Når idealene brister....

                                                                Så høye idealer

                                                           skulle leve rent og rett

                                                                  Noe gikk galt

                                                               fallhøyden så stor

                                                                  Og jeg faller

                                                                         ned

                                                                  i Guds armer

                                                         og hans grenseløse kjærlighet

                                                                         ♥
"Jeg klarer ikke dette mer" sa hun med store, blanke øyne. Hun hadde nettopp fortalt meg om hvordan det var å leve med en mann som var alvorlig psykisk syk. Ut og inn på psykiatrisk, engstelige barn, dager med sorg, noen dager med et ørlite glimt av glede. Dager fulle av bekymring, fortvilelse og usikkerhet. Nå var hun utslitt, uten noe mer å gå på. Årene hadde tæret for mye på henne, hennes liv var satt på vent. Og der satt hun, på en stol foran meg med hodet nedbøyd. "Hva gjør jeg nå?" spør hun meg. Hun satt og snurret på gifteringen sin. Sakte tok hun den av og la den på bordet framfor seg. Hun hadde akkurat gitt svaret på sitt eget spørsmål.

Er det opp til meg å dømme?

"Følelsene er så sterke, jeg tror jeg er forelsket". Min gifte venninne og meg, på en fjellknaus ut mot havet, der ingen andre kunne høre, ingen andre kunne se. Og det er jeg gla for. Det hun fortalte var vanskelig å bære. Det jeg så var gnistrende øyne når hun omtalte en mann som ikke var hennes. Det var en gjensidig forelskelse og nå sto hun på valg. Hennes sterke karakter, de flotte holdningene og den urokkelige troen. Idealene som brast.

Det er ikke opp til meg å dømme.

En mann midtveis i livet. Aktiv i en menighet. Han står med hendene løftet når han synger lovsanger til sin Gud. Ved hans side står kone og to barn. De stråler. Jeg treffer ham igjen 5 år senere. Helt tilfeldig, gatelangs i den store byen. Gnisten er borte. Han lukter sterkt av alkohol, han som var en ihuga avholdsmann. Han ser trett og ustelt ut. Jeg legger hånden på skulderen hans og spør hva jeg kan gjøre for ham. Tårene begynner å renne på den slitne mannen. Og han forteller. I sitt hjerte bærer han en sorg så stor, en bitterhet så stor, et savn så stort - over familien han mistet i trafikkulykken noen år tidligere. "Hva gjør jeg nå? Hvor går jeg hen? Livet mitt knuste". Jeg står som forsteinet. Jeg er ung, mangler ord, mangler visdom, men jeg har erfaring med smerte og blir derfor bare sittende. Vi bare er. Utad ser han ut som en hvilken som helst alkoholiker, men ingen kan se hva som rører seg på innsiden. Ingen kan se hans historie.

Mennesker passerer. De kaster blikk og snur seg vekk. De dømmer. Bevisst eller ubevisst så dømmer vi hverandre, uten å tenke på at det finnes en historie bak. Historien om alt som gikk galt underveis, om alt  som ble vanskelig og vondt, om alle knuste drømmer, knuste hjerter, knuste familier, knuste mennesker. Historier om alle idealer som brast.

Det er ikke opp til meg å dømme. Det er heller ikke opp til deg, er det vel? Men når vi møter mennesker, når vi får slike historier, kan vi da prøve å lytte, stoppe opp og hjelpe? Ofte skal det ikke mer til enn bare å være et medmenneske, tilstede midt i det vonde, og jeg er sikker på at du også har idealer i ditt liv som noen ganger har måtte vike for en fristelse, for noe som gikk galt, for noe du ikke ante, trodde eller håpte kom til å skje. Det har jeg, og det skjer  - hele tiden er det idealer som brister. Og jeg - jeg takker min Gud for at når mine idealer brister, kan jeg synke ned på Hans fang, i Hans armer - og la kjærligheten, tilgivelsen og nåden omslutte meg - og gi meg ny styrke til å møte de kommende dager.

(.....det hører med til historien at kvinnen med sin syke mann, skilte seg fra ham....venninnen min valgte ekteskap fremfor utroskap og den alkoholiserte mannen er i dag gift på ny, har fått barn igjen og har forsont seg med Gud....)

