Den aller største løgnen

Status:  "Livet er topp! Den kjekkeste mann i verden vekket meg med frokost på sengen i dag - han sveipet innom bakeriet etter morgenjoggen. Skal på spa i dag, deretter herlig zumbatime med venninner,  så cafè og shopping med englebarna. I kveld skal jeg lage en bedre middag til 11 venner for å feire innkjøp av ny seilbåt og at stuen har fått ny designtapet -  og så skal jeg overraske mannen med det nye 2000-kroners undertøyet når vi legger oss...."

                                                                       ♥

En statusoppdatering på Facebook - eller kanskje er det dagens innlegg på en blogg. En smule overdrevent, definitivt satt på spissen, men likevel ispedd noen sannheter. Selv er jeg ikke på Facebook lenger, men den tiden jeg var der la jeg merke til all overfladiskhet som ble servert, hvor perfekt alt tilsynelatende var - og ikke minst hvor mange "venner" mange ser ut til å ha. Jo flere, jo bedre. Over hele linja ble det lagt ut ord for å beskrive en vellykket familie, en vellykket karriere, vellykkede barn, en vellykket hverdag. Vi skriver en statusoppdatering om våre perfekte liv, mens fire barn skriker i kor rundt kjøkkenbordet, mens det krangles på høyt nivå mellom mann og kone, karrieren er på nedtur, oppvasken er skyhøy og huset har ikke vært vasket på 3 uker, og kroppen som engang var så veltrent og fin, holder på å forfalle etter altfor mange dager foran tv med chipsen på bordet.  Dessuten river følelsen av utilstrekkelighet, stress og mislykkethet i oss, og kanskje har vi en sorg vi bærer på og kjemper med. Likevel har vi det "bra" til enhver tid. Utad blomstrer det perfekte liv. Men er det sannheten?

Det er mer bak slike statusoppdateringer enn vi tror. Mer bak en bloggers fasade og mer bak menneskers ytre. Dere som har fulgt meg en stund, vet at jeg brenner for ekthet, ærlighet og det å se bak det ytre. Vi er jo bare mennesker - alle sammen, med gode og dårlige dager. Noen av oss har bare mer behov for å vise frem de gode dagene - til enhver tid. Noe annet ville være nederlag.

For noen dager siden hørte jeg noen rope på meg da jeg var i byen en tur. "Hei Spirea, hvordan har du det?" spurte hun. Jeg skjulte meg bak solbrillene mine og satt opp et smil, antakelig altfor overdrevent og stivt. "Takk, bra" svarte jeg - og da hun spurte videre, la jeg overfladisk ut om hverdagslige sysler. Jeg snudde ryggen til og gikk derifra, da presset tårene seg på. Jeg hadde det absolutt ikke bra, men denne gangen orket jeg bare ikke være ærlig. Stort sett sier jeg rett ut hvordan jeg har det, så får den som spør tåle å høre svaret - og sannheten. Men det hender jeg ikke ønsker å være like ærlig med de perifere bekjente, jeg henter frem et forsvar - og denne gang serverte jeg den aller største løgnen vi mennesker sier hver eneste dag: "Jeg har det bra!"

Vi sier vi har det bra, men når vi snur ryggen til kommer tårene. Vi sier vi takler det selv, men når ingen ser, ligger vi på bakken og gråter. Vi sier vi ikke trenger hjelp, men i vår ensomhet sitter vi og lengter etter en hånd som rekkes mot oss. Vi sier vi trives, men inni oss kjenner vi oss utilpass og malplassert.

Hva er din største løgn og hva gjør du med den? Eller kanskje heller - hva gjør den med deg? Er det slitsomt å fortelle alle at du har det bra - at alt er helt topp til enhver tid? Det syns jeg. Men så kan det faktisk være slitsomt å fortelle at man ikke har det bra også...når jeg tenker etter.

For noen år tilbake begynte jeg og mannen i en gruppe - en sånn kristen diskusjonsgruppe, der man skulle tro det var rom for ærlighet, rom for å dele fra livets tunge dager. Min mann og jeg er to mennesker med mye godt humør. Vi er ofte glade, ser mye humor i hverdagslige ting - og vi har vår bagasje. Etter å ha vært i gruppen en stund skjedde det noe i våre liv. Vi gikk igjennom en sorg. Dette valgte vi å sette ord på i denne gruppen. Tårer rant og vi ba om støtte. Vi ble møtt med skepsis, noen så lettere sjokkerte ut over at vi, som smilte så mye, kunne dele sorg og smerte - og absolutt ingen viste medfølelse. Jeg kjenner det river i meg at enkelte mennesker ikke tåler å høre "nei, jeg har det ikke bra". Det forventes jo faktisk i dagens samfunn at alt skal være bra til enhver tid. Det forventes at man skal takle livet, takle alt uforutsett som skjer, og for å toppe det hele, skal vi også helst se ut sånn eller sånn - og takle en haug av roller hver eneste dag. Sannheten er at ingen av oss har levd før, vi lever nå - for første gang, og det som hender oss er for første gang. Livet blir gitt oss uten instruksjonsbok. Men vi har det "bra". Vi serverer den største løgnen kontinuerlig.

Gud sier vi ikke skal lyve. Det er ikke så lurt, sier han - og forklarer at det kan føre oss ut i trøbbel. Vanskelig? Ja-ha, visst er det det, men vi kan prøve å la det være ikke sant? Hva vinner vi på det? Mye tror jeg. Selv prøver jeg virkelig å være ærlig når noen spør - men jeg faller stadig og klarer ikke å leve opp til hverken egne eller Guds standarder. Men jeg ser klokheten i holde seg fra løgn. Løgn fører ofte til mye rot, og er fem løgner sagt, er det lett å la det bli både 10 eller 50...og rotet vokser.

Gud derimot, han får 10 av 10 ganger mitt ærlige svar på hvordan livet er. Til ham gir jeg aldri den største løgnen. Har tåler alt, og han har uansett allerede avslørt mine løgner...og det er befriende.
Å kunne gi alt over til Han som forstår, som ikke vender ryggen til eller ser på oss med skepsis, er så bra.  At han tåler hele meg, til enhver tid - at han elsker meg, som jeg er, med alle mine knall og fall - det er langt i fra en stor løgn. Det er den største sannheten.

                                                                 Klem,

           ♥ Denne gang er jeg inspirert av to flotte bloggere 

                som har skrevet om fasader - på en litt annen måte.

                                  Ta en titt på - Fjellrosa og livet under stjernene: "feel good - eller ikke"

                                                      - Fabelaktigbloggen:  "fabelaktigmannens skråblikk"