Hjerter i øynene

En liten jente sitter og tegner. Hun har langt blondt hår i fletter, nøttebrune øyne og solen har gitt henne gyllen farge på kroppen. Hun er en nydelig liten en, og hun er min. Flere ganger de siste dagene har hun fortalt mamman og pappan hvor glad hun er for at vi er sammen. Nå er det ferie. Ingen barnehage, ingen jobb, ingen plikter eller avtaler - alle sammen - sammen hele tiden.

Glad og fornøyd roper hun på mamman sin og sier "kom og se, mamma, jeg har tegnet deg!". Jeg bøyer meg over henne og ser ned på en hodefoting som har fått to store, rosa hjerter til øyne. "Har jeg fått hjerte-øyne?" spør jeg. "Ja, mamma...du har hjerter i øynene, du." Undrende spør jeg henne hva det betyr. "Du er jo gla igjen, mamma, også er du så gla i alle oss. Derfor ser jeg at du har hjerter i øynene, mamma!"

Livet har gått i utforbakke de siste 12 måneder. Utforbakker har det vært mange av i livet mitt, men jeg håpte det var slutt på de bratteste. Det har vært alvorlig sykdom, prøvelser og harde slag. Hele tiden noe nytt. Sorg, frykt og fortvilelse hånd i hånd, mange tanker om når det hele vil snu. Periodevis har jeg mistet hele gnisten, motet, fokuset, styrken, kontrollen og humøret. Hjerter i øynene har vært mer fraværende enn tilstede, og barna har kommet med kosefiller, smokker og verdens beste klemmer for å trøste. Livet snudd opp ned, det er ikke slik det skal være. Troen og håpet har jeg derimot tviholdt på - hele tiden.

En av de mine aller nærmeste fikk kreft dette året. Først i et organ, deretter i et annet. Frykten vellet over oss. En av de mest alvorlige, ofte dødelige kreftdiagnoser. Cellegift og operasjoner, venting og uvisshet. I går fikk vi beskjeden. Da kirurgene skulle fjerne organet for få dager siden, fant de ikke lenger svulsten. All kreft er ute av kroppen. Borte. Alle prøver fine. Mitt hjerte fylles av glede og takknemlighet til en Gud som har vært med - gjennom alt.

Og jeg? Ny lege, nye medisiner, ny behandling. Den siste måneden er jeg blitt merkbart og raskt friskere og samtidig har energien kommet gradvis. Jeg tror faktisk jeg snart blir helt frisk. Jeg velger å tro det. Og jeg gleder meg til det.

Et år med prøvelser. 12 lange måneder - og jeg, krigeren, har vært mye på kne. Gir aldri opp håpet. I bønn og samtale med Gud - der henter jeg min styrke, midt i all min svakhet. Og alle dem som har stått sammen med oss, med oppmuntringer, omsorg og gode ord. Frukten av deres bønner høstes i dag.

Ordene som ble gitt meg, gang på gang, vil jeg for alltid bære med meg: "For jeg vet hvilke tanker jeg har for dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Når dere kaller på meg og ber til meg, vil jeg høre på dere. Når dere søker meg av et helt hjerte, skal dere finne meg".(Jer.29,11) Et løfte fra Gud. Min erfaring er, igjen, at han holder hva han lover. Tross alt.

"Hjerter i øynene" sier jenta mi at jeg har. Barn ser ofte ser det vi selv ikke ser, de sier ofte det vi selv ikke våger å si. Jeg tror hun har rett. Hjertene i øynene mine har vært svake, men holder på å bygges opp igjen. Og jeg vil at hun skal få se dem mer og mer i tiden som kommer, sterkere og sterkere.

Det håper jeg. Det tror jeg på...

                                                      Klem,

                                              

 ♥ Jeg har ikke vært på nett siden jeg dro, og blir veldig rørt og litt satt ut over å komme tilbake og se alt deres engasjement. Tusen takk for alle fine kommentarer på forrige innlegg og for gode ferieønsker for meg og mine. Ferien ble like skjønn som jeg håpte den skulle bli.

Velkommen også til nye følgere! 

