Se mitt hjerte

"Hello, my name is Laundry" sa han i det han rakk hånden mot meg - og satt opp det største gliset jeg noengang hadde sett. De kritthvite tennene sto i sterk kontrast mot den mørke huden hans. "Laundry..?" spurte jeg, litt nølende - og jeg skal innrømme jeg kjempet for å ikke begynne å le. Han nikket, rettet seg opp i ryggen og så riktig så stolt ut.
Vi er i Afrika. Et kontinent jeg elsker og har et sterkt forhold til. Et kontinent der alt er annerledes fra Norge - iallefall det meste. Mannen jeg møtte het, direkte oversatt - "skittentøy", men var en strålende mann som ikke så ut til å la seg påvirke av det noe spesielle navnet sitt.

Senere har jeg også møtt på "Coca Cola", "Open Door" og "Panasonic" for å nevne noen. Samtlige like fornøyde og noen kanskje også litt uvitende om betydningen av deres navn. Jeg har sett ungdommer i kirkekoret stå med t-skjorter de har "arvet" fra Norge, med store RFSU-bokstaver på. Lykkelig uvitende om hva de reklamerer for. Det hadde nok blitt stor oppstandelse her i Norge, om kirkens ungdommer reklamerte for kondomer og slikt - men i Afrika? Ingen bryr seg. Det viktigste er å ha klær på kroppen, ikke hvordan de ser ut. Jeg syns det er herlig, for hvor lett har ikke vi for å dømme hverandre nedenom og hjem dersom noen skiller seg litt ut her i lille Norge? Kan det være vi har noe å lære?

Tilbake i Norge. En av mine nærmeste er en flott mann med langt hår, piercinger i ansiktet, tatoveringer på kroppen og naglebelte om livet. Han ser røff ut, men øynene stråler og gjenspeiler hvem som bor i hans hjerte. Han er en bevisst og flott familiefar - men han skiller seg ut. Han har blitt forvist fra menigheter grunnet "upassende utseende", mistenkt for nasking i butikker og ført inn på bakrom for å kroppsvisiteres - og gått ut derfra som en fri mann og fått vekterne til å måpe i det han snur ryggen til dem. Han bærer et stort kors på ryggen der det står "Holy Riders". En kristen mc-klubb.

Er vi litt raske med å dømme mon tro?

Hva er det som får oss til å tro at barn med spesielle navn må være noen små bøller - eller at det å bo på beste vestkant er å sette likhetstegn med lykkelige familier? Hva er det som får oss til å tro at mennesker
i rullestol ikke kan snakkes direkte til, men må snakkes til gjennom den som triller stolen? Hva er det som får oss til å tro at mennesker med en røffere stil enn hva vi er vant til, ikke kan være troende? Hva er det som får oss til å tro at mennesker med Downs - eller narkomane eller prostituerte ikke har de samme følelsene som deg og meg? Hva er det som får oss til å tro at pene mennesker med pene klær, pen ektefelle, pene barn og pent hus, lever vellykkede liv? For noen av oss er det slik at vi dømmer, lager oss en formening, for fort - og jeg bare undrer meg - for vi tar så ofte feil. Så veldig, veldig feil.

Jeg har skrevet mye om at jeg bærer med meg mye bagasje. Jeg har også hatt mine perioder i livet der stilen har variert noe. Jeg har vært den frika, hippie mc-jenta med piercing og farget hår - og jeg har vært den striglede, merkebevisste, preppy jenta som var opptatt av å signalisere vellykkethet. To motpoler, utseendemessig - men selvom jeg har kavet med å finne ut av livet, har hjertet mitt hele tiden vært det samme. Det har hatt en tro på Gud - tross alt.

Hva slags bagasje har du med deg? Lar du den definere livet ditt - eller lar du Gud få definere hvem du er? Ofte er det lett å tenke at "med alt det jeg har med meg av sår og skyld og skam, er jeg ikke verd å elske", fortiden blir som en lenke om foten - men sannheten er at Gud ser deg som skinnende ren, vakker, fantastisk, hel - og tilgitt. La ikke mennesker rundt deg få definere hvem du er - la ingen få tråkke deg ned med sine ord eller gjerninger eller med sin fordømmelse. Rett opp ryggen, smil og vær stolt - enten du er en rocka biker, en punk eller en striglet, fin frue eller herremann. Alt er like bra.

Også skulle jeg ønske vi kunne lære av de stolte afrikanerne - der klær er viktigere enn merket på dem, der personlighet er viktigere enn navn, der å hjelpe hverandre er viktigere enn å se ned på dem som er annerledes, der det er viktigere med et sted å sove enn glasserte takstein over hodet - og der de som har et hjerte fylt av Gud, lever slik at det synes, høres og kjennes.

Jeg syns du skal være stolt om du våger å skille deg litt ut. Mennesker ser det ytre, men Gud ser til ditt hjerte - og det ditt hjerte er fylt av er også det som betyr noe her i livet. Det er det som definerer deg.

I Bibelen står det faktisk at "mennesker ser til det ytre, men Gud ser til ditt hjerte" - og akkurat det - er så uendelig trist og så uendelig godt på samme tid. Fordømmelsen finnes i altfor stor grad hos oss mennesker, men det finnes ingen fordømmelse hos Gud - bare et hjerte fylt av kjærlighet, som ser til ditt  hjerte og til mitt hjerte -   med kjærlighet.


                                                               Klem,