Når Gud får overta

For noen år siden, hadde jeg min egen leilighet i en firemannsbolig. Under meg bodde en middeladrende dame som allerede i løpet av min første dag i nytt hjem, markerte seg sterkt. Hun kom på døren min og forklarte kommanderte hvordan livet skulle forløpe seg i denne boligen. Alle hennes regler skulle følges, og hun oppførte seg mildt sagt truende. Jeg bestemte meg for å ikke like henne, jeg syns hun var uspiselig.

Når sant skal sies ble jeg i grunn litt redd henne. Hun drakk tett, og da jeg passerte døren hennes på vei ned mot inngangsdøren hørtes ofte banneord, skrik og skrål. Noen ganger også gråt, som fikk magen min til å vrenge seg.

En dag hadde damen skrevet en aggressiv lapp og hengt på døren min, fordi min sykkel sto "feilparkert" der ute. Det fikk henne til å klikke.

Jeg rev lappen i filler. Men midt i min frustrasjon kjente jeg at jeg skulle sette meg ned og be for henne. Det var som jeg om jeg fnøs mot himmelen mens jeg prøvde forme ordene. "Javel, Gud, du får hjelpe meg du - til å holde ut med denne forferdelige naboen!"Og mens ba, kjente jeg hvordan varmen bredte seg i kroppen min. Jeg tror jeg ble fylt av Guds kjærlighet. Enden på min bønn ble "Takk Gud, for at du kan forandre hjertet mitt, tankene mine, følelsene mine, når jeg selv ikke klarer det - og hjelpe meg til å akseptere mennesker slik de er og se dem slik du ser dem". Litt av en forandring fra min første setning, ikke sant?

Dagen etter skulle jeg hjem på ferie. Gud hadde bedt meg skrive noen oppmuntrende ord og kjøpe blomster til damen, før jeg dro. Motvillig gikk jeg til blomsterbutikken, og da jeg sto med en liten påskelilje i hånden, sa Gud at jeg skulle finne noe større, finere. "Kommer ikke på tale" mumlet jeg, som hadde lite lyst å bruke penger på damen i utgangspunktet. Jeg gikk derfra med en nydelig oppsats og et flott kort - som jeg nå måtte finne ord til. Jeg fant en penn, og før jeg ante, var jeg ferdig. Da jeg leste kortet for meg selv, tenkte jeg "hva i huttiheiti har jeg skrevet?". Kortet var fylt av kjærlighet, og med en stor frimodighet der jeg nevnte at hun er elsket av Gud.

Med klump i magen ble blomsten satt foran døren hennes. Så løp jeg, hev meg i bilen og kjørte hjem til sørlandet. En uke etter kom jeg tilbake... Da jeg åpnet den store inngangsdøren, hørte jeg at døren hennes også ble låst opp. "Hjelp meg Gud, hva skjer nå?" Hjertet banket fort, redd for hennes sinne.

Jeg la merke til øynene. Borte var bitterhet og sinne, erstattet med mildhet og tårer. Hun gikk sakte mot meg, omfavnet meg og hvisket: "tusen, tusen takk, det er det fineste noen har gjort mot meg på åresvis". Så satt vi oss ned der i trappeoppgangen og jeg fikk en historie om et havarert ekteskap, om drømmer som brast og et liv som var gått i tusen knas. Alkoholen var blitt hennes beste venn...
Da jeg flyttet derfra et år senere, sto hun igjen med tårer i øynene og sa hun ville savne meg.

Kanskje har du opplevd noe lignende? Det er ikke alltid like lett å takle alle mennesker, ei heller livet og alle dets utfordringer. Men Gud kan forandre menneskers liv. Tør du tro på det? Jeg både tror og vet, for Han har forandret mitt. Mange tøffe prosesser, men med gode utfall - og Han er fortsatt i arbeid.

Neste gang du kjenner på irritasjon, frykt - eller står overfor noe du syns er vanskelig eller vondt, - be Gud om å overta. Han kan virke inn på ditt liv, om du lar Ham. Han gir håp, der du ser håpløshet. Og lar du Ham overta - ja, da kan det skje store og forunderlige ting. Livet kan i grunnen bare bli bedre....

                                                                Klem,

♥ Jeg lurer på noe. Dere som kommenterer mine innlegg - og som jeg får lyst å kommentere tilbake,  

- er det best å få svar her - eller på egen blogg (om dere har)? Jeg blir aldri helt enig med meg selv....