Hjertets begjær

"Du skal ikke begjære din nestes hustru"...Ordene hamrer inni ham, river ham snart i filler. Han vet det jo så godt. Han er den som proklamerer det høyt og tydelig, har sterke meninger med bibelvers på rams, i samtaler der ekteskap, begjær og umoral diskuteres. Høy moral, sterk karakter, tydelig på hva han står for og hva han tror. Han er den som så gjerne vil leve slik Gud vil. Han er leder i menigheten, sett opp til av mange, synger lovsanger med brennende hjerte, ber så vakkert... Men nå - nå har det rammet ham, det som aldri, aldri kunne skje. Det han var så sikker på var en umulighet. Det han tidligere avfeide og lo av, når lederne av ekteskapskurset sa det kunne skje den beste. Han skriker innvendig. Han som lever så nært til Gud...slikt skjer jo ikke...eller gjør det det?

Han står og ser på bryllupsbildet som henger der på veggen, mens han venter på at de andre som står der ute, skal komme inn. En vakker jente og en flott mann, hånd i hånd, med nye blanke ringer på fingrene. De stråler mot ham, der de står i sine fineste klær. Han kjenner på motstridene følelser, snur seg vekk - og tilbake igjen. Blir sugd inn i blikket hennes og de nydelige brune øynene. Bryllupsbildet fengsler ham. Men det er ikke hans...

Hun kommer inn døren, sammen med mannen sin. Han blir så gla når han ser henne, hjertet gjør noen hopp. "Så flott hun er" tenker han og kjenner hvor tiltrukket han er av henne. Brått legges det lokk på følelsene - hans kone kommer inn i rommet. Han kjenner seg frustrert, og ser fra den ene til den andre. Sjalusien tærer. Kompisen har en kone som er alt annet enn hans - så fin, så god, så spennende, så annerledes. Han legger bånd på seg, holder en viss avstand - dropper klemmen han har så lyst til å gi - bare for å være inntil, være nær, kjenne duften. Han tar henne heller i hånden, og holder den akkurat litt for lenge. Ser henne i øynene akkurat litt for lenge, som om han leter etter noe og prøver lese tankene hennes. Små signaler blir gitt. Hun senser mer enn han vet og slår blikket ned.

Hun har brukt lang tid på å fikse seg denne kvelden. Vanligvis går det fort i svingene, nå er hun nøye med detaljene, sminken, håret. Han er kommet som et friskt pust inn i livet hennes. Gradvis har hun forstått, gradvis har hun sett - hva blikket og kroppsspråket hans avslører. Hun liker ham så godt, tenker mye på ham, savner ham når tiden går. Men ingen ord er sagt - enda. De snakker mellom linjene, gir små komplimenter, streifer borti hverandre og flørter litt diskrèt. Og alle blikk - blikk som sier mer enn tusen ord. "Jeg vil så gjerne være nær deg, skulle ønske du var min". Hun gjør alt hun kan for å holde igjen, men noen ganger gir hun etter og gir ham svar på tiltale - "jeg lengter også". En dyp forståelse dem i mellom, - de vet om, de vil så gjerne, men kan ikke, bør ikke, må ikke. To mennesker i dyp fortvilelse, to mennesker som rives og slites mellom det de har - og det de ikke har. To hjerter som banker, en spennende forelskelse - og begjær som bruser....

Enda en dag går mot slutten. De sier "hadet" og går hvert til sitt med sine kjære. På vei hjem, tar en kone hånden til sin mann. Han kjenner seg skamfull, hjertet fortviler. Klarer ikke være så nær som før, klarer ikke se henne inn i øynene. Han tenker på - og begjærer en annen kvinne.

En mann og en kone legger seg ikke den kvelden. De sitter på hver sin kant og tenker. Tårer renner, og de tvinges på kne. Bønnene stiger opp til Gud...om hjelp - til å takle de forbudte følelser...
...........
Vi mennesker er ofte naive. Noen av oss ser ut til å tro at prøvelser, vanskeligheter, fristelser og begjær - ikke kan ramme oss, og iallefall ikke oss som lever tett med Gud. Det hjelper å holde seg nær til Gud, og det hjelper å be. Men handler det ikke også om egne bestemmelser, vilje, kamp og styrke - og det å holde fokus? Jeg blir ikke lenger overrasket, bare trist - for selv den som ser ut til å være sterkest i troen, kan bli rammet. Jeg ser det gang på gang. Det kan skje meg, og det kan skje deg - men vi føler oss så sterke, så skråsikre, på at slikt aldri vil kunne skje. Helt til den dagen da vi selv faller....

Når prøvelser rammer finnes det en som tar i mot oss - i all vår skam, all vår ydmykelse, all vår fortvilelse og ulykkelighet. En som forstår, en som er lyset i mørket - og som ønsker å ta hånden vår og lede oss videre - inn på den rette vei og bort fra hjertets sterke begjær. Og kanskje, bare kanskje, klarer vi, midt i det hele - å innse at vi trenger Guds hjelp - ikke bare annenhver uke eller annenhver dag - men hver eneste dag, hver eneste time og hvert eneste minutt....

                                                                Klem,

♥ Om 2 dager reiser jeg til varmere strøk. Det blir stort sett nettfri ferie - og jeg blir ikke å se

 inne hos dere andre bloggere på en stund, ei heller tilgjengelig på mail - men vips, så er jeg tilbake! :)