Når idealene brister....

                                                                Så høye idealer

                                                           skulle leve rent og rett

                                                                  Noe gikk galt

                                                               fallhøyden så stor

                                                                  Og jeg faller

                                                                         ned

                                                                  i Guds armer

                                                         og hans grenseløse kjærlighet

                                                                         ♥
"Jeg klarer ikke dette mer" sa hun med store, blanke øyne. Hun hadde nettopp fortalt meg om hvordan det var å leve med en mann som var alvorlig psykisk syk. Ut og inn på psykiatrisk, engstelige barn, dager med sorg, noen dager med et ørlite glimt av glede. Dager fulle av bekymring, fortvilelse og usikkerhet. Nå var hun utslitt, uten noe mer å gå på. Årene hadde tæret for mye på henne, hennes liv var satt på vent. Og der satt hun, på en stol foran meg med hodet nedbøyd. "Hva gjør jeg nå?" spør hun meg. Hun satt og snurret på gifteringen sin. Sakte tok hun den av og la den på bordet framfor seg. Hun hadde akkurat gitt svaret på sitt eget spørsmål.

Er det opp til meg å dømme?

"Følelsene er så sterke, jeg tror jeg er forelsket". Min gifte venninne og meg, på en fjellknaus ut mot havet, der ingen andre kunne høre, ingen andre kunne se. Og det er jeg gla for. Det hun fortalte var vanskelig å bære. Det jeg så var gnistrende øyne når hun omtalte en mann som ikke var hennes. Det var en gjensidig forelskelse og nå sto hun på valg. Hennes sterke karakter, de flotte holdningene og den urokkelige troen. Idealene som brast.

Det er ikke opp til meg å dømme.

En mann midtveis i livet. Aktiv i en menighet. Han står med hendene løftet når han synger lovsanger til sin Gud. Ved hans side står kone og to barn. De stråler. Jeg treffer ham igjen 5 år senere. Helt tilfeldig, gatelangs i den store byen. Gnisten er borte. Han lukter sterkt av alkohol, han som var en ihuga avholdsmann. Han ser trett og ustelt ut. Jeg legger hånden på skulderen hans og spør hva jeg kan gjøre for ham. Tårene begynner å renne på den slitne mannen. Og han forteller. I sitt hjerte bærer han en sorg så stor, en bitterhet så stor, et savn så stort - over familien han mistet i trafikkulykken noen år tidligere. "Hva gjør jeg nå? Hvor går jeg hen? Livet mitt knuste". Jeg står som forsteinet. Jeg er ung, mangler ord, mangler visdom, men jeg har erfaring med smerte og blir derfor bare sittende. Vi bare er. Utad ser han ut som en hvilken som helst alkoholiker, men ingen kan se hva som rører seg på innsiden. Ingen kan se hans historie.

Mennesker passerer. De kaster blikk og snur seg vekk. De dømmer. Bevisst eller ubevisst så dømmer vi hverandre, uten å tenke på at det finnes en historie bak. Historien om alt som gikk galt underveis, om alt  som ble vanskelig og vondt, om alle knuste drømmer, knuste hjerter, knuste familier, knuste mennesker. Historier om alle idealer som brast.

Det er ikke opp til meg å dømme. Det er heller ikke opp til deg, er det vel? Men når vi møter mennesker, når vi får slike historier, kan vi da prøve å lytte, stoppe opp og hjelpe? Ofte skal det ikke mer til enn bare å være et medmenneske, tilstede midt i det vonde, og jeg er sikker på at du også har idealer i ditt liv som noen ganger har måtte vike for en fristelse, for noe som gikk galt, for noe du ikke ante, trodde eller håpte kom til å skje. Det har jeg, og det skjer  - hele tiden er det idealer som brister. Og jeg - jeg takker min Gud for at når mine idealer brister, kan jeg synke ned på Hans fang, i Hans armer - og la kjærligheten, tilgivelsen og nåden omslutte meg - og gi meg ny styrke til å møte de kommende dager.

(.....det hører med til historien at kvinnen med sin syke mann, skilte seg fra ham....venninnen min valgte ekteskap fremfor utroskap og den alkoholiserte mannen er i dag gift på ny, har fått barn igjen og har forsont seg med Gud....)

                                                                   Klem,

♥ Jeg takker dere alle for det enorme engasjementet på bloggen min. Jeg er så takknemlig og ydmyk over alt dere deler i kommentarene, alle mail som kommer og for all oppmuntring som holder meg gående. Takk også for alle som tipser om bloggen på Facebook, det er fint siden jeg ikke er der selv. Den siste tiden har jeg dessverre ikke klart å besøke alle dere som har blogg, ei heller har jeg klart å svare på alle mail, men jeg gjør så godt jeg kan og håper dere er tålmodige av natur ;) Tusen takk for at dere gjør det verdt å blogge om livet!