                                                                   Klem,

♥ Jeg takker dere alle for det enorme engasjementet på bloggen min. Jeg er så takknemlig og ydmyk over alt dere deler i kommentarene, alle mail som kommer og for all oppmuntring som holder meg gående. Takk også for alle som tipser om bloggen på Facebook, det er fint siden jeg ikke er der selv. Den siste tiden har jeg dessverre ikke klart å besøke alle dere som har blogg, ei heller har jeg klart å svare på alle mail, men jeg gjør så godt jeg kan og håper dere er tålmodige av natur ;) Tusen takk for at dere gjør det verdt å blogge om livet! 

Er det min skyld, mamma?

Den lille jenta på 5 år sto utenfor mamman sitt soverom og åpnet døren forsiktig. Helt stille sto hun der og så på mamman som sov så stille. Hun pleide ofte komme tuslende inn på natten, dersom hun hadde drømt noe vondt eller ikke fikk sove. Hun krøp tett inntil mamma og pappa og der lå hun og kjente på varmen fra dem begge. Da følte hun seg så trygg.

Nå sto hun der i døråpningen igjen. Pappa var ikke lenger der. Tårene presset på, det gjorde så vondt i magen. For 9 dager siden hadde pappa reist. Den lille jenta og de to mindre brødrene hadde våknet en morgen av at mamman satt og gråt. Hun fortalte at pappa hadde reist den natten. Forlatt dem alle. Tre barn, forlatt av pappan sin. Den minste broren knakk sammen i gråt og begynte å rope. "Pappa? Pappa? Hvor er du, pappa?". Den andre løp inn på rommet sitt, full av sinne og smalt igjen døren. Selv sto hun der som forsteinet. Hun hørte hva mamman sa, og det kjentes ut som det brant inni henne.

Hun husket ikke så mye mer fra den dagen, bortsett fra at den var mørk, kald og trist. Hun hadde tegnet flere tegninger de siste dagene for å prøve å få ut følelsene sine. Alt var farget sort. Ikke noe glede å skimte, ingen farger, ingen blomster, ingen sol.

Mamman våknet da hun sto der og kikket på henne. "Hei vennen" sa hun. "Hva er det for noe?" Jenta klarte ikke lenger holde igjen alle tårer. "Mamma, er det min skyld?" spurte hun. "Er det min skyld at pappa dro? Er han ikke gla i meg lenger?"

Mamman trakk henne inntil seg og de ble sittende på sengekanten. Den lille jenta fikk forklart at pappa måtte bo en annen plass. Han og mamma kranglet for mye, ekteskapet deres fungerte ikke lenger. Men det var ikke hennes skyld. Aldri hadde det vært hennes skyld. Og hun mistet ikke pappan sin, hun kom bare ikke til å bo sammen med ham, hun kom bare ikke til å se ham like ofte som før.

Den lille 5åringen vokste opp. Hun bar på et savn etter pappa hele oppveksten. Hun så ham i helgene og i noen ferier, men hvorfor kunne de ikke bare være en familie som alle andre? Hvorfor klarte ikke han og mamma å bo sammen mer? Hun bar med seg smerten, savnet og alle spørsmålene. Skyldfølelsen kom snikende mange ganger, hun klarte ikke helt legge vekk tanken om at kanskje var det hun som hadde gjort noe galt, kanskje pappa ikke var gla i henne lenger. Han hadde jo reist fra henne. Hun ble redd for å bli avvist, redd for å miste, redd for å elske.

Hun ble 17 år og hun fikk sin første kjæreste. Så en til - og enda en... Forhold etter forhold. Hun ble fridd til tre ganger, men sa nei til dem alle. Hun hadde ikke troen på et lykkelig ekteskap, ville ikke gifte seg. Hun ville være fri, og klarte ikke binde seg - frykten var for stor for å bli avvist, forlatt, for å miste, ikke bli elsket lenger.

Hun ble 34 år før hun sto på kirketrappen. Nå sto hun der, klar til å bli ledet inn av pappan sin som hun hadde klart å tilgi - og var så gla i. Hun hadde funnet en mann hun elsket, som ga henne den tryggheten hun trengte for å våge.

