Gull, glitter og ståltråd

Nettopp pusset opp huset for 1 million. Designertapet til 3000 kr rullen. Sofa med merket godt synlig - så alle kan se at den kommer fra landets mest ekslusive møbeldesigner. En bil er årets modell, den andre "dessverre" bare fjorårets. Hytte på fjellet. 5 utenlandsreiser i året. Barn med Ralph Lauren-klær. Livet er helt topp.

Min venn - materialisten. Min venn, som mener det er viktig å holde fasaden, uansett hvor ofte jeg banker henne i hodet med fornuft. Selv har hun en helt "vanlig" bakgrunn. Ingen stor karriere, ingen rik mann. "Det har bare blitt slik" sier hun. "Vi har så mye å leve opp til. Venner fra beste vestkant. Direktører, professorer og advokater.Vi kan jo ikke være dårligere enn dem.". Lån bryr hun seg ikke om. Så lenge fasaden er av glitter og gull, gjør det ingenting med 7 millioner i minus. "Det er det verdt" sier hun, mens jeg sitter med store øyne og har lyst til å banke henne enda litt hardere i hodet.

Verdens beste venner. Så like. Så ulike. I dag ringte hun meg. Vi snakket sammen i over en time. I mange måneder har jeg bedt til min Gud om å få henne ned på jorden igjen. Selv har jeg ikke lagt fingrene mellom, har hverken vært diskrèt eller blyg - men jeg har ikke klart det. Da må det guddommelige krefter til. Hun og familien har nå, helt ut av det blå, meldt seg på en leir som varer en hel måned. Da skal de reise rundt med hjelpesendinger til vanskeligstilte familier. De kommer til å se fattigdom og nød, spa-sentrene er langt unna og 44-tommers tv finnes ikke. Ei heller finnes det hudpleiere, frisører og designbutikker. Jeg hører henne fortelle - og holder på å dette av stolen. Overrasket, men for en fantastisk bra overraskelse! Samtalen i dag kunne ikke gledet meg mer. En materialist har begynt å se litt annerledes på livet. Begynt å forstå viktigheten av å hjelpe andre, dele med andre, glede andre. Forhåpentlig vil hun også, etter denne reisen, få et helt annet syn på rikdom. Bønner hørt - og jeg er rørt.

Da jeg var 13 var jeg på en rundreise i sørlige Afrika. En reise som enda sitter som støpt. Jeg så, og kom for første gang tett innpå slummen. Jeg så barn uten sko, uten klær, uten vann, uten mat. De var skitne og tannløse. Bleier, varme velduftende kluter, fiks-ferdig-mat på glass og klær av egyptisk bomull - fantes ikke. Jeg satt med store øyne og håpte de ikke la merke til hvordan de var dagens attraksjon (noe jeg i etterkant syns er uendelig vondt å tenke på...). Jeg bestemte meg for å aldri glemme. Og siden har det blitt mange turer til Afrika - og andre land, for å se, lære, erfare, oppleve, kjenne det på kroppen. Ikke alle reiser handler om slaraffenliv på stranden eller fem dager til ende på spa. Vi trenger alle å påminnes hvor godt vi har det - og at sutringen over alt vi ikke har, raskt får en annen lyd den dagen vi ser...og forstår....at verden ikke handler om glitter og gull. Jeg skulle ønske vi alle kunne gjøre en slik reise - eller ti - for livet er så mye mer. Så mye mer  - som har så mye større verdi - enn gull.

I skrivende øyeblikk er en i min afrikanske familie på vei hjem fra sykehuset. 16 i bussen. 6 overlevde. Han kan endelig reise hjem. Hjem til et hus på 30 m2. Et hus uten vann, uten toalett, uten tepper, uten pc, tv og alt det vi her hjemme tar som en selvfølge. Men vet du hva han sier? Jo, han er rik. For han ser ikke på det han ikke har, men på det han har. Han har livet i behold, han har klær som holder ham varm, han har grønnsaker i hagen, han har mange barn og barnebarn - og de har leker av ståltråd. En urokkelig tro, et sterkt håp. Han er rik. Og likevel har han ikke råd til å betale for dagene på sykehuset, eller for medisinen han er avhengig av i månedene som kommer....Men rik, ja, det er han så absolutt.

