Er det min skyld, mamma?

Den lille jenta på 5 år sto utenfor mamman sitt soverom og åpnet døren forsiktig. Helt stille sto hun der og så på mamman som sov så stille. Hun pleide ofte komme tuslende inn på natten, dersom hun hadde drømt noe vondt eller ikke fikk sove. Hun krøp tett inntil mamma og pappa og der lå hun og kjente på varmen fra dem begge. Da følte hun seg så trygg.

Nå sto hun der i døråpningen igjen. Pappa var ikke lenger der. Tårene presset på, det gjorde så vondt i magen. For 9 dager siden hadde pappa reist. Den lille jenta og de to mindre brødrene hadde våknet en morgen av at mamman satt og gråt. Hun fortalte at pappa hadde reist den natten. Forlatt dem alle. Tre barn, forlatt av pappan sin. Den minste broren knakk sammen i gråt og begynte å rope. "Pappa? Pappa? Hvor er du, pappa?". Den andre løp inn på rommet sitt, full av sinne og smalt igjen døren. Selv sto hun der som forsteinet. Hun hørte hva mamman sa, og det kjentes ut som det brant inni henne.

Hun husket ikke så mye mer fra den dagen, bortsett fra at den var mørk, kald og trist. Hun hadde tegnet flere tegninger de siste dagene for å prøve å få ut følelsene sine. Alt var farget sort. Ikke noe glede å skimte, ingen farger, ingen blomster, ingen sol.

Mamman våknet da hun sto der og kikket på henne. "Hei vennen" sa hun. "Hva er det for noe?" Jenta klarte ikke lenger holde igjen alle tårer. "Mamma, er det min skyld?" spurte hun. "Er det min skyld at pappa dro? Er han ikke gla i meg lenger?"

Mamman trakk henne inntil seg og de ble sittende på sengekanten. Den lille jenta fikk forklart at pappa måtte bo en annen plass. Han og mamma kranglet for mye, ekteskapet deres fungerte ikke lenger. Men det var ikke hennes skyld. Aldri hadde det vært hennes skyld. Og hun mistet ikke pappan sin, hun kom bare ikke til å bo sammen med ham, hun kom bare ikke til å se ham like ofte som før.

Den lille 5åringen vokste opp. Hun bar på et savn etter pappa hele oppveksten. Hun så ham i helgene og i noen ferier, men hvorfor kunne de ikke bare være en familie som alle andre? Hvorfor klarte ikke han og mamma å bo sammen mer? Hun bar med seg smerten, savnet og alle spørsmålene. Skyldfølelsen kom snikende mange ganger, hun klarte ikke helt legge vekk tanken om at kanskje var det hun som hadde gjort noe galt, kanskje pappa ikke var gla i henne lenger. Han hadde jo reist fra henne. Hun ble redd for å bli avvist, redd for å miste, redd for å elske.

Hun ble 17 år og hun fikk sin første kjæreste. Så en til - og enda en... Forhold etter forhold. Hun ble fridd til tre ganger, men sa nei til dem alle. Hun hadde ikke troen på et lykkelig ekteskap, ville ikke gifte seg. Hun ville være fri, og klarte ikke binde seg - frykten var for stor for å bli avvist, forlatt, for å miste, ikke bli elsket lenger.

Hun ble 34 år før hun sto på kirketrappen. Nå sto hun der, klar til å bli ledet inn av pappan sin som hun hadde klart å tilgi - og var så gla i. Hun hadde funnet en mann hun elsket, som ga henne den tryggheten hun trengte for å våge.

7 år etter hadde de tre små barn. En jente, to gutter. En natt våknet mamman av at minstegutten hennes sto i døråpningen. "Mamma, er det min skyld, mamma?" spurte den lille. Hun satt seg opp i sengen og tårene hennes begynte renne. Minnene kom som lyn fra klar himmel. Lillegutt lurte på om det var hans skyld at storesøster måtte ha armen i gips en stund. "Det er ikke din skyld" sa mamman, mens hun tenkte tilbake og skulle ønske at dèt hadde vært hennes spørsmål til sin mamma - den gangen,- ikke alt det andre. Hun tullet ham godt inn i dynen og la ham inntil seg. Ved siden av lå pappan og sov, og den lille kunne kjenne på varmen fra dem begge. Tryggheten.

Et lite barn vokser opp. Et lite barn, som bærer med seg alt det har sett, hørt, erfart - og det påvirker hvem han eller hun blir. Det påvirker tanker og følelser - om seg selv, om andre, om Gud. Oppveksten former.

Det sies at tiden leger alle sår. Gjør den egentlig det? Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke tid alene leger sår. Jeg tror tilgivelsen betyr så mye mer enn vi skulle tro - og jeg tror kjærlighet, fra mennesker, fra Gud og kjærligheten til deg selv - er det som kan lege. Men tiden hjelper oss - og tiden kan ta vekk noe av den intense smerten. Minnene derimot - de forsvinner aldri....og det må vi, som barn - og som foreldre, lære oss å vokse opp med - og å leve med.
                                                             
                                                                   Klem,

  ♥  Minner om min give-away der du kan vinne fin-fine ting fra Kremmerhuset. Bli med du og!