Ord som setter spor

10 år gammel og på vei hjem fra skolen. En eldre elev kommer syklende bak meg og roper ut hva han syns om utseendet mitt, kroppen min. Som å vri en kniv rundt i magen på meg. Nedlatende, destruktive ord. Jeg husker hvor lei meg jeg ble og hvordan jeg ble stående og kikke i speilet og granske meg selv da jeg kom hjem. Hadde han rett? Dagen etter skjedde akkurat det samme, og dagen etter der....og etter der igjen.

15 år senere er jeg midt i 20 årene, og jeg sliter med dårlig selvbilde. Det har tatt lang tid å riste av ordene jeg hørte som liten. Oppmerksomhet fra gutter eller komplimenter fra dem rundt meg, hjelper ingenting. Jeg kan ikke en gang si at gode ord gikk "rett inn og ut igjen". Sannheten er at de aldri gikk inn, de prellet av, jeg trodde mennesker løy for meg - og jeg ble en skeptisk jente med liten tillit til mennesker. I en sårbar fase tok jeg også mange feil valg, ett av dem var å impulsivt kaste meg inn i et forhold som tilslutt ødela meg, og som jeg brukte år på å komme meg opp igjen etter. Nye ord hadde knust meg og revet meg ned. Kritikk, spydigheter og misnøye - blandet med det jeg trodde var kjærlighet, ble bare vondt og kaotisk. Ord kan slå som knyttnever - og igjen sto jeg foran speilet og kjente ordene slå meg innenfra. Nedlatende ord om eget utseende og kropp. Jeg var ikke bra nok, jeg så bare feil og jeg sammenlignet meg med de andre jentene, som i mine øyne, var så mye flottere og finere enn meg.

Det er på denne tiden i livet mitt at jeg påbegynner mange prosesser. Og det lureste jeg har gjort noen gang, var å våge å ta den telefonen til min veileder, våge å ta det første skrittet som kostet meg så mye. Våge å åpne opp og fortelle sannheten. Ett ledd i prosessen, var å endre synet på meg selv. Veilederen min brukte mye tid på å forklare meg at før jeg klarte det, før jeg ble rausere mot meg selv, før jeg kunne akseptere den jeg er - og se meg selv slik Gud ser meg, så ville jeg heller ikke klare å elske andre.

Og han hadde rett. Enda kan jeg bli mint om de vonde ordene som ble sagt til meg da jeg var barn - og som voksen. Enda kan jeg stå foran speilet og være misfornøyd fra topp til tå, og snakke nedlatende til meg selv. Men så har jeg lært meg til å tvinge meg selv til å snu tankene og minne meg om hvordan Gud ser meg, og når jeg klarer å se meg selv i lys av hans kjærlighet, da mykner hjertet mitt - overfor meg selv og overfor andre. For Gud elsker betingelsesløst. Han har skapt deg og meg slik han ønsket å ha oss, ikke som en kopi av andre eller som  en "Ken" eller "Barbie" - men slik du er, unik, enestående, bra nok og vel så det. Vi er mesterverk alle sammen.

Den siste uken har jeg tenkt mye på hva ord kan gjøre med oss, og på hvordan jeg selv bruker mine ord. Det er så lett å såre, så lett å si noe man angrer på, så lett å si for mye - eller for lite. Så mange ganger ord burde blitt sagt, men ikke ble det. Kanskje fordi man ikke tør, redd for reaksjonen enda ordene er gode... Og så mange ganger ord ikke burde vært sagt, men de ble det likevel. Selv er jeg av den spontane, utadvendte typen - og noen ganger sier jeg det jeg tenker på der og da, litt for direkte, litt for ærlig - andre ganger holder jeg igjen. Begge deler kan påvirke min relasjon til den det gjelder - på godt og vondt, for ord setter spor - ord fører med seg mange følelser.

Ord kan sette seg fast, bli værende og gnage. Helt til den som forårsaket smerten sier nye ord, som "unnskyld", "jeg mente det ikke" eller "jeg er gla i deg". Dèt er ord som er livgivende, forløsende, forsonende og som åpner opp for nye muligheter og nye sjanser. "Vennlige ord er som dryppende honning - søte for sjelen og sunne for kroppen" - står det i Bibelen (ordspr.16,24). Videre står det følgende "den som vokter sin munn og tunge, holder seg borte fra trøbbel"(ordspr.21,23).

Jeg skulle ønske at ordene vi legger vekt på, er ord som bygger opp, fulle av godhet for hverandre. Og jeg skulle ønske at vi våget å sette ord på alt det gode vi tenker om hverandre. I stedet er vi blitt mer og mer redde for reaksjoner på de gode ordene, enn vi er på de vonde. Men la oss prøve - la oss virkelig prøve å gi hverandre ord som er sanne, ekte og som gir oppmuntring og glede.
Og har vi ikke noe godt å si om andre, så lar vi det heller være...syns du ikke?

                                                                  Klem,