Våkn opp! Vi gleder oss over gull og glitter - mens andre gleder seg over leker av ståltråd. Det er ikke det at du har et polert hus eller den flotteste bilen - som gjør deg rik. Og når du tenker etter, så vet du det, ikke sant? Hvis min venn, materialisten, kan klare å snu om - så kan vel også du? Hva kan du gjøre i dag, for å hjelpe en annen? Hva kan du selge, for deretter å gi pengene til et barn som trenger det? Hva kan du gi avkall på? Hva kan du gi? Et smil, litt tid, litt penger, noen brukte møbler, klær som barna er vokst ut av...Kan du gi det vekk?

Jesus sa: "Samle dere ikke skatter på jorden, der møll og mark ødelegger - og der tyver bryter inn. Samle dere skatter i Himmelen, der møll og mark ikke ødelegger - og tyver ikke bryter inn. For der din skatt er, der vil også ditt hjerte være...." (matt 6:19-21). Han sa aldri at vi skulle leve asketiske liv, uten penger eller eiendeler - men han advarer mot usunn selvopptatthet og tillit til det materielle. Materialismen. Den lover oss trygghet, men gir oss desto mer utrygghet.

Gull, glitter, ståltråd. Hva er rikdom for deg? Der din skatt er - der vil også ditt hjerte være....
                                                           
                                                                Klem,

♥Igjen vil jeg minne om at jeg alltid anonymiserer innlegg om andre mennesker....

også vil jeg takke for alt engasjement! Jeg har verdens beste lesere!

Hvem ser du i speilet ditt?

En hånd legges på skulderen min og jeg hører en stemme jeg har hørt så mange ganger før. Svett og sliten snur jeg meg rundt og ser rett inn i to milde, blå øyne. "Er det ikke nok nå?" spør hun.
Jeg stopper tredemøllen og tørker svetten med et håndkle."Nok? Hva mener du?" spør jeg, lettere irritert over å bli avbrutt. "Du har vært her i 4 timer, for sjette dag på rad. Uke etter uke. Nå holder det" svarer hun - og jeg ser hun mener alvor.

Den dagen. Enda et vendepunkt i livet mitt. Jeg gikk derifra, og jo lenger bort fra treningssenteret, jo mer forsto jeg. Hun hadde rett. Det var nok nå. Dag ut, dag inn. For å bli bra nok, tynn nok, fin nok, flott nok. Som så mange andre jenter rundt meg. Og noen av oss er ekstrem-varianter. 20 kg av på 3 måneder. Jeg ble for tynn. For strevende. For sliten. For selvopptatt. For feilfokusert.

I går. Da skulle jeg legge jenta mi, kysser jeg henne godnatt og smiler mot henne. Hun strekker frem en finger som hun presser opp mot tannkjøttet mitt. "Hva er det, mamma?" sier hun. "Tannkjøtt" sier jeg, litt forundret. "Ekkelt, mamma, ekkelt - kan du ikke ta det vekk?". Noen ganger gjelder det å gripe mulighetene. Nå var en ypperlig anledning. Til å snakke med henne om at vi ikke er skapt for å selv omskape oss. Vi er alle unike, skapt slik Gud vil ha oss. Så ga jeg henne 14 komplimenter for hvem hun er, hvordan hun ser ut og hva hun betyr. Hun er fantastisk - og hun skal få vokse opp og vite nettopp det. Iallefall skal jeg bidra så godt jeg kan.

Hva er det som gjør at så mange kvinner sliter med selvbildet sitt? Hva er det som gjør at vi aldri blir fornøyd med hår, nese, rompe eller pupper? Hos meg handlet det om ord. Ord som såret, som slo meg til bakken. Ord om at jeg ikke var bra nok. Hos deg handler det kanskje om noe annet. Du vet, bare du vet. Og kanskje er det på tide med et vendepunkt?

