Et øye for kjærlighet

En liten gutt vokste opp med en mamma som bare hadde ett øye. Enda hun var bare god og snill, klarte han ikke helt å godta at hun så annerledes ut. Han var så fryktelig flau over henne og syns hun var stygg, med store "søkket" der hvor øyet skulle ha vært. 

En dag da gutten gikk i tredje klasse, kom mammaen uventet på besøk til ham på skolen. Hun skulle bare levere nistepakken som han hadde glemt og ville så gjerne si hei til ham. Da gutten fikk se henne, sendte han henne et hatefullt blikk, flau over å se henne der, og løp ut av skolegården.

Neste dag på skolen, kom en av klasse-kammeratene hans bort til ham og ropte "Æsj, din mor har jo bare ett øye!" - og dermed var det gjort. Fra den dagen vendte gutten seg fullstendig mot sin mor, og da han kom hjem den dagen, skrek han mot henne: "Jeg skammer meg over deg! Jeg skulle ønske du bare kunne forsvinne!"

Gutten holdt så stor avstand til sin mor som han kunne, og så fort han hadde fullført skolen, søkte han om studieplass i utlandet. Han ville vekk. 

Han kjøpte hus, giftet seg og fikk barn - og levde tilsynelatende lykkelig. En dag dukket moren hans opp utenfor døren. Hun hadde ikke sett sønnen sin på flere år, men hadde hørt han hadde fått barn - og ville så gjerne se barnebarna sine. Sønnen reagerte med sinne, og ropte "Hvordan våger du komme hit på denne måten? Du kommer til å skremme barna mine!?".  Hun svarte ikke...rygget bare sakte bakover og sa stille "beklager, jeg må ha fått feil adresse....beklager så mye..". Så gikk hun derifra mens tårene rant nedover kinnene hennes.

En dag, noen måneder senere, kom det et brev i posten. Mannen var blitt bedt på gjenforeningsfest fra skolen han gikk på som ung. Han valgte å dra dit, og etter festen, kjørte han ut til barndomshjemmet sitt - bare for å se, av ren nysgjerrighet.

En nabo hadde sett ham fra vinduet, der han sto i gaten og bare stirret. Hun kom løpende ut og fortalte ham at moren hans døde noen dager tidligere. Men hun hadde etterlatt ham et brev som hun hadde bedt naboen sørge for at han fikk. Sønnen knakk fullstendig sammen da han leste brevet - og forandret livet hans for alltid:

"Kjære gutten min. Jeg tenker på deg hele tiden. Jeg er lei for at jeg kom til huset ditt - og jeg er lei meg for å se at du fortsatt skammer deg over meg. Unnskyld. Men så ble jeg så glad da jeg hørte du skulle komme på gjenforeningsfest her i hjembyen din. Jeg vet du ikke vil komme og besøke meg, men du skal vite jeg er blitt alvorlig syk. Kanskje dør jeg om noen dager, men da vet jeg at du vil få dette brevet levert i hånden.

Jeg er lei for at du vokste opp og utviklet en slik skam overfor meg. Jeg er lei for at du ikke klarte elske meg tilbake.....men du skjønner det, gutten min, at da du var veldig liten, var du utsatt for en ulykke. Du mistet det ene øyet ditt den dagen. Som mamma, og med all min kjærlighet til deg, klarte jeg ikke se på at du skulle vokse opp uten et øye, så jeg ga deg mitt eget. 

Jeg var så stolt av at gutten min fikk vokse opp, med to øyne, og at du kunne se verden for meg, i stedet for meg - med det øyet.  Jeg vil for alltid elske deg.

Din mamma"

                                                                    ♥
Ting er ikke alltid slik vi tror. Hvordan er dine foreldre? Ikke alle har et øye for kjærlighet, dessverre - men om dine har det - så kan det godt være de har ofret eller gjort noe for deg i det skjulte som du ikke vet om...

Ønsker deg en flott helg, full av godhet, takknemlighet - og kjærlige handlinger.

                                                              Klem,

♥ Jeg har ligget syk en ukes tid, enda ikke helt frisk. Bloggelyst har vært noe fraværende 

og skrive-inspirasjonen borte. Derfor lånte jeg denne fine historien jeg hørte 

for en stund siden. Den gjorde inntrykk på meg. Takk for fine kommentarer og velkommen til nye følgere!

                                                         

Det kommer til å gå bra!