Hjertets begjær

"Du skal ikke begjære din nestes hustru"...Ordene hamrer inni ham, river ham snart i filler. Han vet det jo så godt. Han er den som proklamerer det høyt og tydelig, har sterke meninger med bibelvers på rams, i samtaler der ekteskap, begjær og umoral diskuteres. Høy moral, sterk karakter, tydelig på hva han står for og hva han tror. Han er den som så gjerne vil leve slik Gud vil. Han er leder i menigheten, sett opp til av mange, synger lovsanger med brennende hjerte, ber så vakkert... Men nå - nå har det rammet ham, det som aldri, aldri kunne skje. Det han var så sikker på var en umulighet. Det han tidligere avfeide og lo av, når lederne av ekteskapskurset sa det kunne skje den beste. Han skriker innvendig. Han som lever så nært til Gud...slikt skjer jo ikke...eller gjør det det?

Han står og ser på bryllupsbildet som henger der på veggen, mens han venter på at de andre som står der ute, skal komme inn. En vakker jente og en flott mann, hånd i hånd, med nye blanke ringer på fingrene. De stråler mot ham, der de står i sine fineste klær. Han kjenner på motstridene følelser, snur seg vekk - og tilbake igjen. Blir sugd inn i blikket hennes og de nydelige brune øynene. Bryllupsbildet fengsler ham. Men det er ikke hans...

Hun kommer inn døren, sammen med mannen sin. Han blir så gla når han ser henne, hjertet gjør noen hopp. "Så flott hun er" tenker han og kjenner hvor tiltrukket han er av henne. Brått legges det lokk på følelsene - hans kone kommer inn i rommet. Han kjenner seg frustrert, og ser fra den ene til den andre. Sjalusien tærer. Kompisen har en kone som er alt annet enn hans - så fin, så god, så spennende, så annerledes. Han legger bånd på seg, holder en viss avstand - dropper klemmen han har så lyst til å gi - bare for å være inntil, være nær, kjenne duften. Han tar henne heller i hånden, og holder den akkurat litt for lenge. Ser henne i øynene akkurat litt for lenge, som om han leter etter noe og prøver lese tankene hennes. Små signaler blir gitt. Hun senser mer enn han vet og slår blikket ned.

Hun har brukt lang tid på å fikse seg denne kvelden. Vanligvis går det fort i svingene, nå er hun nøye med detaljene, sminken, håret. Han er kommet som et friskt pust inn i livet hennes. Gradvis har hun forstått, gradvis har hun sett - hva blikket og kroppsspråket hans avslører. Hun liker ham så godt, tenker mye på ham, savner ham når tiden går. Men ingen ord er sagt - enda. De snakker mellom linjene, gir små komplimenter, streifer borti hverandre og flørter litt diskrèt. Og alle blikk - blikk som sier mer enn tusen ord. "Jeg vil så gjerne være nær deg, skulle ønske du var min". Hun gjør alt hun kan for å holde igjen, men noen ganger gir hun etter og gir ham svar på tiltale - "jeg lengter også". En dyp forståelse dem i mellom, - de vet om, de vil så gjerne, men kan ikke, bør ikke, må ikke. To mennesker i dyp fortvilelse, to mennesker som rives og slites mellom det de har - og det de ikke har. To hjerter som banker, en spennende forelskelse - og begjær som bruser....

Enda en dag går mot slutten. De sier "hadet" og går hvert til sitt med sine kjære. På vei hjem, tar en kone hånden til sin mann. Han kjenner seg skamfull, hjertet fortviler. Klarer ikke være så nær som før, klarer ikke se henne inn i øynene. Han tenker på - og begjærer en annen kvinne.

En mann og en kone legger seg ikke den kvelden. De sitter på hver sin kant og tenker. Tårer renner, og de tvinges på kne. Bønnene stiger opp til Gud...om hjelp - til å takle de forbudte følelser...
...........
Vi mennesker er ofte naive. Noen av oss ser ut til å tro at prøvelser, vanskeligheter, fristelser og begjær - ikke kan ramme oss, og iallefall ikke oss som lever tett med Gud. Det hjelper å holde seg nær til Gud, og det hjelper å be. Men handler det ikke også om egne bestemmelser, vilje, kamp og styrke - og det å holde fokus? Jeg blir ikke lenger overrasket, bare trist - for selv den som ser ut til å være sterkest i troen, kan bli rammet. Jeg ser det gang på gang. Det kan skje meg, og det kan skje deg - men vi føler oss så sterke, så skråsikre, på at slikt aldri vil kunne skje. Helt til den dagen da vi selv faller....