For noen uker siden hadde jeg en samtale med en venninne. Hun ville forstørre puppene sa hun. Etter flere fødsler og flere runder med amming var det nok. Misfornøyd hele livet. En annen venninne går og venter på å få fikset magen. En tredje har rettet nesen og hadde med bilde av skuespilleren Halle Berry`s pene nese - som en mal for kirurgen. Ironisk nok har heller ikke Halle Berry samme nese hun ble født med.....

Vi fikser og vi styrer. Blir aldri fornøyde. Vi skal leve opp til et ideal som som ikke finnes. Om Barbie hadde vært et menneske ville hun knekt i to. Proporsjonene hennes er feilaktige, farlige og umenneskelige. Likevel prøver jenter, verden over å ligne - på henne - eller på andre, som er skapt av kirurgene. Hva Gud skaper, er det ikke så farlig med, er det vel? Jeg tror Han gråter.

Jeg våknet opp i dag. Ser meg i speilet og registrerer at rynken i pannen er litt dypere enn før. Øynene er såre og røde etter for lite søvn. Håret står alle veier og trenger så absolutt en oppfriskning. Tyngdekraften gjør sitt og magen har merker etter graviditetene. Noen kilo kunne jeg godt ha mistet...men stopp! Jeg hører noe...en stemme hvisker....."er det ikke nok nå?".

Det ER nok. For jeg er mer enn bra nok. Skapt slik Gud vil ha meg - og så er det opp til meg å gjøre det beste ut av det og prøve bli gla i meg selv. For først da er jeg fri. Fri til å leve livet. Ikke bare på overflaten. Et liv, med smil og med bekymringer. Det vil skape merker - det vil skape spor, i en panne, rundt øynene, på magen - og i hjertet. Spor jeg ikke ville vært foruten, tross alt. Mine spor forteller historier om livet....

Så jeg vandrer ut i dagen. Takknemlig for alt jeg har i livet mitt. Takknemlig for alt Gud har gitt meg. Takknemlig for alle vendepunkt. Takknemlig for at det jeg ser i mitt speil er bra nok. Mer enn bra nok. Vi er alle mer  - så absolutt mer - enn bra nok....
                                                              Klem,

♥Takk for alt engasjement på forrige innlegg. Jeg er overveldet av dere. 

Flere innlegget om temaet vil komme....

Jeg har travle dager, her går det i studie, oppussing, grupper av forskjellige slag...og jeg henger etter på bloggbesøk og mailskriving...men som jeg alltid sier: vips, så er jeg der igjen! ;)

God uke videre, alle sammen!

Ikke i kveld, kjære....

"Ikke i kveld, kjære" sier hun oppgitt - og snur ryggen til ham. Han blir liggende og stirre i veggen. Frustrert og lei seg. Avvist. Igjen. Han husker ikke sist hun tok initiativ eller med glede svarte ja.

Du har garantert sagt det. Eller hørt det. Mest sannsynlig kommer det an på om du er mann eller kvinne. Kvinner er gode på unnskyldninger. Unnskyldninger han oppfatter som avvisning.

En har vondt i hodet. En annen i ryggen. En tredje er sliten, føler seg uvel eller er for trett. En fjerde er sur for noe han sa for en uke siden. Hun "klarer ikke" når følelsene ikke henger med. Hver gang han spør finner hun en unnskyldning. For å slippe å være intim, slippe å være nær, slippe å vise seg, slippe å se, slippe å ta på og slippe unna mannen sin. Bak unnskyldningen ligger alt fra frykt, dårlig selvbilde, mangel på følelser og kjedsomhet -  til mangel på interesse. En unnskyldning - som hver gang driver dem lenger og lenger fra hverandre. Noen ganger - uten at de engang merker det...

Hun later som hun sover, men ligger og tenker tilbake. Det begynte med spenning. Spenning rundt det å dele livet sammen, det å utforske hverandre. Det seksuelle gikk som en lek, romantikken sto høyt i kurs og de higet etter å gi hverandre kjærtegn. Nå er alt forandret.