På barne-tv vises en liten gutt som har falt og slått seg. Han ligger på asfalten og gråter. Min lille jente sitter og ser, med store øyne som fylles med tårer. Så løper hun bort til tv, legger hånden på skjermen og klapper på guttens blødende kne. Kinnet legges inntil og slik står hun lenge - uinteressert i at filmen suser videre på skjermen. "Hva gjør du lille venn?" undrer jeg meg - for å få henne til å sette ord på. "Jeg trøster, mamma. Det kommer til å gå bra!"

Dette året har samme lille jenta gjort det hun kan for å trøste en mamma som har vært syk og møtt mange prøvelser. De små har fått se så altfor mange tårer. Men tårer ikke er noe å være redd for. Vi sier ikke "ikke gråt!" her hos oss. Det er lov å gråte, det er lov å vise følelser. For tårer virker både forløsende og rensende, og det kjennes litt bedre etterpå. Også vet vi, av erfaring, at smilet - og latteren kommer tilbake. Igjen.

Kanskje ser det mørkt og vanskelig ut i livet ditt i dag? Det er lett å klandre Gud i slike perioder. Men vet du, Gud har aldri lovet oss et liv uten prøvelser. Han har heller aldri lovet oss et liv uten sorg, tårer og smerte. Men han har lovet å være med gjennom alt. Han er den som bærer når du selv ikke klarer gå lenger. Han er den som kommer med skjulte skatter midt i mørket, og han er den som rekker hånden sin mot din for å lede deg videre, når du selv ikke ser hvilken vei du skal gå. Om vi bare lar ham slippe til.

Jeg har en enkel tro. Jeg tror som den blinde, som ikke kan se vinden, men som kjenner den. Jeg tror på det jeg ikke ser, men kjenner som en visshet i mitt hjerte. Og gang på gang erfarer jeg at Han er trofast. Vet du, det er som regel når jeg skal fikse alt på egenhånd og tilsynelatende klare meg uten ham, at ting går galt. Derimot er det når jeg sier "Gud, nå får du overta - for jeg klarer ikke dette alene lenger", at velsignelsene ramler over meg.

Og når vi ber, så får vi ikke alltid det vi ønsker oss. Men Guds "nei" er et tegn på kjærlighet. Han gir deg heller det han ser du trenger. Det er ikke alltid dine ønsker eller drømmer er til det beste for deg. Tro meg, jeg kunne vært gift med feil mann opptil flere ganger om jeg fikk alt jeg ba om....

Tenk om vi kunne gjøre en litt større innsats for å bry oss om hverandre, hjelpe hverandre og oppmuntre hverandre. Der vi ser hverandre og tar oss tid til hverandre. Som min lille, som ser en som har det vondt - og styrter dit. Hvorfor er vi så sene med å bry oss om hverandre mange ganger? Hvorfor så redde for å trøste eller rekke ut en hånd? Mennesker kan svikte. Men det finnes en som alltid er trofast og som trøster på en helt spesiell måte om du lar ham. Jeg føler det ikke alltid slik, men jeg vet det. Jeg vet det, for jeg kjenner det i mitt hjerte  - at noe har blitt bedre. Og jeg vet, at også i tiden som ligger foran - kan jeg stole på en trofast Gud, og si som jenta mi: "det kommer til å gå bra!"
                                                               
                                                                Klem,

Et "helt greit" ekteskap

                De to. Forelskede, lykkelige. Her og nå. Så mye som stemmer. Tilsynelatende.

Årene går. Ekteskapet er ikke som før. Borte er forelskelsen, de gode samtalene, intimiteten og gleden over hverandre. Han savner nærhet, sex og anerkjennelse. Hun savner oppmuntring, to lyttende ører og tid sammen. Han synker ned i sofaen etter jobb, sliten etter en lang dag. Hun fokuserer mer på barna enn på ham, og er opptatt med egne hobbyer på kvelden. De to. Side om side.
Det diskuteres -  alt fra barneoppdragelse til økonomi. Sårende ord, uenigheter og mangel på felles interesser. Jobb, barn, fritid krever sitt. Før de omtrent har merket det, har de sklidd lenger og lenger fra hverandre.

Så mye som ikke lenger stemmer. Hva skjedde underveis? Hva var det de gjorde da de giftet seg? Ga de etter for press fra venner, familie eller menighet? Tok de en altfor rask avgjørelse, basert kun på forelskelse? Var det klokken som tikket, og minnet om at det var på tide med barn? Var det den enes kjærlighetssorg og trangen til å fylle tomrommet, som gjorde utslaget? Eller var det alderen, følelsen av desperasjon? Eller....var det - ekte kjærlighet?