Når prøvelser rammer finnes det en som tar i mot oss - i all vår skam, all vår ydmykelse, all vår fortvilelse og ulykkelighet. En som forstår, en som er lyset i mørket - og som ønsker å ta hånden vår og lede oss videre - inn på den rette vei og bort fra hjertets sterke begjær. Og kanskje, bare kanskje, klarer vi, midt i det hele - å innse at vi trenger Guds hjelp - ikke bare annenhver uke eller annenhver dag - men hver eneste dag, hver eneste time og hvert eneste minutt....

                                                                Klem,

♥ Om 2 dager reiser jeg til varmere strøk. Det blir stort sett nettfri ferie - og jeg blir ikke å se

 inne hos dere andre bloggere på en stund, ei heller tilgjengelig på mail - men vips, så er jeg tilbake! :)

Ord som setter spor

10 år gammel og på vei hjem fra skolen. En eldre elev kommer syklende bak meg og roper ut hva han syns om utseendet mitt, kroppen min. Som å vri en kniv rundt i magen på meg. Nedlatende, destruktive ord. Jeg husker hvor lei meg jeg ble og hvordan jeg ble stående og kikke i speilet og granske meg selv da jeg kom hjem. Hadde han rett? Dagen etter skjedde akkurat det samme, og dagen etter der....og etter der igjen.

15 år senere er jeg midt i 20 årene, og jeg sliter med dårlig selvbilde. Det har tatt lang tid å riste av ordene jeg hørte som liten. Oppmerksomhet fra gutter eller komplimenter fra dem rundt meg, hjelper ingenting. Jeg kan ikke en gang si at gode ord gikk "rett inn og ut igjen". Sannheten er at de aldri gikk inn, de prellet av, jeg trodde mennesker løy for meg - og jeg ble en skeptisk jente med liten tillit til mennesker. I en sårbar fase tok jeg også mange feil valg, ett av dem var å impulsivt kaste meg inn i et forhold som tilslutt ødela meg, og som jeg brukte år på å komme meg opp igjen etter. Nye ord hadde knust meg og revet meg ned. Kritikk, spydigheter og misnøye - blandet med det jeg trodde var kjærlighet, ble bare vondt og kaotisk. Ord kan slå som knyttnever - og igjen sto jeg foran speilet og kjente ordene slå meg innenfra. Nedlatende ord om eget utseende og kropp. Jeg var ikke bra nok, jeg så bare feil og jeg sammenlignet meg med de andre jentene, som i mine øyne, var så mye flottere og finere enn meg.

Det er på denne tiden i livet mitt at jeg påbegynner mange prosesser. Og det lureste jeg har gjort noen gang, var å våge å ta den telefonen til min veileder, våge å ta det første skrittet som kostet meg så mye. Våge å åpne opp og fortelle sannheten. Ett ledd i prosessen, var å endre synet på meg selv. Veilederen min brukte mye tid på å forklare meg at før jeg klarte det, før jeg ble rausere mot meg selv, før jeg kunne akseptere den jeg er - og se meg selv slik Gud ser meg, så ville jeg heller ikke klare å elske andre.

Og han hadde rett. Enda kan jeg bli mint om de vonde ordene som ble sagt til meg da jeg var barn - og som voksen. Enda kan jeg stå foran speilet og være misfornøyd fra topp til tå, og snakke nedlatende til meg selv. Men så har jeg lært meg til å tvinge meg selv til å snu tankene og minne meg om hvordan Gud ser meg, og når jeg klarer å se meg selv i lys av hans kjærlighet, da mykner hjertet mitt - overfor meg selv og overfor andre. For Gud elsker betingelsesløst. Han har skapt deg og meg slik han ønsket å ha oss, ikke som en kopi av andre eller som  en "Ken" eller "Barbie" - men slik du er, unik, enestående, bra nok og vel så det. Vi er mesterverk alle sammen.

Den siste uken har jeg tenkt mye på hva ord kan gjøre med oss, og på hvordan jeg selv bruker mine ord. Det er så lett å såre, så lett å si noe man angrer på, så lett å si for mye - eller for lite. Så mange ganger ord burde blitt sagt, men ikke ble det. Kanskje fordi man ikke tør, redd for reaksjonen enda ordene er gode... Og så mange ganger ord ikke burde vært sagt, men de ble det likevel. Selv er jeg av den spontane, utadvendte typen - og noen ganger sier jeg det jeg tenker på der og da, litt for direkte, litt for ærlig - andre ganger holder jeg igjen. Begge deler kan påvirke min relasjon til den det gjelder - på godt og vondt, for ord setter spor - ord fører med seg mange følelser.