For mange begynner det slik, men ikke for alle. Noen har sår knyttet til det seksuelle. Noen har blitt forkynt at sex er noe syndig og skamfullt. Noen har rett og slett ikke behov. Noen snakker ikke om sex før de gifter seg, noen drister seg knapt til et kyss på kinnet - og når man så skal finne ut av det hele, knuses mannens skyhøye forventninger - og kvinnen syns sex er oppskrytt. Skuffelsene kommer fort nok.

Hun har bestemt seg for å snakke om det, og sitter nå overfor meg og snakker om forventninger. "Han vil ha sex så altfor ofte", sier hun. Selv klarer hun seg uten, men de få gangene hun gir etter - er hun distansert, og later som.... "Han blir så gretten", fortsetter hun - "og når jeg minner ham på at vi nettopp har hatt sex, blir han såret". Når jeg spør hva "nettopp" betyr, kommer det frem at det har gått 3 måneder siden sist....

Hvilke forventninger har vi til hverandre og til forholdet, og hva gjør vi når de forventningene vi har, ikke blir møtt, forstått eller tatt på alvor? Menn ER opptatt av det seksuelle - og det visuelle. Sånn er de skapt. Og menn vil føle seg avvist, såret og skuffet - om kona sier nei gang på gang. Og visste du at menn som stadig får et nei, veldig ofte reagerer med å bli irritert på hjemmebane? Han kan bli stille, tilbaketrukken, gretten og amper. Han blir ikke anerkjent slik han ønsker, han blir ikke sett - men tilsidesatt. Når den ene parten ikke klarer å glede seg over, eller ønsker sex over lengre tid, vil det også gradvis gå utover andre områder i relasjonen.

"Jo, men vi har jo tre barn som krever sitt - og når kvelden kommer er vi utslitt av å kjøre dem hit og dit, og så skal vi da ta fatt på egne aktiviteter og planer" sa hun. Enda en unnskyldning, tenkte jeg, og spurte om hun kunne rydde unna aktiviteter og lage avtaler med mannen i stedet? 

Hva er det som gjør at sexlivet går i utforbakke hos mange? Handler det ikke om unnskyldningene vi selv finner på? Handler det ikke om prioritering - og det å virkelig forstå at et ekteskap må pleies - på alle områder? Noen tror det er nok dersom det er fred i hjemmet og krangling avtar - men før eller siden vil undertrykte behov komme til overflaten. Mon tro hva som kommer først - mangel på intimitet - eller gnisninger mellom de to?

"Vi har helt forskjellige behov" sier hun oppgitt. Den mest uttrykte misnøyen ekteskapsrådgivere hører. "To forskjellige mennesker kan aldri ha samme behov til en hver tid, kan de vel?" spør jeg og ber henne snakke med mannen sin om det hele. "Jeg vet ikke om jeg tør" sier hun og rødmer....

Kommunikasjon. Alfa og omega. Ikke bare for å få en hverdag til å fungere, men også for å få et ekteskap - og et sexliv til å fungere. Snakk sammen. Vanskelig? Prøv. Men velg rett timing, vær ærlig, ikke gå i opposisjon, spør, lytt, kast deg utpå - og bestem deg for å gi. Ved å våge og ville kan man komme langt. Vilje til å se, vilje til å oppfatte - at avvisning aldri fører til noe godt. Det fører derimot til avstand...På tide å gjøre noe med det?
                                                            Klem,

♥Det kan virke som jeg generaliserer. Jeg gjør ikke det. Noen kvinner får også servert unnskyldninger kveld etter kveld. Men vi kvinner er dessverre best på dem. Vi mener behovet ikke er like stort som hos menn. Om det stemmer, er jeg jommen ikke sikker på. Vi er bare skrudd sammen litt forskjellig...

Så er jeg spent på å se om dette er et tema dere tør kommentere - eller om dette enda er for tabubelagt... ;)

På våre høye hester

Han hadde akkurat fortalt om sin fortid. Der drømmer brast og hjertet knuste. 8 år fikk de sammen, før hun gikk lei. Død var kjærligheten, vennskapet, begjæret. Borte. Det hadde hun bare bestemt. Å leve med den samme mannen livet ut ble for kjedelig. Dessuten var det jo så mange flotte menn der ute, og hun ville leve livet - som hun sa....Løftene hun en gang ga, ga hun blaffen i. "Kjemp for oss" ba han. "Jeg elsker deg ikke lenger" svarte hun hardt og snudde ryggen til.