Mange gifter seg uten å ha snakket gjennom forventninger til ekteskapet og til hverandre, og ender opp med å bli skuffet. De fleste av oss har, i løpet av oppveksten,  bare hatt et fåtall av ekteskap som vi virkelig har fått se "up close and personal". Ofte bare ett faktisk(dine foreldres). Og selvom vi har brukt tid med forskjellige par, er våre tanker om hva et ekteskap virkelig er, begrenset til det ekteparene viser utad. Vi kan aldri fullt og helt vite hvordan noen andres ekteskap fungerer bak lukkede dører. Derfor entrer de fleste mennesker ekteskapet, med store "hull" i deres forståelse av hva et ekteskap faktisk innebærer.

Du og jeg har våre grunner for å være gift med den vi er gift med i dag. Vi har alle tatt våre valg, og mens enkelte aldri skulle ha giftet seg, har forhåpentlig de aller fleste gjort et godt, solid og lykkelig valg. Men noen ganger endrer alt seg - når tiden går. Hva gjør vi da? Må vi gå fra hverandre? Eller finnes det håp?

På en reise for noen år tilbake, kjørte jeg forbi to trær som sto side ved side. De hadde tvinnet seg fullstendig i hverandre. Jeg ble stående og tenke på hvor mange som bare lever side ved side - uten å virkelig ta del i hverandres liv, - tanker og følelser. Tenk å kunne leve, side om side, men likevel flettet i hverandre - slik at man skaper en enhet, et sterkt bånd som ikke så lett slites over. Det handler om å bli "ett" med hverandre. Men er det mulig å oppnå?

Jeg tror det er mulig å bygge sterke ekteskap, tross forskjellene, men desto større forskjeller og uenigheter, desto hardere jobbing. Et solid ekteskap handler om investering på flere plan, og det er faktisk ikke så vanskelig å gjøre små grep som kan utgjøre en stor forskjell. Og klarer dere det ikke på egenhånd, står det stor respekt av dem som søker hjelp hos en veileder. Det krever mot og styrke.

Gary Chapman, en av mine favoritter innen ekteskapsveiledning, sier at det handler om investeringer på det emosjonelle, fysiske og åndelige plan. Vær tilstede, se den andre, lytt og bry deg om. Ta deg tid. La ikke solen gå ned over deres vrede. Si at du elsker.
Vær raus med klemmene, gi et kyss når du drar på jobb, hold hender når dere går tur. Sex er dessuten en viktig del av ekteskapet, selvom noen kan se ut til å mene det motsatte. Å være intime, frigjør endorfiner ("lykkehormonet" i kroppen), skaper nærhet og sterkere bånd.
Be for og med hverandre, la fortiden ligge - og prøv å legge alle bekymringer på Han som kan hjelpe.

Altfor mange tar til takke med et middels fungerende, "greit nok" ekteskap. Altfor mange gir også opp for raskt. Noen ganger er det virkelig ikke håp. Men veldig ofte er det mer enn nok...
Og der det finnes håp, finnes det også muligheter. For et sterkere ekteskap, for sterkere bånd. Du kan begynne i dag - med å gjøre en liten endring overfor den du er gla i. For små endringer, kan føre til store utfall  - og få ekteskapet ditt fra "helt greit" til "veldig bra"....

                                                              Klem,

♥ Tusen takk for alle fine kommentarer dere kommer med. Dere har mer en enn gang snudd en

 kjip dag om til en fin dag, og det er jeg så takknemlig for. Takk for oppmuntringer, støtte og for alle 

mail...Jeg er for tiden litt uinspirert, har for mye å tenke på - og er heller ikke særlig god på å besøke alle dere bloggvenner. Kommer sterkere tilbake... Og dersom noen har spesielle

tema-ønsker, kom gjerne med dem - kanskje jeg blir inspirert? ;) 

Hjertespor i Agenda 3:16

For en tid siden ble jeg kontaktet av magasinet Agenda 3:16, som hadde ønske om å trykke et av mine innlegg. I disse dager kommer det ut et nytt blad, og der er mitt innlegg "Hjertets begjær" på trykk - samt et intervju med meg. Det har virkelig vært en stor ære og glede å få bli med på dette, og reportasjen ble kjempefin. Takk, Agenda!

Agenda 3:16 er Norges største kristne månedsmagasin, på tvers av organisasjons - og kirketilhørighet. Det er fullt av reflekterte, aktuelle og utfordrende reportasjer, som tar for seg alt fra misjon til samlivs-reportasjer, skrevet av engasjerte mennesker. Jeg opplever dette magasinet både som tros-styrkende og inspirerende å lese, og er selv spesielt glad i deres evne til å trekke frem mennesker som har opplevd noe spesielt i livet - og sette lys på hvordan Gud kan gripe inn på de utroligste måter. For det kan han.

