Jeg sier opp!

For tredje dag på rad kom han slentrende inn døren. For tredje dag på rad var han skitten, sliten og ruset. For tredje dag på rad ba jeg ham ta en kaffe med meg på kontoret mitt. For tredje dag på rad fikk jeg refs av sjefen. "Vedtak, Spirea, bare vedtak - IKKE tid!"

En ung jente kommer inn døren, ber om å få snakke med meg. Hun har en begynnende kul på magen. Gråtende forteller hun meg om voldtekten, og om hvordan livet raste sammen da hun fant ut hun var 19 uker på vei. Hvordan skulle hun klare å bære frem dette barnet? Hvordan skulle hun klare seg, helt alene med ansvaret? Hun gråt. Trengte hjelp, råd og støtte.
Sjefen lusker i kulissene, kaster skarpe blikk inn glassdøren, har meg under oppsikt. For andre gang samme uke, får jeg så det flagrer fordi jeg brukte 45 minutter for mye på et menneske. Jeg skulle brukt 10, aller helst 5. Bare 5 usle minutter for å fylle ut et skjema eller tre, nok til å kunne fatte et vedtak, som mest sannsynlig ble feilaktig. Men dèt spilte liten rolle. Sak og samlebånd, ikke person, ikke tid.

Hun står og gråter i gangen. Venter på å inn til samtale hos en kollega. Jeg hadde ti minutter ledig og spør om jeg kan hjelpe henne med noe. Hun sier hun har rømt hjemmefra. Nå trenger hun penger og et sted og sove. Jeg legger merke til blåmerkene i ansiktet hennes. Trekker henne til siden og legger forsiktig en hånd på skulderen hennes. Hun reagerer med å slå til meg. Taklet ikke at noen tok på henne. Mitt grønne belte i selvforsvar kommer til overflaten, og jeg ender opp med å presse henne opp mot veggen. Jeg ser på henne og sier "ok, ok", smiler, slipper henne og vender ryggen til henne og går. Hun ønsket ikke hjelp. Ikke da. Dagen etter ringer en ung kvinne og ber om å få en time hos henne som hun slo til dagen før. Jeg tar henne i mot og bruker, i følge sjefen, altfor lang tid på henne. Faktisk får jeg så mye kjeft av sjefen for å ha brukt tid på et menneske i nød, at jeg de neste dagene blir sendt på kurs. I "hvordan bruke en pc enda bedre"....

Tre -  av et utallig antall hendelser - og et utallig antall mennesker som hos meg har satt sine spor.

For fem hundrede dag går jeg på jobb. Inneforstått med å få refs av sjefen for å bruke for mye tid på mine medmennesker. Denne dagen leverer jeg et brev. Stilet slik man har lært dersom man har gått på  "hvordan bruke en pc enda bedre"-kurs, men med et innhold som var fullstendig "feil".

"Det er min fem hundrede dag på jobb i dag, og heldigvis min aller siste. Jeg fratrer herved min stilling med umiddelbar virkning. Etter fem hundre dager har jeg ikke lenger tenkt å godta refs fra min overordnede fordi jeg bruker for mye tid på medmennesker i nød, sorg, smerte og fortvilelse. Fem hundre dager har jeg kjent på kynisme og kulde, og jeg er lettet og glad for å ikke lenger være en del av det. Jeg håper min nærmeste overordnede ikke trenger hjelp av mennesker i det offentlige en dag, for tenk om han blir møtt av en av dem han selv har lært opp - og får fem, max ti minutter til rådighet før noen snur han ryggen og sier at tiden er ute. Klar deg selv. Lykke til videre."

Jeg gikk derifra med høyt adrenalin, lettelse og med hevet hode. Og jeg gikk derifra, fast bestemt på å endre retning når det gjaldt valg av fremtidig jobb. Er ikke jobben i tråd med det jeg tror på eller det jeg brenner for, nei, så har det ingen hensikt å bli værende. Jeg fulgte hjertet, ikke nødvendigvis fornuften (..som jeg vanligvis mener det er smart å spille på lag med...). Historien er nå 10 år gammel. Jeg har aldri angret.

Jeg vet at mange står på valg i dag. Mange lurer på om de er på rett plass, eller om livet bør ta en ny retning. Noen ganger kan det være lurt å gå inn på en ny vei, hvor skummelt det enn ser ut. Andre ganger er det rett å gå videre på veien du er på. Det som er rett for meg, trenger ikke være rett for deg. Men det som er rett for deg, det ER rett for deg. Vær ærlig med deg selv, med fornuften din og ikke minst, med hjertet ditt - hva brenner du for, hva står du for. Selv går jeg aldri på akkord med hjertet igjen. Gjør du?
                                                                  Klem,

♥ Jeg er noe fraværende for tiden. Jeg er midt i hjemme-eksamen og praksis, og det er travelt og utfordrende. Til dere som sender mail og til dere som venter på svar: Det kommer. Kanskje sent, men det kommer.