7 år etter hadde de tre små barn. En jente, to gutter. En natt våknet mamman av at minstegutten hennes sto i døråpningen. "Mamma, er det min skyld, mamma?" spurte den lille. Hun satt seg opp i sengen og tårene hennes begynte renne. Minnene kom som lyn fra klar himmel. Lillegutt lurte på om det var hans skyld at storesøster måtte ha armen i gips en stund. "Det er ikke din skyld" sa mamman, mens hun tenkte tilbake og skulle ønske at dèt hadde vært hennes spørsmål til sin mamma - den gangen,- ikke alt det andre. Hun tullet ham godt inn i dynen og la ham inntil seg. Ved siden av lå pappan og sov, og den lille kunne kjenne på varmen fra dem begge. Tryggheten.

Et lite barn vokser opp. Et lite barn, som bærer med seg alt det har sett, hørt, erfart - og det påvirker hvem han eller hun blir. Det påvirker tanker og følelser - om seg selv, om andre, om Gud. Oppveksten former.

Det sies at tiden leger alle sår. Gjør den egentlig det? Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke tid alene leger sår. Jeg tror tilgivelsen betyr så mye mer enn vi skulle tro - og jeg tror kjærlighet, fra mennesker, fra Gud og kjærligheten til deg selv - er det som kan lege. Men tiden hjelper oss - og tiden kan ta vekk noe av den intense smerten. Minnene derimot - de forsvinner aldri....og det må vi, som barn - og som foreldre, lære oss å vokse opp med - og å leve med.
                                                             
                                                                   Klem,

  ♥  Minner om min give-away der du kan vinne fin-fine ting fra Kremmerhuset. Bli med du og!

Den aller største løgnen

Status:  "Livet er topp! Den kjekkeste mann i verden vekket meg med frokost på sengen i dag - han sveipet innom bakeriet etter morgenjoggen. Skal på spa i dag, deretter herlig zumbatime med venninner,  så cafè og shopping med englebarna. I kveld skal jeg lage en bedre middag til 11 venner for å feire innkjøp av ny seilbåt og at stuen har fått ny designtapet -  og så skal jeg overraske mannen med det nye 2000-kroners undertøyet når vi legger oss...."

                                                                       ♥

En statusoppdatering på Facebook - eller kanskje er det dagens innlegg på en blogg. En smule overdrevent, definitivt satt på spissen, men likevel ispedd noen sannheter. Selv er jeg ikke på Facebook lenger, men den tiden jeg var der la jeg merke til all overfladiskhet som ble servert, hvor perfekt alt tilsynelatende var - og ikke minst hvor mange "venner" mange ser ut til å ha. Jo flere, jo bedre. Over hele linja ble det lagt ut ord for å beskrive en vellykket familie, en vellykket karriere, vellykkede barn, en vellykket hverdag. Vi skriver en statusoppdatering om våre perfekte liv, mens fire barn skriker i kor rundt kjøkkenbordet, mens det krangles på høyt nivå mellom mann og kone, karrieren er på nedtur, oppvasken er skyhøy og huset har ikke vært vasket på 3 uker, og kroppen som engang var så veltrent og fin, holder på å forfalle etter altfor mange dager foran tv med chipsen på bordet.  Dessuten river følelsen av utilstrekkelighet, stress og mislykkethet i oss, og kanskje har vi en sorg vi bærer på og kjemper med. Likevel har vi det "bra" til enhver tid. Utad blomstrer det perfekte liv. Men er det sannheten?

Det er mer bak slike statusoppdateringer enn vi tror. Mer bak en bloggers fasade og mer bak menneskers ytre. Dere som har fulgt meg en stund, vet at jeg brenner for ekthet, ærlighet og det å se bak det ytre. Vi er jo bare mennesker - alle sammen, med gode og dårlige dager. Noen av oss har bare mer behov for å vise frem de gode dagene - til enhver tid. Noe annet ville være nederlag.

