Mørkredd i lyset

For en tid siden leste jeg et blogginnlegg om "å leve som man lærer". Om hvordan man bygger en sterk karakter når handling og ord går hånd i hånd. Det fikk meg til å gå i dybden på meg selv, og tenke nøye gjennom hvordan jeg selv lever. Kan jeg stå inne for alt jeg skriver? Lever jeg livet slik jeg oppfordrer og utfordrer andre til? Mitt svar ble ja!....og nei.

Jeg har mange ganger skrevet om å gi alt over til Gud. Alt vi frykter, er redd for, alle bekymringer og vanskeligheter. Gjør jeg det? Ja, stort sett - men jeg misser fullstendig på et område. Frykt. Jeg sier til fryktsomme mennesker at det står "frykt ikke" i Bibelen hele 365 ganger - nettopp av den grunn at Gud ikke ønsker at vi skal frykte en eneste dag. Men klarer jeg selv å la det være? 

I går ettermiddag var jeg ute og gikk meg en tur. Jeg elsker å gå turer, aller helst nær sjøen - men denne gang bestemte jeg meg for å gå i lysløypen. Mannen min sa da til meg at "I dag kan du prøve å overvinne frykten din. Kanskje du kan gå inn den stien du ikke liker...". Jeg sa jeg skulle tenke på det underveis, og glad for støtten ruslet jeg ut. Det var enda lyst...

Jeg tviholdt på mobilen min da jeg passerte det siste huset på min vei. Etter det var det bare skog. En fugleflokk suste over hodet mitt, og i min panikk, krøket jeg meg sammen mot bakken og holdt meg over hodet. Hadde jeg sett fuglene komme og forstått at suset kom fra dem, hadde jeg nok heller løftet blikket og smilt. Tror du meg ikke? Sannheten er at jeg er mørkredd  - også i lyset.

Livet gir oss noen ganger skader. De aller fleste kan leges. Hos meg er nesten alt leget, men noen "senskader" har jeg dessverre enda. Dette er en av dem. Frykten henger i meg og tar tak i meg så altfor, altfor lett.

Da jeg gikk der og virret med hodet - og hoppet høyt av lyder jeg syns jeg hørte, kjente jeg at en sang kom til meg. En barnesang som jeg pleide å nynne da jeg gikk til skolen som liten. Den gang gikk jeg også gjennom liten skog, og hver gang nynnet jeg følgende sang: "Jeg har en engel som følger meg - en engel som følger meg hver dag...Om jeg sitter eller står, om jeg springer eller går, jeg har en engel som følger meg". En ro senket seg i meg. I noen minutter. Så tok jeg beina fatt - og løp hjem. Enda var det ikke mørkt da jeg var hjemme. Det var så vidt begynt å skumre.

Har du noe i livet ditt som ikke har gitt helt slipp på enda? Har du noe du så gjerne skulle ønske du klarte å bli fri fra, bli ferdig med eller komme deg gjennom? - og kanskje sier du til og med til dem rundt deg at "dette går så bra - dette fikser du!"  - mens du selv vet hvor tøft det er å fikse nettopp det?

Sånn har jeg det. Jeg sier "frykt ikke" - men jeg frykter. Likevel vet jeg med fornuften min - og ut fra erfaring, at det stort sett går bra. Men jeg klarte ikke gå inn på stien. Kanskje jeg klarer det neste gang. Kanskje skal jeg bare la det være. Eller kanskje trenger jeg en som holder hånden min mens jeg sakte, men sikkert våger å slippe taket.

Gud sier vi ikke skal leve i frykt. Og har Han sagt det, ja, så skal jeg gjøre en innsats. Også vet jeg at  når vi går gjennom kjipe ting i livet, så oppleves det ofte mørkt - og skremmende. Vi ser ikke alltid klart, vi vet ikke alltid hvor vi skal gå, vi famler og vi ramler. Men når jeg tenker tilbake på mine mørkeste stunder - så vet jeg også at Gud har vært der. Midt i mørket.
Og Han har vist meg at i mørket kan det skjule seg skatter - for i mørket har hender blitt rukket mot meg, i mørket har jeg hørt Guds stemme, i mørket har jeg sett stjernene - og i mørket blir lys forsterket, slik at jeg har kunnet skimte en vei å gå, slik at jeg har klart å reise meg igjen og slik at jeg har forstått at Gud, - Han har en plan  - for ditt og mitt liv - om å drive mørket vekk.

                                                              Klem,