På tiltalebenken

For to timer siden prøvde han å sjekke meg opp med en billig replikk. Nå satt han der og så på meg med tårer i øynene - og lurte på hvordan jeg klarte tro på en Gud som tillot så mye vondt...

Jeg og min venninne var ute i byen en sen lørdagskveld. Vi hadde tatt "pub til pub"-skoene på, klare for å ut. Ikke for å feste, men for å snakke med folk om tro og tvil. Og det var slik jeg møtte ham.
Han satt seg ned med oss, uten å ha blitt invitert, og med sjarmknappen skrudd på. Vi kom raskt innpå tema som verdier og tro. Litt brisen, litt ekstra åpen. Da jeg sa jeg var kristen, ristet han på hodet og himlet med øynene. Hvordan kunne jeg være en av "de folka der"?. I hans øyne en haug av idioter. Jeg lyttet. I dypet av hans irritasjon lå en svært trist historie.

Vokst opp i en kristen familie. Lykkelig barndom. Foreldre fulle av kjærlighet - til alle de 4 barna, men også til Gud. Han gikk på søndagsskolen og 6-år gammel var hans overbevisning og tro sterkere enn noe annet. Så skjedde det som snudde opp ned på livet hans. Det som ikke skulle skje. 12 år gammel mistet han begge foreldrene i en bilulykke.Tro ble til tvil, tvil til forvirring, forvirring til fornektelse, fornektelse til hat, til bitterhet, til sinne. "Forklar meg hvordan du kan sitte her og fortelle meg at du tror, på en Gud som tillater så mye vondt? - og hvordan kan dere kristne tro at det finnes en mening med alt som skjer?". Han satte harde øyne rett inn i mine. Overfor meg satt en mann som krevde svar - og for tusende gang siden den dagen som 12-åring, plasserte han Gud - og oss kristne - på tiltalebenken.

Noen ganger, i møte med mennesker, lønner det seg å ikke bare ha levd på livets overflate. Jeg har min egen historie å bære. Da jeg for 15 år siden gikk gjennom en av de største krisene i mitt liv, opplevde jeg noe av det samme. Mennesker sa at "dette var det nok en mening med". Den gang ble jeg såret og lei meg. I dag rister jeg det av meg. Å få høre det, når man er dyp sorg - er som å rive ut hjertet og frata et menneske alt håp. Finnes det mening i å miste dem man er gla i brått og brutalt, overgrep, mishandling, små barn som dør, krig, fattigdom og sult? Jeg ser ingen mening i absolutt alt som skjer og jeg syns det er leit når noen, kristne eller ikke, kommer med slike ord. Og Gud? jeg tror Han gråter - over alle dem som sier det er "hans verk" - eller at "dette har Gud en mening med".

Gud tillater noen ganger smerte og prøvelser i livene våre - men ikke for å straffe oss. Min erfaring er at Han ønsker forme meg, gjøre meg sterkere, mer avhengig av ham - på den måten. Jeg ville vært mye svakere, uten Ham. Han har aldri lovet oss at vi skal gå gjennom livet uten sorg og smerte. Men han har lovet å være med oss gjennom alt det vanskelige. Han har heller aldri sagt at det er en mening i alt som skjer. Det er virkelig ikke det. Hvordan kan dine prøvelser i dag, snu om på livet ditt? Hvordan kan du klare å bli sterkere av det som rammer deg, fremfor å falle til bakken og bli der? Det finnes en som er med gjennom alt - det finnes en som har sett din smerte, din sorg, dine fall - hver eneste gang. Og Han forlater deg aldri, Han svikter deg aldri - han er med deg hele tiden. DET er hva han har lovet.

Hadde jeg trodd at det var Gud som påførte meg alt det jeg har vært gjennom, da hadde jeg oppriktig talt hatet Gud. Men jeg tror ikke det. For den Gud jeg kjenner er en kjærlig Gud, som gråter over alle dem som gjør mennesker urett og over alle dem som blir påført smerte. Noen ganger griper Gud inn og stopper alt. Andre ganger ser Han med fortvilelse på at vi mennesker fraskriver oss ansvar - for deretter å klandre Ham.

Gud er på tiltalebenken i mange menneskers liv. Noen ganger tenker jeg at det er VI som bør på tiltalebenken. Det er vi som svikter, det er vi som bedrar og det er vi som hugger løs på hverandre. Det er VI som roter til egne liv. Og skylden, den legger vi på Gud. En Gud som gråter.

Jeg delte min historie med mannen der på puben. Og jeg ga ham mine tanker - omtrent som jeg har skrevet her. Han reiste seg og gikk derifra. Uten et ord, bare tårer. Jeg satt igjen - helt tom.

Dagen etter ringte han meg. Han ville bli med i kirken....

                                                                  Klem,

♥ Flere har bedt meg skrive enda mer om troen min. Derfor dette innlegget - og flere kommer. Noen ganger aner jeg ikke helt hvorfor jeg legger ut enkelte innlegg - som dette- ...men jeg antar noen der ute trenger det.

                  ♥ Ny kalenderluke åpnes søndag ettermiddag.... Følg med :)