I fritt fall innvendig

    Dette innlegget er skrevet til deg som har det vondt, som har opplevd tap eller er i sorg....

          
Jeg sitter med Mac´n i fanget. Fullstendig oppslukt av noe jeg skal kjøpe via nett. Sminke og klær. Det er helt stille i huset, barna sover og mannen er ute og jogger med en kompis. Tv´n surrer i bakgrunnen.

Plutselig er det noe som fanger min interesse. Et foreldrepar forteller om da de mistet barnet sitt. Jeg skyver vekk Mac`n - en mer eller mindre bevisst handling som for å markere hva som er viktigst for meg. Jeg lytter. Til slutt er jeg oppløst i tårer, for smerten de deler, kjenner jeg på kroppen.

Jeg blir sittende og stirre tomt ut i luften. Det er jo sånn det er. Vi lever et kontrastfylt liv. Mens noen av oss kan være fullstendig oppslukt i overfladiske ting og hvordan vi best mulig kan pusse på fasaden, kan andre sitte i sin dypeste sorg, i smerte over knuste drømmer, over livet som ikke ble slik de håpet...

Jeg tenker tilbake. Noen år. Intens sorg. Smerte. Savn. Fortvilelse. Spørsmål. Hvorfor er du fraværende, Gud? Hvorfor tillater du dette, Gud? Hvorfor meg? Hvorfor nå? Så altfor mange "hvorfor"...og en følelse av å være i fritt fall. Innvendig.

I dag, noen år etter, er livet bedre veldig bra. Jeg har det godt. Men midt i sorgen, sa noen mennesker til meg at livet måtte gå videre. Helst nå, med en gang. Men slik er ikke sorgen. Det er først når du har gjennomlevd alle sorgens faser, kjent den på kroppen, arbeidet med den, at du sakte men sikkert er klar for å gå videre. Små skritt, ett og ett. For den beste veien ut av sorgen, er ikke å fortrenge den, men å  gå gjennom den. Og den beste løsning på sorg - er å sørge.

For tiden har jeg mange rundt meg som sørger, på en eller annen måte. Noen vet at mamma eller pappa kan dø i morgen - eller senest om 3 måneder. Noen er blitt alvorlige syke, noen sørger over et vanskelig ekteskap, noen er ensomme, og noen har nylig mistet sine barn. Sorgen har mange ansikter. Jeg har vært til stede så ofte og så mye jeg har klart. Men ikke for å fortelle dem at de må gå videre. Ikke nå. Det er en tid for alt - og i den dypeste sorg trenger man ikke velmenende ord om alt som skal bli så bra - eller bagatellisering av smerten som river på innsiden. Tilstedeværelse, betingelsesløs omsorg og kjærlighet, en som lytter, en som er der til tårene tar slutt. Slik er min familie og beste venner, og slik ønsker jeg å være overfor dem.. Og når alle "hvorfor" kommer - så vil jeg forsiktig forsøke å si:

Spør ikke hvorfor, kjære deg - for det stjeler dine krefter og fører deg dypere inn i mørket. Om du klarer, så hvisk heller et "hvordan" - for  det ordet bærer et snev av håp i seg, et håp om bedre dager der fremme, et håp om å klare å leve videre - tross det vonde. Du vil overleve dette. Ved å leve - en dag om gangen. Noen dager vil det kjennes som om du ikke lever, - bare eksisterer. Gi likevel ikke opp. Lev videre i ditt tempo - sørg i ditt tempo. Ett og ett skritt. La ingen dytte deg. En dag vil du igjen smile, selv om du nå føler at du er i fritt fall - på innsiden. Du vil bli tatt i mot - og du vil reise deg igjen....

                                                                Klem,

♥  Jeg har vært av nett i en måned. Jeg har ikke hatt noe å gi. Jeg gikk litt tom, og en pause var på sin plass. En pause der jeg sterkt vurderte å gi meg helt. Men det er ikke tiden for det. Jeg har mer på hjertet...

Tilbakemeldingene jeg har fått mens jeg har vært borte - i form av kommentarer, mail og oppmuntringer sendt hjem til meg, har vært fullstendig overveldende. Dere er så gode - det har gjort godt å vite jeg er savnet. Tusen takk!

Jeg vil svare dere alle med tiden, jeg gleder meg til å besøke mine bloggvenner igjen -  og jeg vil fortsette å skrive...

Takk til dere alle for alle oppmuntringer og rette ord i rett tid...♥ ♥ 

Sanger til oppmuntring og trøst:

This too shall pass. Yolanda Adams

I look to you. Selah

Help is on the way. Michael W. Smith