For noen dager siden hørte jeg noen rope på meg da jeg var i byen en tur. "Hei Spirea, hvordan har du det?" spurte hun. Jeg skjulte meg bak solbrillene mine og satt opp et smil, antakelig altfor overdrevent og stivt. "Takk, bra" svarte jeg - og da hun spurte videre, la jeg overfladisk ut om hverdagslige sysler. Jeg snudde ryggen til og gikk derifra, da presset tårene seg på. Jeg hadde det absolutt ikke bra, men denne gangen orket jeg bare ikke være ærlig. Stort sett sier jeg rett ut hvordan jeg har det, så får den som spør tåle å høre svaret - og sannheten. Men det hender jeg ikke ønsker å være like ærlig med de perifere bekjente, jeg henter frem et forsvar - og denne gang serverte jeg den aller største løgnen vi mennesker sier hver eneste dag: "Jeg har det bra!"

Vi sier vi har det bra, men når vi snur ryggen til kommer tårene. Vi sier vi takler det selv, men når ingen ser, ligger vi på bakken og gråter. Vi sier vi ikke trenger hjelp, men i vår ensomhet sitter vi og lengter etter en hånd som rekkes mot oss. Vi sier vi trives, men inni oss kjenner vi oss utilpass og malplassert.

Hva er din største løgn og hva gjør du med den? Eller kanskje heller - hva gjør den med deg? Er det slitsomt å fortelle alle at du har det bra - at alt er helt topp til enhver tid? Det syns jeg. Men så kan det faktisk være slitsomt å fortelle at man ikke har det bra også...når jeg tenker etter.

For noen år tilbake begynte jeg og mannen i en gruppe - en sånn kristen diskusjonsgruppe, der man skulle tro det var rom for ærlighet, rom for å dele fra livets tunge dager. Min mann og jeg er to mennesker med mye godt humør. Vi er ofte glade, ser mye humor i hverdagslige ting - og vi har vår bagasje. Etter å ha vært i gruppen en stund skjedde det noe i våre liv. Vi gikk igjennom en sorg. Dette valgte vi å sette ord på i denne gruppen. Tårer rant og vi ba om støtte. Vi ble møtt med skepsis, noen så lettere sjokkerte ut over at vi, som smilte så mye, kunne dele sorg og smerte - og absolutt ingen viste medfølelse. Jeg kjenner det river i meg at enkelte mennesker ikke tåler å høre "nei, jeg har det ikke bra". Det forventes jo faktisk i dagens samfunn at alt skal være bra til enhver tid. Det forventes at man skal takle livet, takle alt uforutsett som skjer, og for å toppe det hele, skal vi også helst se ut sånn eller sånn - og takle en haug av roller hver eneste dag. Sannheten er at ingen av oss har levd før, vi lever nå - for første gang, og det som hender oss er for første gang. Livet blir gitt oss uten instruksjonsbok. Men vi har det "bra". Vi serverer den største løgnen kontinuerlig.

Gud sier vi ikke skal lyve. Det er ikke så lurt, sier han - og forklarer at det kan føre oss ut i trøbbel. Vanskelig? Ja-ha, visst er det det, men vi kan prøve å la det være ikke sant? Hva vinner vi på det? Mye tror jeg. Selv prøver jeg virkelig å være ærlig når noen spør - men jeg faller stadig og klarer ikke å leve opp til hverken egne eller Guds standarder. Men jeg ser klokheten i holde seg fra løgn. Løgn fører ofte til mye rot, og er fem løgner sagt, er det lett å la det bli både 10 eller 50...og rotet vokser.

Gud derimot, han får 10 av 10 ganger mitt ærlige svar på hvordan livet er. Til ham gir jeg aldri den største løgnen. Har tåler alt, og han har uansett allerede avslørt mine løgner...og det er befriende.
Å kunne gi alt over til Han som forstår, som ikke vender ryggen til eller ser på oss med skepsis, er så bra.  At han tåler hele meg, til enhver tid - at han elsker meg, som jeg er, med alle mine knall og fall - det er langt i fra en stor løgn. Det er den største sannheten.

                                                                 Klem,

           ♥ Denne gang er jeg inspirert av to flotte bloggere 

                som har skrevet om fasader - på en litt annen måte.

                                  Ta en titt på - Fjellrosa og livet under stjernene: "feel good - eller ikke"

                                                      - Fabelaktigbloggen:  "fabelaktigmannens skråblikk"

Hjertespor takker og gir tilbake...