Nå satt han der. Trengte en å snakke med. En han trodde hadde visdom og evne til å lytte. En han trodde var en venn. "Dette er ikke bra" sa "vennen", i en ovenifra-og-ned-tone. "Dere som er kristne må da kunne klare å holde liv i ekteskapet!?". Hodet sank ned mot brystet. Blikket landet på armbåndet rundt håndleddet. "WWJD?"("WhatWouldJesusDo?") sto det med kraftige bokstaver, som  en påminnelse i alle slags situasjoner. Nå ville han bare vekk derifra...

Brått ble han revet ut av tankene. "Skilsmisse er en styggedom vi må styre unna" sier "vennen", og rynker brynene. Ingen medfølelse, bare skarpe ord og hardnakkede meninger. Da han omsider klarer å reise seg og gå - er han mer nedbrutt enn da han kom.

Senere får jeg høre om det. Og jeg hverken klarer eller ønsker å forstå hvordan noen kan være så fordømmende. Et menneske i bunnløs fortvilelse over et ekteskap som går føyken. Et menneske som gjennomlever skam, sorg, frustrasjon og svik. Alt på en gang. Jeg spør også: Hva ville egentlig Jesus gjort?. Jeg tror jeg vet svaret. Og det siste han ville gjort, er å være fordømmende. Han gråter sammen med, Han trøster, Han lytter. Han er en som tar oss i mot når vi faller og ikke klarer gå en meter til. Da løfter Han oss opp og bærer oss videre.

Et ekteskap som ikke lenger er. Det skjer hver eneste dag. Dessverre. Noen av oss avslutter en kamp, andre har aldri forstått at et ekteskapet må pleies. Vi innbiller oss at det går på skinner. Helt til den dagen da den ene ikke vil mer, og kanskje sitter den andre igjen som et stort spørsmålstegn. Jeg har tidligere skrevet om ekteskap som surrer og går sin gang - men som er hverken mer eller mindre enn middels. Et ekteskap der vi har sluttet å se hverandre, sluttet å flørte med hverandre, sluttet å være intime. Vi slutter med alt det som Gud hadde ment at ekteskapet skulle være - og alt det vi håpte på, da vi valgte å si ja. Gud ønsker at vi skal klare å holde våre løfter, Han ønsker å se oss blomstre i ekteskapene våre - ikke forfalle, bli undertrykt eller trøkket på. Han ønsker ikke se oss slutte med alt det som en gang gjorde oss godt. Men om det skjer, da gråter han. Han fordømmer ikke.

Det gikk noen år. En ny skilsmisse er på trappene. Denne gang er det mannen på sin høye hest. Han som hadde vært så fordømmende og nedlatende. Nå er han selv blitt forlatt. Kona fant en annen. Han som sa at skilsmisse var forkastelig. Han som ikke forsto relasjoner. Nå var han selv der.

Og min venn, han som ble skilt noen år tidligere, han gjorde det Jesus ville ha gjort. Han dro på besøk.  Der møter han en skamfull mann med kjærlighet og nåde. Ikke lenger så kjepphøy. Ikke lenger sittende på sin høye hest. Han ramlet av, og lå på bakken i smerte og gråt.

Et samlivsbrudd fører med seg så uendelig mye vondt. For de to det gjelder, for barn og for familiene rundt. Et samlivsbrudd er for mange "letteste utvei". Tilsynelatende. Sårene det etterlater, er derimot ikke "lette" å bære. Noen ganger er det verdt det - å heller velge den tyngste veien - for å få det bedre. Og mens vi velger våre veier - så la oss uansett stige ned fra våre høye hester
slik at vi får bakkekontakt.....
                                                                  Klem,

Hjertespor i avisen Dagen

Jeg skrev i en liten notis, under et av innleggene min like før jul - at jeg var blitt kontaktet av avisen Dagen. De hadde bitt seg merke i et av innleggene mine - et som jeg har kalt "En viktig bestemmelse". Dette ønsket de å publisere på familiesidene sine, samt intervjue bloggeren bak Hjertespor.