        ♥ Jeg har fått flere mail med ønsker om flere innlegg om samliv, ekteskap og utfordringer. 

Det kommer - det også. 

Ser du solen, mamma?

Min lille jente på 4 år står foran det store vinduet og kikker ut. Det er rett før leggetid, og hun står der så skjønn i den litt for store nattkjolen. Hun tviholder på puten sin, som om hun er klar for å legge seg når som helst. Hun kikker ut i mørket og lytter til regnet som trommer på taket.

Jeg spør henne hva hun tenker på. "Du, mamma" svarer hun bestemt. "Det regner veldig mye nå!" Jeg nikker. "Hestene mine blir veldig våte nå, mamma!" Jeg bekrefter igjen. "Det er veldig mørkt der ute, snart er det natten og leggetid" sier hun, nok en gang i en veslevoksen tone. "Men du, mamma?". Et lurt smil brer seg over leppene hennes - "ser du solen, mamma?"
Jeg blir stille. Undrer meg litt. Det er helt mørkt der ute, vinden suser, regnet plasker og det er ikke et lys å skimte. "Nei, jeg ser nok ingen sol" sier jeg spørrende. "Det gjør jeg, mamma, jeg ser solen. På lat som. Og da er det ikke lenger så mørkt, da blir alt lyst der i mørket"....
Strålende fornøyd med sin forklaring, smiler hun mot meg, før hun tusler opp trappen - klar for å sove. Selv om hun har sett solen midt i mørket.

Klarer du å se solen, selv om det er mørkt? Min lille bekreftet for meg, noe jeg syns er så viktig i livet. Å lete etter glimt av lys, midt i mørket. Små barn kan "late som" og tro så sterkt at det de tror blir virkelighet. En fantastisk egenskap. Kan vi, som voksne, klare å gjøre det samme? Vi, som har levd i mange år, og gått på både en og fjorten smeller, - vi har en tendens til å sette oss ned når alt er mørkt - og bli der. Iallefall en stund. Uten evne eller vilje til å se lysglimtene som presser seg frem innimellom. Men vi kan velge å snu det. Vi har evnen til å ta valg, og vi kan velge hvordan dagen i dag skal se ut. Om vi skal sitte i det stummende mørket, eller om vi skal tvinge oss til å fokusere på det som gir håp og små glimt av glede. Noen ganger er det lurt å telle alle velsignelser i livet. Alt fra barnelatter til gode ord fra en som bryr seg om. Det hjelper. For velsignelsene er som oftest i flertall...
I dag kan jeg velge om en som har såret meg, skal få fortsette å bestemme humøret mitt. Jeg kan velge om for lite søvn skal gi seg utslag i surhet, eller om jeg skal være glad når jeg møter andre mennesker. Jeg kan velge om irritasjonen over noe som ble sagt eller gjort i går, skal få henge ved meg i dag - og prege hele denne dagen. Vi kan ta valg. Hver eneste dag. Og vi kan lære av de små - så mye mer, enn vi skulle tro.

Det er ikke for ingenting at Jesus hyller barna, og ber oss voksne om å bli som barn igjen når det kommer til troen. For barna tror så sterkt. I en voksenverden, som på mange måter er kald og mørk, kommer barna som nydelige kontraster - med sin fantastiske evne til å se lyset, når alt annet er mørkt rundt dem. Barna tror, betingelsesløst, fordi det i deres verden er så enkelt som bare det.

Det regner ute i dag. Igjen. Jeg kikker ut av det store vinduet og ser at himmelen er mørk. Nesten svart.
Når jeg våknet opp i dag, kavet jeg med sårede følelser fra i går. Men jeg har lært av jenta mi. Så nå trer jeg på meg regntøyet og går ut. For selv om det er mørkt ute - så skimter jeg solen. Tror jeg. Jo, jeg ser faktisk solen, tross alt. Det har jeg bare bestemt meg for....og i kveld skal jeg stå sammen med datteren min og titte ut i mørket. Og sammen skal vi se solen....igjen.

                                                               Klem,

♥ Jeg undrer meg stadig over alle besøk fra Facebook siden jeg selv ikke er der, 

så i dag går en glad takk til alle dere som tipser om bloggen min nettopp der....