Ord kan sette seg fast, bli værende og gnage. Helt til den som forårsaket smerten sier nye ord, som "unnskyld", "jeg mente det ikke" eller "jeg er gla i deg". Dèt er ord som er livgivende, forløsende, forsonende og som åpner opp for nye muligheter og nye sjanser. "Vennlige ord er som dryppende honning - søte for sjelen og sunne for kroppen" - står det i Bibelen (ordspr.16,24). Videre står det følgende "den som vokter sin munn og tunge, holder seg borte fra trøbbel"(ordspr.21,23).

Jeg skulle ønske at ordene vi legger vekt på, er ord som bygger opp, fulle av godhet for hverandre. Og jeg skulle ønske at vi våget å sette ord på alt det gode vi tenker om hverandre. I stedet er vi blitt mer og mer redde for reaksjoner på de gode ordene, enn vi er på de vonde. Men la oss prøve - la oss virkelig prøve å gi hverandre ord som er sanne, ekte og som gir oppmuntring og glede.
Og har vi ikke noe godt å si om andre, så lar vi det heller være...syns du ikke?

                                                                  Klem,

Løft hverandre opp!

Solen skinner, og jeg rusler ut i hagestuen med frokosten i den ene hånda og Mac'en i den andre. Jeg har gledet meg til en dag som bare er min, litt egentid - fred og ro. Jeg tuller et pledd rundt meg og titter ut av vinduene, bort på de vakre hestene og gleder meg over landidyll og over dager der smilet er på plass i det øynene slås opp. Det er en fin dag! De siste ukene har jeg også kjent på mer og mer glede -  antakelig fordi det er en viss bedring i min sykdomstilstand, og prøvelsene som stormet, har roet seg. Jeg kjenner på små snev av mer energi, mer vitalitet, mer forventning og håp.

Som alltid åpnes mail-boksene mine først. I Hjertespor-innboksen min denne morgenen, ligger det 6 og venter. Ofte får jeg mail fra dere lesere. Dere deler fra hjertene, åpner opp, spør og undrer - og jeg både ler og gråter med dere og får være med et stykke på veien. Tillitserklæringer på høyt plan, og det gjør meg så ydmyk. Setter stor pris på det. Andre ganger er det ord til oppmuntring, noen som ber meg om å stå på videre, som klarer å dra meg opp når dagen er litt tung. Dere er med på å drive meg fremover.

Jeg åpner den siste mailen. Den er uten tittel. Gleden jeg kjente på, blir med ett borte. De første linjene smeller mot meg. Jeg skal ikke tro jeg er noe - og hva er det som gjør at jeg tror, at jeg, med min smertefulle bagasje, kan være noe for andre? Jeg kjenner tårene presse på i det jeg skriver nå, enda jeg har ristet det av meg, så gjør det vondt å bli påmint vonde ord. Vedkommende kaller seg en kristen, som tydeligvis ser det som sin oppgave å irettesette meg. Mest av alt er hun opphengt i at bloggen min får flere og flere lesere, følgere, kommentarer, fler enn hennes - og hva er det som gjør meg så spesiell?
Det skal sies at jeg tåler mye kritikk, men det er forskjell på kritikk. Noe kritikk er konstruktiv, og den er helt ok å få, - annen kritikk er negativ og river oss ned - og den syns jeg vi skal være forsiktig med å gi. 

Dagen som var så fin - er ikke lenger så fin. Jeg blir sittende og tenke tilbake på den tiden da jeg skrev mine første blogginnlegg. Den som kaster stein, skulle bare visst hvilken motstand det var i meg da Gud ba meg begynne å skrive, - skulle bare visst hva det koster meg å gi så mye fra en tid, som takk Gud, ligger bak. Også klandres jeg for å skjule meg, ikke gi hele meg, og det gjør meg sint. Hva er det som er "hele meg"? Er det ikke det jeg deler - fra mitt hjerte, mine tanker og følelser? Er det virkelig viktigere å vise et utseende? Jeg står for alt jeg skriver - og mange har allerede gjenkjent mine øyne..Men jeg har valgt å verne om privatlivet, hvem jeg er, min familie, mitt yrke - og årsaken er som følger: Jeg vil ikke ha fokus på hvem jeg er og hvordan jeg ser ut. Ser ikke hensikten. Jeg ønsker heller ikke å stemples eller bli et ansikt mennesker forbinder med smerte. Jeg er lykkelig i dag - og det sier jeg med hånden på hjertet, tross nye prøvelser livet gir. (Så langt håper jeg bare på at det verste ligger bak..)