Da jeg først fikk forespørselen, ble jeg helt satt ut. På en god måte. Jeg ble glad - det var en ære å bli spurt. Avisen Dagen er en landsdekkende dagsavis, med kristen profil - en avis jeg syns er veldig bra. Å bli intervjuet av dem, var umiddelbart litt "skummelt". De ønsket seg nemlig både fullt navn og bilde av meg. Etter noen ganske korte runder med meg selv - og mine nærmeste, landet jeg raskt på at jeg ikke kan gå på akkord her. Jeg skriver anonymt av flere grunner...Litt om det kan du lese om i reportasjen. Heldigvis godtok de det - og en to-siders ble publisert 17 desember.

Jeg har fått så mange hyggelige tilbakemeldinger fra dere som har lest avisen. Tusen takk! Andre har etterspurt link. Link ble sendt meg i dag, og samtidig har de lagt det ut på Dagens nettsider -  så nå skal dere også få den: HER.

Den dagen hadde jeg mellom 2-3000 innom på bloggen. Og leserantall og følgere har økt betraktelig siden. Det gleder meg - men det gjør meg også ydmyk. Jeg har grått mange takknemlige tårer over å oppleve at Gud bruker meg. En av sine minste. En som så ofte kjenner seg svak og liten, og som bærer på så mange sår. En som så mange ganger i livet har følt seg fullstendig "lost" og uten håp. En som nå er syk. Men jeg har blitt leget på mange områder, og selv om jeg ramler og slår meg fortsatt - reiser jeg meg alltid, og jeg lærer. Forskjellen på nå og da - er at tanker og følelser er endret. Jeg har innsett at det finnes alltid håp. Sår blir sakte men sikkert til arr - og Gud er en Gud som alltid kan vende det vonde om til noe godt. Det er jeg et bevis på....for i dag er jeg en tilfreds og glad jente. Og når prøvelsene kommer med jevne mellomrom, går jeg ikke lenger i opposisjon. Jeg er nødt til å gjennomleve dem og la dem forme meg. Og jeg tror og håper at jeg blir litt klokere, sterkere og enda litt mer avhengig av Gud - når jeg er gjennom....

Ingenting gleder mer enn å få tilbakemeldinger på at noe av det dere leser her, treffer hjertet, at det utfordrer, at det trøster eller gir håp, at det får deg til å tenke annerledes, at det får deg til å ønske å bli kjent med Gud, at det får deg til å tenke annerledes om dine medmennesker, om ekteskapet eller forholdet ditt.... Det er deres tilbakemeldinger som gjør at jeg fortsetter. Tusen, tusen takk - ordene deres betyr så mye for meg! Jeg vet også at flere har funnet troen i løpet av det året jeg har blogget. Tro meg, jeg har jublet av glede mer enn en gang...

Jeg har blitt etterlyst noen ganger i det siste og det setter jeg stor pris på. Men til dere som venter på mail eller bloggbesøk: Jeg har ikke glemt dere - det kommer! Jeg reiser til Oslo for behandling nå - og vet at jeg da i etterkant blir noe dårligere. Så jeg håper dere har tålmodighet med meg!
Og helt på tampen - nytt innlegg kommer om ikke altfor lenge...jeg skriver på et "juicy" et. Nok en gang om relasjoner...men det gjenstår å se om jeg tør å publisere det ;)

God uke ønskes alle mine fine lesere!

                                                                 Klem,

Det kommer an på hvordan du ser det!

"Se, mamma! Der sitter jo Jesus!" ropte hun henrykt, mens jeg prøvde å få på henne utedressen. "Hmm..?" svarte jeg, morgentrett og mer eller mindre fraværende. "Jesus, mamma! Se, han sitter der borte og smiler!". Jeg kikket opp. Jenta mi lo frydefullt, pekte mot veggen der en stor lanterne står og et lerret med viktige ord henger. "Ser du ham ikke?". "Nei, Jesus er jo usynlig" smilte jeg. "Jada, mamma" sier hun lettere oppgitt, og i en veslevoksen og tatt-etter-mamma-tone fortsetter hun "men det kommer an på hvordan du ser det, skjønner du... JEG kan nemlig se ham - og han sier han passer på oss. Dessuten så bor han her hjemme sammen med oss -  der oppe i himmelen - og her inne" sa hun og la hånden over hjertet.