Vil du vite mer om Agenda 3:16? Sjekk nettsiden deres her. Der kan du også bli abbonnent eller velge å prøve det ut, gratis i 2 måneder. Var ikke det lurt? Slik ser forresten månedens utgave ut -------------->>

Vil du lese innlegget mitt, finner du det her - og hele reportasjen fra Agenda 3:16 skal jeg prøve å få lagt ut etterhvert.

Forøvrig er nytt innlegg under arbeid. Denne gang om nye ekteskapelige utfordringer...Det kommer ut om få dager. Heng med :)

Ønsker dere alle en nydelig helg - forhåpentlig full av glede, gode opplevelser og tid sammen med de du er gla i!
                                                               Klem,

♥ Og skulle livet være vanskelig akkurat nå, og det føles som om Gud er fjern og langt borte - så vit at Han bærer deg i sine armer - og er deg nærmere nå, enn noen gang. Legger ved en av mine favorittsanger til deg...

Når Gud får overta

For noen år siden, hadde jeg min egen leilighet i en firemannsbolig. Under meg bodde en middeladrende dame som allerede i løpet av min første dag i nytt hjem, markerte seg sterkt. Hun kom på døren min og forklarte kommanderte hvordan livet skulle forløpe seg i denne boligen. Alle hennes regler skulle følges, og hun oppførte seg mildt sagt truende. Jeg bestemte meg for å ikke like henne, jeg syns hun var uspiselig.

Når sant skal sies ble jeg i grunn litt redd henne. Hun drakk tett, og da jeg passerte døren hennes på vei ned mot inngangsdøren hørtes ofte banneord, skrik og skrål. Noen ganger også gråt, som fikk magen min til å vrenge seg.

En dag hadde damen skrevet en aggressiv lapp og hengt på døren min, fordi min sykkel sto "feilparkert" der ute. Det fikk henne til å klikke.

Jeg rev lappen i filler. Men midt i min frustrasjon kjente jeg at jeg skulle sette meg ned og be for henne. Det var som jeg om jeg fnøs mot himmelen mens jeg prøvde forme ordene. "Javel, Gud, du får hjelpe meg du - til å holde ut med denne forferdelige naboen!"Og mens ba, kjente jeg hvordan varmen bredte seg i kroppen min. Jeg tror jeg ble fylt av Guds kjærlighet. Enden på min bønn ble "Takk Gud, for at du kan forandre hjertet mitt, tankene mine, følelsene mine, når jeg selv ikke klarer det - og hjelpe meg til å akseptere mennesker slik de er og se dem slik du ser dem". Litt av en forandring fra min første setning, ikke sant?

Dagen etter skulle jeg hjem på ferie. Gud hadde bedt meg skrive noen oppmuntrende ord og kjøpe blomster til damen, før jeg dro. Motvillig gikk jeg til blomsterbutikken, og da jeg sto med en liten påskelilje i hånden, sa Gud at jeg skulle finne noe større, finere. "Kommer ikke på tale" mumlet jeg, som hadde lite lyst å bruke penger på damen i utgangspunktet. Jeg gikk derfra med en nydelig oppsats og et flott kort - som jeg nå måtte finne ord til. Jeg fant en penn, og før jeg ante, var jeg ferdig. Da jeg leste kortet for meg selv, tenkte jeg "hva i huttiheiti har jeg skrevet?". Kortet var fylt av kjærlighet, og med en stor frimodighet der jeg nevnte at hun er elsket av Gud.

Med klump i magen ble blomsten satt foran døren hennes. Så løp jeg, hev meg i bilen og kjørte hjem til sørlandet. En uke etter kom jeg tilbake... Da jeg åpnet den store inngangsdøren, hørte jeg at døren hennes også ble låst opp. "Hjelp meg Gud, hva skjer nå?" Hjertet banket fort, redd for hennes sinne.

Jeg la merke til øynene. Borte var bitterhet og sinne, erstattet med mildhet og tårer. Hun gikk sakte mot meg, omfavnet meg og hvisket: "tusen, tusen takk, det er det fineste noen har gjort mot meg på åresvis". Så satt vi oss ned der i trappeoppgangen og jeg fikk en historie om et havarert ekteskap, om drømmer som brast og et liv som var gått i tusen knas. Alkoholen var blitt hennes beste venn...
Da jeg flyttet derfra et år senere, sto hun igjen med tårer i øynene og sa hun ville savne meg.

