Løft hverandre opp!

Solen skinner, og jeg rusler ut i hagestuen med frokosten i den ene hånda og Mac'en i den andre. Jeg har gledet meg til en dag som bare er min, litt egentid - fred og ro. Jeg tuller et pledd rundt meg og titter ut av vinduene, bort på de vakre hestene og gleder meg over landidyll og over dager der smilet er på plass i det øynene slås opp. Det er en fin dag! De siste ukene har jeg også kjent på mer og mer glede -  antakelig fordi det er en viss bedring i min sykdomstilstand, og prøvelsene som stormet, har roet seg. Jeg kjenner på små snev av mer energi, mer vitalitet, mer forventning og håp.

Som alltid åpnes mail-boksene mine først. I Hjertespor-innboksen min denne morgenen, ligger det 6 og venter. Ofte får jeg mail fra dere lesere. Dere deler fra hjertene, åpner opp, spør og undrer - og jeg både ler og gråter med dere og får være med et stykke på veien. Tillitserklæringer på høyt plan, og det gjør meg så ydmyk. Setter stor pris på det. Andre ganger er det ord til oppmuntring, noen som ber meg om å stå på videre, som klarer å dra meg opp når dagen er litt tung. Dere er med på å drive meg fremover.

Jeg åpner den siste mailen. Den er uten tittel. Gleden jeg kjente på, blir med ett borte. De første linjene smeller mot meg. Jeg skal ikke tro jeg er noe - og hva er det som gjør at jeg tror, at jeg, med min smertefulle bagasje, kan være noe for andre? Jeg kjenner tårene presse på i det jeg skriver nå, enda jeg har ristet det av meg, så gjør det vondt å bli påmint vonde ord. Vedkommende kaller seg en kristen, som tydeligvis ser det som sin oppgave å irettesette meg. Mest av alt er hun opphengt i at bloggen min får flere og flere lesere, følgere, kommentarer, fler enn hennes - og hva er det som gjør meg så spesiell?
Det skal sies at jeg tåler mye kritikk, men det er forskjell på kritikk. Noe kritikk er konstruktiv, og den er helt ok å få, - annen kritikk er negativ og river oss ned - og den syns jeg vi skal være forsiktig med å gi. 

Dagen som var så fin - er ikke lenger så fin. Jeg blir sittende og tenke tilbake på den tiden da jeg skrev mine første blogginnlegg. Den som kaster stein, skulle bare visst hvilken motstand det var i meg da Gud ba meg begynne å skrive, - skulle bare visst hva det koster meg å gi så mye fra en tid, som takk Gud, ligger bak. Også klandres jeg for å skjule meg, ikke gi hele meg, og det gjør meg sint. Hva er det som er "hele meg"? Er det ikke det jeg deler - fra mitt hjerte, mine tanker og følelser? Er det virkelig viktigere å vise et utseende? Jeg står for alt jeg skriver - og mange har allerede gjenkjent mine øyne..Men jeg har valgt å verne om privatlivet, hvem jeg er, min familie, mitt yrke - og årsaken er som følger: Jeg vil ikke ha fokus på hvem jeg er og hvordan jeg ser ut. Ser ikke hensikten. Jeg ønsker heller ikke å stemples eller bli et ansikt mennesker forbinder med smerte. Jeg er lykkelig i dag - og det sier jeg med hånden på hjertet, tross nye prøvelser livet gir. (Så langt håper jeg bare på at det verste ligger bak..)

Jeg har kloke mennesker rundt meg. Da jeg snakket med min mann om dette ble han mint på følgende ord fra Bibelen: "Kappes om å hedre hverandre" - også legger han til "ikke kappes om å "kappe" hverandre". Og det er så sant, for er det ikke det vi ofte gjør? Vi hugger i vei på mennesker - og grunnen heter ofte misunnelse, bitterhet, lavt selvbilde, selvforakt og selviskhet. Selv syns jeg synd på den som sendte vonde ord min vei. Jeg har bedt Gud velsigne henne med glede i livet.

Samme ettermiddag henter jeg posten. En pakke. Jeg kommer til å tenke på bloggeren som sendte meg mail noen dager tidligere, hun ville sende meg noe. En pakke full av gode ord, skjønne gaver og mest av alt  - omtanke, kjærlighet og oppmuntring. En helt fremmed, som sender meg noe som gjør at dagen igjen snus - fra trist - til fin igjen. En som har skjønt det Gud sier om å hedre hverandre, glede seg med hverandre - og gråte med hverandre. Ekthet. Jeg er enda rørt.

Gråt med dem som gråter - og gled deg med de glade. Det står i Bibelen. Jeg prøver å la det være en av mine leveregler. Klarer du det? Begge deler? Mange av oss er gode på å være nære og omsorgsfulle når noen sliter. Når det samme mennesket opplever medgang, er det altfor mange som trekker seg unna. Misunnelsen stikker. Vi syns det er fint å kunne trøste, for da er vi selv ovenpå og vi får vist oss fra vår beste side. Men å unne noen det aller beste, å unne noen glede og fremgang - det er for mange så altfor, altfor vanskelig. Og jeg? Jeg gjennomskuer slike. Kanskje fordi jeg er i overkant opptatt av det som er ekte og sant - og etter denne vonde mailen, bare fått en enda større iver etter å stå på, fortsette å skrive fra mitt hjerte. Og takket være en medblogger med vonde ord - og en med gode ord, har jeg igjen sett at vi alle har et valg. Vi kan "kappe" i dem som ligger nede slik at vi føler oss bedre - eller vi kan oppmuntre og hedre hverandre, løfte hverandre opp og gi hverandre ære.
Jesus ville valgt det siste. Hva velger du?
                                                                    Klem, 

♥ Noen lesere har ønsket seg en "spørrerunde", der spørsmål blir stilt - og besvart. Jeg skal prøve å lette litt på sløret. Er det noe du har lurt på, spør i vei - så skal jeg denne gang prøve å svare så godt jeg kan...    :)