Ser du solen, mamma?

Min lille jente på 4 år står foran det store vinduet og kikker ut. Det er rett før leggetid, og hun står der så skjønn i den litt for store nattkjolen. Hun tviholder på puten sin, som om hun er klar for å legge seg når som helst. Hun kikker ut i mørket og lytter til regnet som trommer på taket.

Jeg spør henne hva hun tenker på. "Du, mamma" svarer hun bestemt. "Det regner veldig mye nå!" Jeg nikker. "Hestene mine blir veldig våte nå, mamma!" Jeg bekrefter igjen. "Det er veldig mørkt der ute, snart er det natten og leggetid" sier hun, nok en gang i en veslevoksen tone. "Men du, mamma?". Et lurt smil brer seg over leppene hennes - "ser du solen, mamma?"
Jeg blir stille. Undrer meg litt. Det er helt mørkt der ute, vinden suser, regnet plasker og det er ikke et lys å skimte. "Nei, jeg ser nok ingen sol" sier jeg spørrende. "Det gjør jeg, mamma, jeg ser solen. På lat som. Og da er det ikke lenger så mørkt, da blir alt lyst der i mørket"....
Strålende fornøyd med sin forklaring, smiler hun mot meg, før hun tusler opp trappen - klar for å sove. Selv om hun har sett solen midt i mørket.

Klarer du å se solen, selv om det er mørkt? Min lille bekreftet for meg, noe jeg syns er så viktig i livet. Å lete etter glimt av lys, midt i mørket. Små barn kan "late som" og tro så sterkt at det de tror blir virkelighet. En fantastisk egenskap. Kan vi, som voksne, klare å gjøre det samme? Vi, som har levd i mange år, og gått på både en og fjorten smeller, - vi har en tendens til å sette oss ned når alt er mørkt - og bli der. Iallefall en stund. Uten evne eller vilje til å se lysglimtene som presser seg frem innimellom. Men vi kan velge å snu det. Vi har evnen til å ta valg, og vi kan velge hvordan dagen i dag skal se ut. Om vi skal sitte i det stummende mørket, eller om vi skal tvinge oss til å fokusere på det som gir håp og små glimt av glede. Noen ganger er det lurt å telle alle velsignelser i livet. Alt fra barnelatter til gode ord fra en som bryr seg om. Det hjelper. For velsignelsene er som oftest i flertall...
I dag kan jeg velge om en som har såret meg, skal få fortsette å bestemme humøret mitt. Jeg kan velge om for lite søvn skal gi seg utslag i surhet, eller om jeg skal være glad når jeg møter andre mennesker. Jeg kan velge om irritasjonen over noe som ble sagt eller gjort i går, skal få henge ved meg i dag - og prege hele denne dagen. Vi kan ta valg. Hver eneste dag. Og vi kan lære av de små - så mye mer, enn vi skulle tro.

Det er ikke for ingenting at Jesus hyller barna, og ber oss voksne om å bli som barn igjen når det kommer til troen. For barna tror så sterkt. I en voksenverden, som på mange måter er kald og mørk, kommer barna som nydelige kontraster - med sin fantastiske evne til å se lyset, når alt annet er mørkt rundt dem. Barna tror, betingelsesløst, fordi det i deres verden er så enkelt som bare det.

Det regner ute i dag. Igjen. Jeg kikker ut av det store vinduet og ser at himmelen er mørk. Nesten svart.
Når jeg våknet opp i dag, kavet jeg med sårede følelser fra i går. Men jeg har lært av jenta mi. Så nå trer jeg på meg regntøyet og går ut. For selv om det er mørkt ute - så skimter jeg solen. Tror jeg. Jo, jeg ser faktisk solen, tross alt. Det har jeg bare bestemt meg for....og i kveld skal jeg stå sammen med datteren min og titte ut i mørket. Og sammen skal vi se solen....igjen.

                                                               Klem,

♥ Jeg undrer meg stadig over alle besøk fra Facebook siden jeg selv ikke er der, 

så i dag går en glad takk til alle dere som tipser om bloggen min nettopp der....