De siste to ukene har mye skjedd. Bloggen har flyttet til eget domene, har rundet 20.000 visninger - samt at jeg med store, forundrede øyne legger merke til at jeg snart har like mange følgere igjen som dem jeg mistet for noen måneder siden...Det gjør et enormt inntrykk på meg, og det både varmer og gleder å se at så mange fortsatt ønsker å følge bloggen min - og at så mange av dere legger igjen de nydeligste kommentarer. Det betyr mye mer enn jeg kan klare å sette ord på.

Jeg har lyst til å rette en stor takk til bloggvenner som i april anbefalte min blogg på sine blogger, og som har ført til nokså mange flere lesere daglig. Tusen takk til Monicas liv, Fabelaktig og Mrs. Hardy. Dere - Monica, Maia og Manuela, er helt fantastiske og jeg er så gla dere finnes!

Tusen takk også for awarder som ble gitt i forrige måned, fra både sol og glede og gotteriogsann. Jeg er enda rørt.

Tusen takk til alle som er innom og kommenterer, tusen takk til medbloggere som har blitt venner, tusen takk til alle kjente og ukjente som treffer meg midt i hjertet, tusen takk for alle mail, for all åpenhet, ærlighet og for all oppmuntring. Som nevnt i tidligere innlegg er det av og til en kamp å skrive som jeg gjør, men dere gjør det verdt det. TAKK!

                                                                         ♥

Så lovte jeg meg selv å gi litt tilbake når jeg rundet 20.000 visninger. Så, derfor kan du nå vinne fin-fine ting fra Kremmerhuset, som er en av mine favorittbutikker. Denne gang er det både 1 og 2 premie.

                                                                    Førstepremien:
                                               Cookies & Dreams duk i grått og hvitt. 1x1 m  
                                                - og et grått skilt i sink, med kjærlighetsord.
                                       

                                                                     Andrepremien:

                                        2 Cookies & Dreams kjøkkenhåndklær i grått og hvitt.

Og dette er hva du gjør for å delta:

1 lodd: En kommentar  -  som aller helst inneholder hvilke(t) tema DU ønsker at jeg skal skrive om på Hjertespor. Det kan være om alt fra tro til relasjoner, barn eller hva det enn måtte være du har i tankene. Jeg vil gjerne vite, jo mer konkret jo bedre - og kanskje blir det ett innlegg ut av det...
1 lodd: Ved å bli eller være følger
1 lodd: Ved å legge bloggen min til i blogglisten din
1 lodd: Ved å linke til nettsiden min
Sammenlagt kan du ta 4 lodd.

For å være rettferdig overfor dere som ikke har blogg (jeg har sett at jeg har mange anonyme, bloggløse lesere) - så gir jeg et ekstra lodd dersom du gjør meg oppmerksom på at du ikke har blogg. Dere uten blogg må også aller helst undertegne med mailadresse  - evt med initialer/navn (men da må dere selv huske å følge med på trekningsdagen)

Innvikla? nei-hei, da!! :)

Trekning skjer 3 uker frem i tid - fredag 1 juni. 
Lykke til! 

                                                                  Klem,

Se mitt hjerte

"Hello, my name is Laundry" sa han i det han rakk hånden mot meg - og satt opp det største gliset jeg noengang hadde sett. De kritthvite tennene sto i sterk kontrast mot den mørke huden hans. "Laundry..?" spurte jeg, litt nølende - og jeg skal innrømme jeg kjempet for å ikke begynne å le. Han nikket, rettet seg opp i ryggen og så riktig så stolt ut.
Vi er i Afrika. Et kontinent jeg elsker og har et sterkt forhold til. Et kontinent der alt er annerledes fra Norge - iallefall det meste. Mannen jeg møtte het, direkte oversatt - "skittentøy", men var en strålende mann som ikke så ut til å la seg påvirke av det noe spesielle navnet sitt.

Senere har jeg også møtt på "Coca Cola", "Open Door" og "Panasonic" for å nevne noen. Samtlige like fornøyde og noen kanskje også litt uvitende om betydningen av deres navn. Jeg har sett ungdommer i kirkekoret stå med t-skjorter de har "arvet" fra Norge, med store RFSU-bokstaver på. Lykkelig uvitende om hva de reklamerer for. Det hadde nok blitt stor oppstandelse her i Norge, om kirkens ungdommer reklamerte for kondomer og slikt - men i Afrika? Ingen bryr seg. Det viktigste er å ha klær på kroppen, ikke hvordan de ser ut. Jeg syns det er herlig, for hvor lett har ikke vi for å dømme hverandre nedenom og hjem dersom noen skiller seg litt ut her i lille Norge? Kan det være vi har noe å lære?