Tankefull kledde jeg henne ferdig, klar til å ut og leke i smeltende snø. "Kom, Jesus!" sa hun da hun ruslet ut døren. Glad og fornøyd. Et lite barn, bare 4 år - som ser, mer enn vi voksne klarer å se. Klar for en ny dag. Med Jesus.


Jeg lukket døren etter henne, og kom til å tenke på hvordan dagen min kom til å bli formet av hvilke omstendigheter jeg velger å se. En historie som jeg hørte for noen dager siden, dukket opp i tankene mine. Den handler om hvordan vi kan glede oss over dagen, uken og året - midt i prøvelser og motgang:
                                           
"Dagen hadde startet helt elendig. Jeg forsov meg og kom en time for sent på jobb. Alt som skjedde på kontoret den dagen, førte til at jeg ble helt stresset, urolig og utslitt. Da jeg på vei hjem, med dundrende hodepine, kom så langt som til bussholdeplassen - var det en stor klump i magen. For en dritt-dag!

Som vanlig var bussen forsinket - og overfylt. Jeg måtte stå i midtgangen og ble kastet hit og dit hver gang bussen krenget. Humøret sank ustanselig.

Plutselig hørte jeg en høy og dyp stemme ett eller annet sted fremme i bussen. "For en strålende dag, ikke sant?!". På grunn av alle passasjerene kunne jeg ikke se hvem som snakket, men jeg kunne høre ham da han fortsatte å kommentere at det nærmet seg vår, og de forskjellige landemerkene vi kjørte forbi. Den vakre kirken. Parken. Brannstasjonen. Den nye barnehagen med glade barn som lekte.
Snart var alle passasjerene opptatt av å se ut av vinduet. Mannens begeistring var så smittsom at jeg oppdaget at jeg smilte for første gang den dagen....

Vi nådde frem til mitt stoppested. Mens jeg manøvrerte meg frem, fikk jeg et glimt av "guiden" vår; en liten, tykkfallen skikkelse med sort skjegg, mørke briller og en tynn hvit stokk. Mannen var blind!

Jeg steg ut av bussen, og plutselig gled all min frustrasjon ut av meg. Her hadde Gud i sin visdom sendt en blind mann for å hjelpe meg å se - se at vi fremdeles lever i en vakker verden, selv om det er dager der alt går galt, og alt synes mørkt og trist. Jeg begynte å nynne for meg selv, mens jeg småløp hjem mot huset vårt og opp trappen. Jeg kunne nesten ikke vente med å hilse mannen min med "For en strålende dag, ikke sant?!" 
                                      (Hentet fra boken "Sett en nellik i hatten og vær glad" av Barbara Johnson)

Jeg åpner døren for å gå ut til min lille. I det jeg skal til å lukke den igjen, kaster jeg et blikk bort mot veggen der jenta mi så Jesus. Jeg beveger blikket opp på lerretet med de viktige ordene - som vi har fått laget spesielt til vår familie. Èn setning legger jeg ekstra godt merke til: "In our family.....we have faith...and we choose joy". Jeg smilte, for jeg har et valg. Så rusler jeg ut til datteren min som ville nikket og sagt: "Ja, mamma! - det kommer alltid an på hvordan du ser det!"

                                                                Klem,

♥Edit: Noen timer etter at dette innlegget ble lagt ut, sitter min lille datter og ser meg lese gjennom det.

Hun ser nøye på bildet øverst og spør: "Mamma, er det Jesus?" "Ja"svarer jeg.

"Hah!" triumferer hun. "Jeg sa jo at han ikke var usynlig!!"

♥Vinner av siste kalenderlike, ble trukket av random.org, og ble: fineste Lysstreif-bloggeren.

Gratulerer til deg. Du vinner en hvit hjerte-tavle og et dekorhjerte i sølv...

Fint om du sender meg en epost med adressen din!