Men jeg når jo ikke opp...

Minsten her i huset er en aktiv og nysgjerrig liten krabat. For et par dager siden ruslet jeg forbi rommet hans og kastet et blikk inn på ham. Han sto og strakk hendene oppover, mot bokhyllen sin. Jeg skjønte han hadde et eller annet prosjekt på gang, så jeg smilte og ruslet videre. Plutselig hørte jeg et voldsomt rabalder og styr der inne, og så kom hylet. "Mamma, bilen min, mamma!". Han hadde tydeligvis prøvd å klatre opp i bokhyllen for å få tak i favorittbilen som sto litt for langt oppe. Litt ertende ropte jeg tilbake til ham "jammen, kan du ikke bare hente den da?". Veldig snurt og fornærmet kom han tuslende ut fra rommet,  tittet opp på meg, og sa" Ikke rekke opp bilen, jeg. Mamma hjelpe!" Han hadde prøvd, men klarte det ikke selv. Da er det lurt å be om hjelp...

I det siste har jeg hatt det mye sånn som lillegutt. Jeg har hatt litt for mange opplevelser av å ikke nå opp til hverken det ene eller det andre. Jeg syns jeg feiler mer enn jeg seirer, - jeg sier, gjør og tenker altfor mye dumt, jeg er ikke bra nok, ikke flink nok, ikke snill nok, ikke pen nok, ikke smart nok - og sikkert ikke kristen nok heller.... Det er ikke måte på hva jeg ikke er - og når det er sånn, blir det så altfor lett å fokusere på nettopp dèt og la slemme tanker få lov til å snike seg inn og bryte ned. Jeg blir kritisk til meg selv, sint på meg selv, oppgitt og frustrert. Og så kan det fort bli litt sånn som lillegutt - at jeg lager litt rabalder, styrer litt og kaver litt - før jeg omsider skjønner at nok er nok, og kanskje trenger jeg å be noen om litt hjelp - sånn at jeg igjen kan klare å finne rett fokus?

Jeg er vel ikke alene om å ha det sånn, tror jeg? Vi har så utrolig mange roller å fylle, så mye vi ønsker å fikse, leve opp til og mestre  - vi skal ha tid og energi - til familie, venner, jobb, studier, fritidsaktiviter,  menighet, trening, reising - og så mange dager, timer, minutter å håndtere...samtidig som vi skal klare å ta vare på oss selv oppi alt. Det er jommen ikke like lett alltid. Og når vi kaver med alt på egenhånd, blir det ofte knall og fall ut av det. For å ikke snakke om rot.

Hvor går du når du har det sånn? Det beste, synes jeg, er å gå til noen som lytter - som virkelig lytter, ikke bare halvveis. Har du forresten lagt merke til at altfor mange gjør nettopp det? De spør hvordan du har det, men de er egentlig ikke spesielt interessert i svaret. Men ektefellen, kjæresten, en god venn, familien - sånne som virkelig bryr seg, de er gull verdt. Også finnes det jo en som alltid er der, en som jeg beskriver for barna mine som en "hemmelig venn", akkurat som Skybert (fra Albert Åberg-bøkene)  - som det går an å komme til og si at "dette fikser jeg bare ikke alene...Kan du hjelpe?". Og det kan han. For det har han gjort før - og det vet jeg han vil gjøre igjen. Og igjen. Og igjen.

Som så mange ganger før lærer jeg av mine små, enda jeg tenker at det "burde" vært omvendt. Men så fint i grunnen, at vi kan lære av de aller minste - at når man ikke helt får til tingene slik vi selv ønsket, så går det an - selvom det koster nokså mye noen ganger - å be noen om en hjelpende hånd. Og det innså jeg for et par dager siden. At nå trenger jeg en som kan lytte, en som er tilstede - sånn at jeg igjen kan klare å strekke armene til værs - i glede og forventning, og kjenne at jeg er god nok, og at jeg når opp - akkurat så langt som jeg skal. Kanskje du også trenger det? - å få hjelp til å legge vekk alle "burde, skulle, måtte"-tankene dine, og oppdage på ny at DU er god nok akkurat som du er. For det er du. Faktisk.

                                                              Klem,