Jeg har kloke mennesker rundt meg. Da jeg snakket med min mann om dette ble han mint på følgende ord fra Bibelen: "Kappes om å hedre hverandre" - også legger han til "ikke kappes om å "kappe" hverandre". Og det er så sant, for er det ikke det vi ofte gjør? Vi hugger i vei på mennesker - og grunnen heter ofte misunnelse, bitterhet, lavt selvbilde, selvforakt og selviskhet. Selv syns jeg synd på den som sendte vonde ord min vei. Jeg har bedt Gud velsigne henne med glede i livet.

Samme ettermiddag henter jeg posten. En pakke. Jeg kommer til å tenke på bloggeren som sendte meg mail noen dager tidligere, hun ville sende meg noe. En pakke full av gode ord, skjønne gaver og mest av alt  - omtanke, kjærlighet og oppmuntring. En helt fremmed, som sender meg noe som gjør at dagen igjen snus - fra trist - til fin igjen. En som har skjønt det Gud sier om å hedre hverandre, glede seg med hverandre - og gråte med hverandre. Ekthet. Jeg er enda rørt.

Gråt med dem som gråter - og gled deg med de glade. Det står i Bibelen. Jeg prøver å la det være en av mine leveregler. Klarer du det? Begge deler? Mange av oss er gode på å være nære og omsorgsfulle når noen sliter. Når det samme mennesket opplever medgang, er det altfor mange som trekker seg unna. Misunnelsen stikker. Vi syns det er fint å kunne trøste, for da er vi selv ovenpå og vi får vist oss fra vår beste side. Men å unne noen det aller beste, å unne noen glede og fremgang - det er for mange så altfor, altfor vanskelig. Og jeg? Jeg gjennomskuer slike. Kanskje fordi jeg er i overkant opptatt av det som er ekte og sant - og etter denne vonde mailen, bare fått en enda større iver etter å stå på, fortsette å skrive fra mitt hjerte. Og takket være en medblogger med vonde ord - og en med gode ord, har jeg igjen sett at vi alle har et valg. Vi kan "kappe" i dem som ligger nede slik at vi føler oss bedre - eller vi kan oppmuntre og hedre hverandre, løfte hverandre opp og gi hverandre ære.
Jesus ville valgt det siste. Hva velger du?
                                                                    Klem, 

♥ Noen lesere har ønsket seg en "spørrerunde", der spørsmål blir stilt - og besvart. Jeg skal prøve å lette litt på sløret. Er det noe du har lurt på, spør i vei - så skal jeg denne gang prøve å svare så godt jeg kan...    :)

Trekning utført!

En STOR TAKK rettes til alle som deltok på min lille gi-bort, og til alle som kom med ønsker og tips om tema jeg kan skrive om - og i dag ble altså vinnerne trukket i all høytidelighet.

90 deltagere ga over 200 lodd, og selv om jeg syns det er koseligst å legge lapper i en bolle og så trekke, så ble det gjort på en litt enklere måte denne gang - med random.org sin "hjelpende hånd"...

1.premien som består av en nydelig duk og et herlig skilt - går til Renate som er bloggeren bak
Renates Hverdag og Tanker til Oppmuntring. Nydelige blogger der det er godt å være innom, og det skal sies at sistnevnte har oppmuntret meg mange ganger. Ta en titt på dem du også!

2.premien som består av to nydelige kjøkkenhåndklær - går til Pia, bloggeren bak Kulturkroken.
En helt ny blogg for meg, men som jeg er gla jeg fant. Hun skriver så bra om de ting som gleder i hverdagen, med masse fine kulturelle innslag.

Gratulerer begge to - jeg håper dere får glede av disse tingene. Send meg en mail med  adressen deres :)

Og til dere andre - takk for alt engasjement, og husk, det kommer alltid nye sjanser og vi er alle vinnere!!

GOD helg!

                                                                    Klem,