På våre høye hester

Han hadde akkurat fortalt om sin fortid. Der drømmer brast og hjertet knuste. 8 år fikk de sammen, før hun gikk lei. Død var kjærligheten, vennskapet, begjæret. Borte. Det hadde hun bare bestemt. Å leve med den samme mannen livet ut ble for kjedelig. Dessuten var det jo så mange flotte menn der ute, og hun ville leve livet - som hun sa....Løftene hun en gang ga, ga hun blaffen i. "Kjemp for oss" ba han. "Jeg elsker deg ikke lenger" svarte hun hardt og snudde ryggen til.

Nå satt han der. Trengte en å snakke med. En han trodde hadde visdom og evne til å lytte. En han trodde var en venn. "Dette er ikke bra" sa "vennen", i en ovenifra-og-ned-tone. "Dere som er kristne må da kunne klare å holde liv i ekteskapet!?". Hodet sank ned mot brystet. Blikket landet på armbåndet rundt håndleddet. "WWJD?"("WhatWouldJesusDo?") sto det med kraftige bokstaver, som  en påminnelse i alle slags situasjoner. Nå ville han bare vekk derifra...

Brått ble han revet ut av tankene. "Skilsmisse er en styggedom vi må styre unna" sier "vennen", og rynker brynene. Ingen medfølelse, bare skarpe ord og hardnakkede meninger. Da han omsider klarer å reise seg og gå - er han mer nedbrutt enn da han kom.

Senere får jeg høre om det. Og jeg hverken klarer eller ønsker å forstå hvordan noen kan være så fordømmende. Et menneske i bunnløs fortvilelse over et ekteskap som går føyken. Et menneske som gjennomlever skam, sorg, frustrasjon og svik. Alt på en gang. Jeg spør også: Hva ville egentlig Jesus gjort?. Jeg tror jeg vet svaret. Og det siste han ville gjort, er å være fordømmende. Han gråter sammen med, Han trøster, Han lytter. Han er en som tar oss i mot når vi faller og ikke klarer gå en meter til. Da løfter Han oss opp og bærer oss videre.

Et ekteskap som ikke lenger er. Det skjer hver eneste dag. Dessverre. Noen av oss avslutter en kamp, andre har aldri forstått at et ekteskapet må pleies. Vi innbiller oss at det går på skinner. Helt til den dagen da den ene ikke vil mer, og kanskje sitter den andre igjen som et stort spørsmålstegn. Jeg har tidligere skrevet om ekteskap som surrer og går sin gang - men som er hverken mer eller mindre enn middels. Et ekteskap der vi har sluttet å se hverandre, sluttet å flørte med hverandre, sluttet å være intime. Vi slutter med alt det som Gud hadde ment at ekteskapet skulle være - og alt det vi håpte på, da vi valgte å si ja. Gud ønsker at vi skal klare å holde våre løfter, Han ønsker å se oss blomstre i ekteskapene våre - ikke forfalle, bli undertrykt eller trøkket på. Han ønsker ikke se oss slutte med alt det som en gang gjorde oss godt. Men om det skjer, da gråter han. Han fordømmer ikke.

Det gikk noen år. En ny skilsmisse er på trappene. Denne gang er det mannen på sin høye hest. Han som hadde vært så fordømmende og nedlatende. Nå er han selv blitt forlatt. Kona fant en annen. Han som sa at skilsmisse var forkastelig. Han som ikke forsto relasjoner. Nå var han selv der.

Og min venn, han som ble skilt noen år tidligere, han gjorde det Jesus ville ha gjort. Han dro på besøk.  Der møter han en skamfull mann med kjærlighet og nåde. Ikke lenger så kjepphøy. Ikke lenger sittende på sin høye hest. Han ramlet av, og lå på bakken i smerte og gråt.

Et samlivsbrudd fører med seg så uendelig mye vondt. For de to det gjelder, for barn og for familiene rundt. Et samlivsbrudd er for mange "letteste utvei". Tilsynelatende. Sårene det etterlater, er derimot ikke "lette" å bære. Noen ganger er det verdt det - å heller velge den tyngste veien - for å få det bedre. Og mens vi velger våre veier - så la oss uansett stige ned fra våre høye hester
slik at vi får bakkekontakt.....
                                                                  Klem,