Se opp!

Da jeg satt på et venterom nylig, la jeg merke til at alle som satt der, kikket ned. Enten i en avis, et ukeblad eller på mobilen. Når jeg er i byen og rusler, legger jeg merke til det samme. Folk kikker ned. På fortauet, på "noe" de ser i veikanten, eller på mobilen sin. Det er sjeldent folk kikker opp og møter blikket. Det hender jeg også er sånn. Særlig på dårlige dager. Da kikker jeg ned, og håper folk leser "ikke tilgjengelig" på meg. Men jeg prøver å snu det. Og her er årsaken.

For en stund siden gikk jeg en tur i lysløypen. Jeg hadde en vanskelig dag og jeg gikk med bøyd hode. De få gangene noen passerte, kikket jeg enda lenger ned, eller tok frem mobilen. Mens jeg gikk der i min fortvilelse, begynte jeg å små-mumle til Gud. Gjentatte ganger hørte jeg helt klart: "Se opp!". Jeg stoppet opp og utbrøt "what?". Jeg klarte ikke forstå hvorfor jeg skulle se opp, hva slags svar var det?

Men siden det var det jeg hadde hørt, så fikk jeg vel gjøre det. Sannheten er at jeg ikke så noe veldig spennende i det hele tatt....

MEN jeg så solen, som presset sine stråler frem gjennom trærne. Jeg la merke til hvor blå himmelen var og hvordan skyene så ut som små hjerter. Jeg så et ekorn som spratt fra tre til tre. Et fly lagde skystriper, og fikk meg til å drømme meg bort. Og der fremme så jeg barn som lekte - og jeg hørte dem le.

Min lille rusletur fikk plutselig en annen dimensjon. Fordi jeg valgte å løfte blikket, så jeg noe annet enn det grå og triste. Nå var derimot smilet kommet frem, og jeg forsto effekten av "se opp". For når vi går slik og ser ned, er fokuset vårt utrolig smalt. Vi er opptatt av oss selv, i egne, og kanskje triste tanker. Ved å løfte blikket, brytes tankene og erstattes av nye. Plutselig var jeg ikke lenger midt i en lei fortid, eller i bekymring for fremtiden  - jeg var her og nå - i dette øyeblikket.

Nå prøver jeg å tvinge meg selv til å kikke opp. For på den måten blir jeg minnet om at det finnes mer enn grå asfalt, mer enn en fortauskant og mobiltelefon. Det finnes mer enn det som er vanskelig, mine bekymringer - og mer enn hvordan livet ser ut akkurat i dag. Også blir jeg mint om at når jeg kikker opp, så er det en der som møter det famlende blikket mitt. En som ønsker at jeg skal feste blikket på Ham, slik at Han kan vise vei og gjøre mine skritt stødige. En som vet om alle tankene jeg kaver med, og en som rekker ut en hånd og griper min. Jeg blir mint om at jeg aldri er alene, og at det finnes håp.

Hva ser du - når du velger å kikke opp - i stedet for ned? En ting er iallefall sikkert. Du får mer - ut av livet - ved å se opp....    
                                                                Klem,

     ♥ Hjertespor Adventskalender: Vi nærmer oss første søndag i advent. Hver søndag frem til Jul, 

er det gavedryss her hos meg. Heng med og sjekk bloggen min om få dager igjen....

                            

Mens vi venter på mirakler

For et par dager siden, hadde jeg en sånn dag der alt som kunne gå galt, gikk galt. Og på slike dager, hender det jeg må sette meg ned, prøve å finne hvilepulsen og ringe noen, bare for å få luftet ut litt. Jeg ringte min farmor. En fantastisk dame, godt over 90 - og fullstendig klar i toppen. Jeg liker å snakke med de som har levd. De har så mye visdom. Og i dag, var det ekstra lurt at jeg ringte akkurat til henne.

