Mens vi venter på mirakler

For et par dager siden, hadde jeg en sånn dag der alt som kunne gå galt, gikk galt. Og på slike dager, hender det jeg må sette meg ned, prøve å finne hvilepulsen og ringe noen, bare for å få luftet ut litt. Jeg ringte min farmor. En fantastisk dame, godt over 90 - og fullstendig klar i toppen. Jeg liker å snakke med de som har levd. De har så mye visdom. Og i dag, var det ekstra lurt at jeg ringte akkurat til henne.

Da hun tok telefonen, merket jeg at stemmen hennes var veldig oppglødd. Og før jeg fikk spurt, sa hun at hun at hadde opplevd et mirakel. For ett års tid siden, ramlet hun stygt og slo hodet sitt. Da hun kom til seg selv, var synet dobbelt, slørete og svakt. I tiden fremover håpte hun at alt skulle bli som før, og hun gikk i forventning til Gud. Samtidig klarte hun ikke lenger gå uten støtte, håndarbeidet som hun elsker måtte legges vekk, kaffen ble helt utover bordet i stedet for i koppen - og hun klarte ikke lenger se bildene på veggen, av barnebarnas smilende ansikter. Men hver gang jeg spurte henne hvordan hun hadde det? Jo, da svarte hun at hun hadde så uendelig mye å takke for, så uendelig mye å glede seg over - og å glede seg til. Fokus på velsignelsene, aldri vanskelighetene.

I forrige uke skulle hun ringe øyelegen sin, som hun har gått jevnlig til siden fallet. Da hun sto der med telefonen i hånden, sendte hun et lite hjertesukk opp til Gud - med et ønske om å få synet tilbake. Hun presset fingeren mot siste nummertast, og da skjedde det noe. Plutselig blir alt klart rundt henne! Blomstene får friske farger, bilene som hun ser fra vinduet sitt, er ikke lenger doble, og alle de 14 bildene av barnebarna kan hun se.....Synet er tilbake.

Det er over 2 uker siden nå, og hver morgen når hun våkner, lurer hun på om det forsatt varer. Og det gjør det. "Noen vil tro jeg skrøner" sier hun, "men jeg vet hvem det er som har gjort meg frisk!". Og når jeg så øser ut til henne om mitt eget liv, om alt som jeg syns er litt vanskelig for tiden, minner hun meg på alt det som er så bra i livet mitt - og ber meg fokusere på det i stedet. "Husk å takke din Gud for alt du har" sier hun, "for takknemlighet, riktig fokus og forventning, kan snu en dårlig dag til å bli en god - og mirakler kan skje når du minst venter dem....".

Og jeg kan ikke gjøre annet enn å ta det til meg, og gjøre så godt jeg bare kan. Kanskje blir jeg aldri like flink som farmor til å holde fokus, til å takke gjennom alt - og til å tro og forvente mirakler. Men jeg vet at de skjer, for jeg har selv opplevd noen. Noen små, og noen veldig store (som har gjort min tro urokkelig og som jeg kanskje velger å dele med dere senere...). Min farmor har i løpet av livet opplevd mange mirakler. Sånt er ikke hverdagskost, sier jeg - mens min farmor sier at det er det, men det skjer ikke alltid når vi selv ønsker det, ei heller alltid slik vi ønsker det. Kanskje, på en dårlig dag - kan det være nok å begynne å legge merke til alle hverdagsmirakler rundt oss...Det lille spebarnet som ligger og pludrer, en blomst med den vakreste farge, regnbuen i all sin prakt....Og mens vi venter på våre mirakler, er dèt noe vi kan takke Gud for - dèt, og så uendelig mye mer....
                                                               Klem,

 ♥Er overveldet over alle spor dere legger igjen. Tro aldri at det du skriver til meg ikke har betydning. Dine ord betyr så mye mer enn jeg klarer å uttrykke, og jeg elsker å sitte og lese hva dere skriver - om igjen og om igjen. Tusen takk! Velkommen også til nye følgere!

           ♥Neste innlegg kommer ikke før i månedsskiftet (med mindre jeg plutselig får det over meg). Da er eksamen levert, og jeg kan senke skuldrene...Men følg med, jeg har overraskelser på gang....