Kanskje har du opplevd noe lignende? Det er ikke alltid like lett å takle alle mennesker, ei heller livet og alle dets utfordringer. Men Gud kan forandre menneskers liv. Tør du tro på det? Jeg både tror og vet, for Han har forandret mitt. Mange tøffe prosesser, men med gode utfall - og Han er fortsatt i arbeid.

Neste gang du kjenner på irritasjon, frykt - eller står overfor noe du syns er vanskelig eller vondt, - be Gud om å overta. Han kan virke inn på ditt liv, om du lar Ham. Han gir håp, der du ser håpløshet. Og lar du Ham overta - ja, da kan det skje store og forunderlige ting. Livet kan i grunnen bare bli bedre....

                                                                Klem,

♥ Jeg lurer på noe. Dere som kommenterer mine innlegg - og som jeg får lyst å kommentere tilbake,  

- er det best å få svar her - eller på egen blogg (om dere har)? Jeg blir aldri helt enig med meg selv....

Vanskelige svar

En eldre mann sitter alene og spiser i hotellets restaurant. Han stirrer ned i maten sin, og de få gangene han kikker opp og møter noens blikk, kikker han umiddelbart ned igjen. Kroppsspråket viser at han er utilpass. En spørrende barnestemme avbryter mine observasjoner og tanker. "Du, mamma? Hvorfor sitter den mannen der helt alene nå igjen?"

Et par med barn krangler høylytt midt i sentrum. To par barneøyne kikker opp, beveger blikket fra mamman til pappan. Øynene er så triste, og hendene deres drar i kjolen til mamman, for å få henne til å flytte fokus. "Du, mamma? Hvorfor krangler de menneskene sånn?"

En gjeng sitter lettere henslengt nedi båten og drikker. De lager mye støy. Klokken er midt på lyse dagen, og de er tydelig beruset. Rundt dem ligger utallige flasker slengt. "Du, mamma? Hva er det de drikker, og hvorfor ser de så rare ut?"

Et par sitter på en sjarmerende cafè og spiser. I løpet av kvelden, veksler de få ord, de er mer opptatt av å se rundt seg og på alle andre."Du, mamma, hvorfor snakker de ikke sammen?"

En dame tar tak i dattern sin som sitter i vognen. Hun strammer hendene sine rundt armene på den lille, løfter henne litt opp og rister henne mens hun roper at "nå er det nok!". Jenta ser vettskremt ut og begynner gråte. "Du, mamma? Hvorfor var den mamman så sint på jenta si?"

Så mange vanskelige spørsmål, og så altfor mange vanskelige svar...

Spørsmålene som min lille datter på 4 har stilt denne sommeren, har fått meg til å tenke på hvor forskjellig sommeren kan oppleves. Ferie er ikke noe alle gleder seg til. Og jeg tenker tilbake - på den tiden da jeg jobbet som frivillig telefonvakt, og lyttet til dem som trengte å snakke med noen. Sommeren, sammen med julen, ga en markant økning av samtaler, der ensomhet, vold, rusmisbruk, familiekrangler, vanskjøtsel og brutte forventninger er tema.

August er allerede her, og mange av oss går en ny høst i møte med en fin sommer i bagasjen. Ferietid, der vi har ladet batterier, slappet av, hatt det moro, kost oss med venner og familie og gjort ting som har knyttet oss enda mer sammen. Vi har hatt en fin tid. Sammen.

For andre vil det derimot gjøre vondt å se tilbake på denne sommeren. En sommer som ikke ble slik som forventet, ønsket eller håpet. En sommer der ensomheten ble så mye større enn før, en sommer der et barn lærte seg å grue seg til den neste, og en sommer der de to som for lenge siden var gla i hverandre, gikk fra hverandre.

Jeg håper din sommer har vært god så langt. Og har den ikke vært det, håper jeg du klarer å skimte håpet tross alt - om en bedre sommer neste år, og om en bedre fremtid. Og kanskje har noen forstått, denne sommeren - at de vanskelige spørsmålene, gjør det nødvendig å tenke gjennom de vanskelige svarene - og hva vi kan gjøre for at ett menneske får det bedre....i tiden fremover.
                                                             
                                                               Klem,

♥ Igjen takker jeg for alt deres engasjement og for alle skjønne hilsener. Jeg har ikke orket blogge så 

mye den siste tiden, men jeg vil dere skal vite om hvor mye det betyr at dere sprer så mye solskinn...

Velkommen også til nye følgere! Jeg er overveldet...