Å bære tungt

Vi ruslet av gårde på butikken, jenta mi og jeg. Skulle kjøpe bakervarer og litt frukt å kose oss med.
Da vi skulle hjem hadde mamman selvsagt handlet mer enn planen, og det var to nokså tunge poser å bære. Hjelpsom som hun er, ville snuppa bære en pose som rommet boller, epler og en stor melon.

Så ruslet vi sakte hjemover igjen, hånd i hånd.
Flere ganger spurte jeg henne om hun var sikker på at hun orket bære på dette. Jada, det orket hun - "jeg er jo så sterk, mamma!" Så gikk hun der og smilte, stolt over å hjelpe mamman sin med å bære.

Etter et par hundre meter slakker hun på farten og nærmest sleper posen etter seg. Hun kikket opp på meg og sa "jeg er så sliten nå, mamma! Kan du ikke bære meg?". Jeg hadde selv en tung pose å bære, men skimtet huset rett der foran, så jeg løftet henne opp og lot henne klamre seg fast til meg. Hun tviholdt fortsatt på posen sin, og vi fortsatte den lille veien hjem.
Da vi kom hjem satt jeg henne ned på trappen foran døren. Hun vendte seg da mot meg med et eneste stort smil og sa "jeg sa jo at jeg klarte å bære posen hele veien hjem, mamma!"

Jeg måtte bare le, og som vanlig får barna meg til å se ting i perspektiv. Min lille godjente hadde akkurat fått meg til å tenke på hvordan det er for oss når vi gjennomgår vanskeligheter i livet. Når verden roper hardt i mot oss "dette takler du fint alene" eller "kom deg over det" - da rekker Gud ut sine armer og sier: "Kom til meg du som strever. Jeg vil bære byrdene dine..."
Og når vi er kommet oss gjennom, kan vi glede oss og si "jeg klarte det!" - og da smiler Gud.

For Han vet jo hvem det var som faktisk ga oss styrke og kraft til å bære det tunge.

                                                                 Klem,