Da hun tok telefonen, merket jeg at stemmen hennes var veldig oppglødd. Og før jeg fikk spurt, sa hun at hun at hadde opplevd et mirakel. For ett års tid siden, ramlet hun stygt og slo hodet sitt. Da hun kom til seg selv, var synet dobbelt, slørete og svakt. I tiden fremover håpte hun at alt skulle bli som før, og hun gikk i forventning til Gud. Samtidig klarte hun ikke lenger gå uten støtte, håndarbeidet som hun elsker måtte legges vekk, kaffen ble helt utover bordet i stedet for i koppen - og hun klarte ikke lenger se bildene på veggen, av barnebarnas smilende ansikter. Men hver gang jeg spurte henne hvordan hun hadde det? Jo, da svarte hun at hun hadde så uendelig mye å takke for, så uendelig mye å glede seg over - og å glede seg til. Fokus på velsignelsene, aldri vanskelighetene.

I forrige uke skulle hun ringe øyelegen sin, som hun har gått jevnlig til siden fallet. Da hun sto der med telefonen i hånden, sendte hun et lite hjertesukk opp til Gud - med et ønske om å få synet tilbake. Hun presset fingeren mot siste nummertast, og da skjedde det noe. Plutselig blir alt klart rundt henne! Blomstene får friske farger, bilene som hun ser fra vinduet sitt, er ikke lenger doble, og alle de 14 bildene av barnebarna kan hun se.....Synet er tilbake.

Det er over 2 uker siden nå, og hver morgen når hun våkner, lurer hun på om det forsatt varer. Og det gjør det. "Noen vil tro jeg skrøner" sier hun, "men jeg vet hvem det er som har gjort meg frisk!". Og når jeg så øser ut til henne om mitt eget liv, om alt som jeg syns er litt vanskelig for tiden, minner hun meg på alt det som er så bra i livet mitt - og ber meg fokusere på det i stedet. "Husk å takke din Gud for alt du har" sier hun, "for takknemlighet, riktig fokus og forventning, kan snu en dårlig dag til å bli en god - og mirakler kan skje når du minst venter dem....".

Og jeg kan ikke gjøre annet enn å ta det til meg, og gjøre så godt jeg bare kan. Kanskje blir jeg aldri like flink som farmor til å holde fokus, til å takke gjennom alt - og til å tro og forvente mirakler. Men jeg vet at de skjer, for jeg har selv opplevd noen. Noen små, og noen veldig store (som har gjort min tro urokkelig og som jeg kanskje velger å dele med dere senere...). Min farmor har i løpet av livet opplevd mange mirakler. Sånt er ikke hverdagskost, sier jeg - mens min farmor sier at det er det, men det skjer ikke alltid når vi selv ønsker det, ei heller alltid slik vi ønsker det. Kanskje, på en dårlig dag - kan det være nok å begynne å legge merke til alle hverdagsmirakler rundt oss...Det lille spebarnet som ligger og pludrer, en blomst med den vakreste farge, regnbuen i all sin prakt....Og mens vi venter på våre mirakler, er dèt noe vi kan takke Gud for - dèt, og så uendelig mye mer....
                                                               Klem,

 ♥Er overveldet over alle spor dere legger igjen. Tro aldri at det du skriver til meg ikke har betydning. Dine ord betyr så mye mer enn jeg klarer å uttrykke, og jeg elsker å sitte og lese hva dere skriver - om igjen og om igjen. Tusen takk! Velkommen også til nye følgere!

           ♥Neste innlegg kommer ikke før i månedsskiftet (med mindre jeg plutselig får det over meg). Da er eksamen levert, og jeg kan senke skuldrene...Men følg med, jeg har overraskelser på gang....

Frihets-røvere

Så falt jeg igjen. Enda en gang, rett på trynet. Og denne gangen gjorde det virkelig vondt. Tror jeg....Jeg er faktisk ikke helt sikker, derfor blir jeg liggende og kjenne etter. Lytter til alle nedlatende ord jeg sier til meg selv - og kjenner på smerten over at noen tråkker på meg mens jeg ligger nede. Igjen...