I fritt fall innvendig

    Dette innlegget er skrevet til deg som har det vondt, som har opplevd tap eller er i sorg....

          
Jeg sitter med Mac´n i fanget. Fullstendig oppslukt av noe jeg skal kjøpe via nett. Sminke og klær. Det er helt stille i huset, barna sover og mannen er ute og jogger med en kompis. Tv´n surrer i bakgrunnen.

Plutselig er det noe som fanger min interesse. Et foreldrepar forteller om da de mistet barnet sitt. Jeg skyver vekk Mac`n - en mer eller mindre bevisst handling som for å markere hva som er viktigst for meg. Jeg lytter. Til slutt er jeg oppløst i tårer, for smerten de deler, kjenner jeg på kroppen.

Jeg blir sittende og stirre tomt ut i luften. Det er jo sånn det er. Vi lever et kontrastfylt liv. Mens noen av oss kan være fullstendig oppslukt i overfladiske ting og hvordan vi best mulig kan pusse på fasaden, kan andre sitte i sin dypeste sorg, i smerte over knuste drømmer, over livet som ikke ble slik de håpet...

Jeg tenker tilbake. Noen år. Intens sorg. Smerte. Savn. Fortvilelse. Spørsmål. Hvorfor er du fraværende, Gud? Hvorfor tillater du dette, Gud? Hvorfor meg? Hvorfor nå? Så altfor mange "hvorfor"...og en følelse av å være i fritt fall. Innvendig.

I dag, noen år etter, er livet bedre veldig bra. Jeg har det godt. Men midt i sorgen, sa noen mennesker til meg at livet måtte gå videre. Helst nå, med en gang. Men slik er ikke sorgen. Det er først når du har gjennomlevd alle sorgens faser, kjent den på kroppen, arbeidet med den, at du sakte men sikkert er klar for å gå videre. Små skritt, ett og ett. For den beste veien ut av sorgen, er ikke å fortrenge den, men å  gå gjennom den. Og den beste løsning på sorg - er å sørge.

For tiden har jeg mange rundt meg som sørger, på en eller annen måte. Noen vet at mamma eller pappa kan dø i morgen - eller senest om 3 måneder. Noen er blitt alvorlige syke, noen sørger over et vanskelig ekteskap, noen er ensomme, og noen har nylig mistet sine barn. Sorgen har mange ansikter. Jeg har vært til stede så ofte og så mye jeg har klart. Men ikke for å fortelle dem at de må gå videre. Ikke nå. Det er en tid for alt - og i den dypeste sorg trenger man ikke velmenende ord om alt som skal bli så bra - eller bagatellisering av smerten som river på innsiden. Tilstedeværelse, betingelsesløs omsorg og kjærlighet, en som lytter, en som er der til tårene tar slutt. Slik er min familie og beste venner, og slik ønsker jeg å være overfor dem.. Og når alle "hvorfor" kommer - så vil jeg forsiktig forsøke å si:

Spør ikke hvorfor, kjære deg - for det stjeler dine krefter og fører deg dypere inn i mørket. Om du klarer, så hvisk heller et "hvordan" - for  det ordet bærer et snev av håp i seg, et håp om bedre dager der fremme, et håp om å klare å leve videre - tross det vonde. Du vil overleve dette. Ved å leve - en dag om gangen. Noen dager vil det kjennes som om du ikke lever, - bare eksisterer. Gi likevel ikke opp. Lev videre i ditt tempo - sørg i ditt tempo. Ett og ett skritt. La ingen dytte deg. En dag vil du igjen smile, selv om du nå føler at du er i fritt fall - på innsiden. Du vil bli tatt i mot - og du vil reise deg igjen....

                                                                Klem,

♥  Jeg har vært av nett i en måned. Jeg har ikke hatt noe å gi. Jeg gikk litt tom, og en pause var på sin plass. En pause der jeg sterkt vurderte å gi meg helt. Men det er ikke tiden for det. Jeg har mer på hjertet...

Tilbakemeldingene jeg har fått mens jeg har vært borte - i form av kommentarer, mail og oppmuntringer sendt hjem til meg, har vært fullstendig overveldende. Dere er så gode - det har gjort godt å vite jeg er savnet. Tusen takk!

Jeg vil svare dere alle med tiden, jeg gleder meg til å besøke mine bloggvenner igjen -  og jeg vil fortsette å skrive...

Takk til dere alle for alle oppmuntringer og rette ord i rett tid...♥ ♥ 

Sanger til oppmuntring og trøst:

This too shall pass. Yolanda Adams

I look to you. Selah

Help is on the way. Michael W. Smith