Tilbake i Norge. En av mine nærmeste er en flott mann med langt hår, piercinger i ansiktet, tatoveringer på kroppen og naglebelte om livet. Han ser røff ut, men øynene stråler og gjenspeiler hvem som bor i hans hjerte. Han er en bevisst og flott familiefar - men han skiller seg ut. Han har blitt forvist fra menigheter grunnet "upassende utseende", mistenkt for nasking i butikker og ført inn på bakrom for å kroppsvisiteres - og gått ut derfra som en fri mann og fått vekterne til å måpe i det han snur ryggen til dem. Han bærer et stort kors på ryggen der det står "Holy Riders". En kristen mc-klubb.

Er vi litt raske med å dømme mon tro?

Hva er det som får oss til å tro at barn med spesielle navn må være noen små bøller - eller at det å bo på beste vestkant er å sette likhetstegn med lykkelige familier? Hva er det som får oss til å tro at mennesker
i rullestol ikke kan snakkes direkte til, men må snakkes til gjennom den som triller stolen? Hva er det som får oss til å tro at mennesker med en røffere stil enn hva vi er vant til, ikke kan være troende? Hva er det som får oss til å tro at mennesker med Downs - eller narkomane eller prostituerte ikke har de samme følelsene som deg og meg? Hva er det som får oss til å tro at pene mennesker med pene klær, pen ektefelle, pene barn og pent hus, lever vellykkede liv? For noen av oss er det slik at vi dømmer, lager oss en formening, for fort - og jeg bare undrer meg - for vi tar så ofte feil. Så veldig, veldig feil.

Jeg har skrevet mye om at jeg bærer med meg mye bagasje. Jeg har også hatt mine perioder i livet der stilen har variert noe. Jeg har vært den frika, hippie mc-jenta med piercing og farget hår - og jeg har vært den striglede, merkebevisste, preppy jenta som var opptatt av å signalisere vellykkethet. To motpoler, utseendemessig - men selvom jeg har kavet med å finne ut av livet, har hjertet mitt hele tiden vært det samme. Det har hatt en tro på Gud - tross alt.

Hva slags bagasje har du med deg? Lar du den definere livet ditt - eller lar du Gud få definere hvem du er? Ofte er det lett å tenke at "med alt det jeg har med meg av sår og skyld og skam, er jeg ikke verd å elske", fortiden blir som en lenke om foten - men sannheten er at Gud ser deg som skinnende ren, vakker, fantastisk, hel - og tilgitt. La ikke mennesker rundt deg få definere hvem du er - la ingen få tråkke deg ned med sine ord eller gjerninger eller med sin fordømmelse. Rett opp ryggen, smil og vær stolt - enten du er en rocka biker, en punk eller en striglet, fin frue eller herremann. Alt er like bra.

Også skulle jeg ønske vi kunne lære av de stolte afrikanerne - der klær er viktigere enn merket på dem, der personlighet er viktigere enn navn, der å hjelpe hverandre er viktigere enn å se ned på dem som er annerledes, der det er viktigere med et sted å sove enn glasserte takstein over hodet - og der de som har et hjerte fylt av Gud, lever slik at det synes, høres og kjennes.

Jeg syns du skal være stolt om du våger å skille deg litt ut. Mennesker ser det ytre, men Gud ser til ditt hjerte - og det ditt hjerte er fylt av er også det som betyr noe her i livet. Det er det som definerer deg.

I Bibelen står det faktisk at "mennesker ser til det ytre, men Gud ser til ditt hjerte" - og akkurat det - er så uendelig trist og så uendelig godt på samme tid. Fordømmelsen finnes i altfor stor grad hos oss mennesker, men det finnes ingen fordømmelse hos Gud - bare et hjerte fylt av kjærlighet, som ser til ditt  hjerte og til mitt hjerte -   med kjærlighet.


                                                               Klem,