Hva skjedde? Jeg tenkte vel noe jeg ikke "burde" ha tenkt, sa noe jeg ikke "skulle" ha sagt. Jeg snublet i mine egne feiltrinn, og ramlet omkull. I stedet for nåde, vises oppgitthet, irritasjon og sinne over fallet mitt. Og mens jeg lurer på om jeg er enig, i at det jeg sa var for galt, for tullete, for useriøst eller for ukorrekt, kommer følelsen av å være mislykket. Så jeg rekker ut en hånd, sier unnskyld - igjen og igjen og igjen - og forstår så vidt, at jeg faktisk unnskylder alt som er meg. Og det som skjer er at jeg igjen blir tråkket på. En gang til. Og enda en. Helt til frihets-røveren har knust alt det som faktisk er meg...

Vi er år tilbake i tid. Slik var livet mitt en periode. Jeg ble konstant tråkket på, og endte opp med å se på meg selv som mislykket og verdiløs. I dag er livet totalt annerledes. Jeg er satt fri.

Men noen ganger skjer det noe som gjør at jeg får  et flashback, og settes tilbake til gamle tider. Nylig var det en som mente jeg ikke skulle være slik jeg er,  jeg burde legge bånd på meg, begrense meg, ikke være så fri. En frihets-røver. Ordene som ble sagt var harde, avvisende, oppgitte...

Hvor viktig er det for deg at du til enhver tid sier de korrekte tingene, gjør det som ser bra ut utad eller  ikke skiller deg ut? Hvor viktig er det å være formell, upersonlig eller overfladisk? Hvor viktig er det å kunne snakke ekstremt godt om været eller aller helst vite noe spennende om andre mennesker? Hvor viktig er det å legge bånd på seg, ikke gi av ditt innerste, men vise deg fra din beste side - alltid? 

For mange er dette svært viktig. For meg er det overhode ikke viktig. Ikke nå lenger. Jeg ser på det kun som frihets-berøvende. Men noen ganger ramler man overende, og det eneste rette å gjøre er å be om tilgivelse, fordi du faktisk såret noen. Andre ganger vil det være mennesker rundt deg, som påstår at du er den som tabber deg ut - igjen og igjen. Slike mennesker begrenser deg, bevisst eller ubevisst. Frihets-røvere. La deg ikke begrense av omgivelsene! Blir du begrenset av noen rundt deg, så frigjør deg fra dem. For du skal få være deg - den du er, fullt og helt. Jeg har sett så altfor mange forknytte mennesker, og jeg har selv vært der. Når jeg i dag møter  mennesker som ønsker å binde meg, stritter det i mot. Jeg tar avstand. For jeg vet at jeg er skapt til et liv i frihet, ikke et liv i lenker. Jeg vet at Gud ønsker å se meg blomstre, ikke visne. Det samme ønsker han for deg!

Mange mennesker går rundt og er bundet. Det kan handle om alt fra psykisk sykdom, til en nedlatende ektefelle, venn, forelder, sjef... Dersom mennesker prøver å styre deg, bør man selv prøve å styre unna.. Jeg gjør det. For jeg har lært hva det gjør med meg å bli bundet. DU er et menneske fullt av ressurser, flotte egenskaper og iboende muligheter. La ingen få være en frihets-røver overfor deg, la ingen begrense det unike, flotte mennesket som du er. For du er et mesterverk - og man man tråkker ikke på mesterverk, gjør man vel?

I dag hviler jeg i Guds nåde og kjærlighet. I dag takker jeg min Gud for at han har satt meg fri. Og jeg takker for at jeg vet han både kan og vil gjøre det samme for deg. For det er til frihet han har skapt oss, slik at du kan være deg - og jeg kan være meg, fullt og helt, uten lenker - fullt og helt, uten at frihets-røverne får tråkke på de mesterverk vi faktisk er.....

                                                                    Klem,