beina mine kunne ikke få trødd fort nok. Da jeg kom dit og ringte på, var det ingen som åpnet den låste døren. Jeg hadde en sterk overbevisning om at jeg hadde noe der å gjøre, så jeg løp bak på verandaen og kjente på døren. Åpen. Jeg gikk inn og ropte på min venninne. Jeg fant henne i kjellerstuen. Hun var nedbrutt, med tårer nedover kinnene sine. Jeg la merke til alle de tomme pilleglassene som sto foran henne. Hun hadde tømt dem ut og de lå i en haug. Et stort glass vann sto ved siden av henne. Jeg ristet i henne og spurte om hun hadde tatt noen. Hun var sløv, og svarte at hun hadde tatt 20. Orket ikke leve mer. Jeg gjorde det jeg måtte, ambulansen kom like etter. Hun var rasende på meg. I dag lever hun, lykkelig med mann og barn og lykkelig over livet.

Jeg var på leir og ble kjent med en jente på min egen alder. Vi snakket mye og ofte sammen, men hun fortalte meg aldri noe om sin familie. En kveld mens vi satt og snakket, hører jeg en stemme fortelle meg hemmeligheter om henne. Hjertet mitt banket fort. Hvorfor får jeg vite dette? var mitt spørsmål rettet tilbake. Fortell henne at hun må tilgi sin mamma, svarte stemmen.
Jeg klarte ikke, syns det var fryktelig vanskelig og flaut å blande meg i livet hennes på den måten. Tenk om det var feil. Jeg forlot henne med en eller annen unnskyldning, men jeg fikk ikke fred. En time etterpå gikk jeg tilbake og sa jeg måtte snakke med henne. Jeg sa at det var fullt mulig at jeg tok feil, men jeg trodde hun trengte å tilgi sin mor - og jeg fortalte henne noen detaljer rundt det jeg hadde fått vite. Hun knakk sammen i gråt. Alt stemte. Hun ble kristen en av dagene etter. Jeg har ikke kontakt med henne i dag, men etter leiren fikk jeg et kort fra henne der hun fortalte om en forvandling mellom henne og moren. Hun hadde klart å tilgi, og forsoningen hadde gitt dem ny glede over å være sammen.

For noen måneder siden fikk jeg epost fra en skjønn jente jeg har kontakt med kun via mail. Jeg har aldri truffet henne. Hun fortalte om sin lille niese på 9 måneder, som lå på sykehuset med svikt i flere organer. Legene trodde hun ville bli hjerneskadet og hun kjempet for livet. Det var stor sannsynlighet for at hun ville dø. Min venn er ikke troende, men nå trengte familien at noen ba. Jeg kjente meg ydmyk og samtidig redd for hva som kunne skje med den lille. Jeg begynte å be og mens jeg ba fikk jeg en sterk overbevisning om at dette ville gå bra. Jeg sendte rundt meldinger og mail til venner og bekjente om de ville være med å be for jenta. Underveis fikk jeg mail fra tanten hennes igjen, om at operasjoner ikke var vellykket og at det så dårlig ut. Det gjorde meg motløs i noen minutter, men deretter vokste det frem en kamplyst. Jeg nektet å gi opp og jeg ba Gud om å gjøre henne helt frisk.
For noen dager siden fikk jeg tilsendt et bilde av den lille jenta. En nydelig, frisk og livsglad jente. Helt helbredet, alle organene er nå friske. Legene forstår ikke hva som har skjedd. Hun fikk ingen hjerneskade - og hun vant over døden.

Da jeg var yngre var det populært med armbånd som det sto "WWJD" på. Bokstavene sto for "what would Jesus do?" og var en påminnelse om å tenke etter hva Jesus ville gjort i situasjoner vi befinner oss i. Jeg likte å gjøre ting litt annerledes, så jeg gikk med et armbånd som ikke så mange andre hadde. På mitt sto det "PUSH" - "pray until something happens".De fire bokstavene har fulgt meg i årevis og selvom jeg ikke lenger går med armbåndet, tenker jeg ofte på det. Bønn er viktig for meg, det er jo ikke noe mystisk med det, det handler bare om å prate med Gud - hverken mer eller mindre.

Jeg har mye jeg ber om og jeg nekter å gi opp. Ofte blir jeg mint om "push", som også kan oversettes til "dytt" - og jeg kan nok av og til dytte litt på Gud, bli utålmodig og ivrig etter et svar, noen ganger på grensen til amper - men de bønnene er også fulle av kraft. Ofte får jeg ikke svar, bare stillhet, - ofte får jeg et annet svar enn jeg ønsket meg, men noen ganger får jeg også de svar jeg håper på. Men tross mange skuffelser og tross at vi ikke alltid forstår hvorfor svaret uteblir, så kan jeg likevel ikke la være å tro, la være å kjempe i tillit til ham som så mange ganger før har ordnet opp og hjulpet.

Dette er noe av det jeg har opplevd at Gud kan gjøre. Bønnens kraft er uendelig mye større enn vi kan forstå.

Tror du ikke Gud hører din bønn? Tror du han bare vender seg vekk? Svar kommer, selvom det drøyer. Tro meg. En gang bestemte jeg meg for å be for et menneske som var på ville veier, men som innerst inne hadde et ønske om å være kristen. Han klarte det bare ikke på den tiden. Det tok 15 år i bønn før jeg fikk mitt svar, men det var verdt det.

Bare Gud vet timen, minuttet, sekundet for ditt svar. Noen ganger sier han nei, andre ganger sier han vent, ikke nå eller ja, med glede. Men hvorfor minner Gud oss om å be for noen? Han kunne jo bare fikset det selv? Sant, men Gud er en Gud som ønsker å lære oss, Han ønsker å forme oss, styrke vår tro og tillit til ham. Og gjennom bønn og det å klamre oss til ham, er vi nødt til å stole på han som vet best. Og han vet virkelig best - hadde jeg fått "ja" til alt jeg har bedt om opp igjennom, hadde jeg for det første vært gift med feil mann opptil flere ganger, og jeg hadde levd et liv fullstendig på villspor. Min tillit til ham vokser og vokser, og det til tross for all smerte og sorg jeg har opplevd i mitt liv.

Tror du ikke Gud kan bruke deg? Han har brukt meg, - en jente full av sår og skrammer, en jente som absolutt ikke er en som liker å fremheve seg selv, jeg føler meg ofte liten og svak, en av Guds minste. Men jeg prater mye med Gud. Gud både kan og vil bruke deg, om du lar ham. Veldig ofte bruker han faktisk disse menneskene som føler seg så veldig små og ubrukelige.

Kanskje kan du også huske på de fire bokstavene neste gang du har lyst til å gi opp. PUSH! Ikke gi opp. Dytt - og be - helt til noe skjer.
                                                                  Klem,