Gi ikke opp!

I fjor, omtrent på denne tiden, gikk jeg en liten tur i solen. Jeg fikk meg en aldri så liten bråstopp. En påskelilje hadde sprengt seg gjennom asfalten! Den sto der så fin, og jeg undret meg over hvordan den hadde klart det. Løvetannen har jo klart det mange ganger, men det var første gang jeg så dette. Den hadde kjempet! - og fikk meg til å tenke på hvor lett det er å gi opp når motstanden blir for stor. Hvor lett det er å falle og bli liggende mens krefter og kamplyst avtar - etter å kjempet så lenge?

På fagspråket snakker vi om resiliente mennesker. Resiliens er et psykologisk begrep om evnen til å håndtere stress og traumer - evnen til motstandsdyktighet. Mennesker med god resiliens, klarer å håndtere vanskeligheter på en positiv måte - de bøyer seg, men reiser seg igjen. Og igjen.

Jeg kjenner mange slike. Løvetannbarna. En av dem kaller jeg Kine. Første gang jeg så henne var hun 6 måneder gammel. Hun lå der og sprellet på et pledd, og kikket på meg med store øyne. Barnevernet hadde akkurat hentet henne. Kroppen var full av merker - etter sigaretter som var blitt stumpet på henne. Ryggen var formet som en C. Foreldrene lot henne sitte i timesvis foran tv - i en vippestol, mens de selv ruset seg.

Kine vokste opp hos gode fosterforeldre, som overøste henne med kjærlighet. Men Kine slet med identitet og selvfølelse. Hun var jo egentlig ikke ønsket - trodde hun. I barnehagen slo hun de andre barna i hodet med harde leketøy. Det triste kom ut som sinne. Barnepsykologen forutså en "krøkkete" fremtid og satt henne i bås med å bruke ord som "relasjonsskadet" og "adhd".På skolen ble hun mobbet hver eneste dag."...ingen ordentlig familie...bare et fosterbarn..." . Ikke ønsket - hørte Kine.

15 år gammel bestemte hun seg for å rømme, overbevist om at hun ikke var verdt å elske. Hun havnet i Oslo. Der møtte hun Hanna, en ung kvinne full av kjærlighet. Kine ble med Hanna på et ungdomsmøte i kirken. Der fikk hun høre om en Gud som elsker alle mennesker, som aldri forlater og som ønsker å lege ødelagte hjerter. Hun fikk høre hun var verdt å elske, verdt å like, verdt å være sammen med.

I dag er Kine en nydelig 20-åring. Hun studerer psykologi og har et brennende hjerte for Gud og andre mennesker. Hun tror på kjærligheten, på fremtiden og på Guds evne til å fikse. "Det kan snu når som helst" sier hun og har helt rett....

Det sies at livet ikke er for amatører. Kanskje ikke, men vi må likevel leve det nettopp som amatører. Vi har ikke noe annet valg. Fra begynnelse til slutt leves livet på virkelig, ikke på liksom, og virkeligheten møter oss med mange gleder, så vel som tro og tvil, nederlag, sykdom, sorg og savn. Og noen ganger blir livet så overveldende at vi ikke helt vet hvor vi skal vende oss. Da hender det Gud sender mennesker i vår vei for å hjelpe oss opp igjen. Andre ganger...en aldri så liten påskelilje - som har sprengt seg gjennom asfalten....for å minne oss om - å aldri gi opp!
           
                                                                         Klem,

(www.fosterhjem.no)

          ♥ I går skulle jeg til å legge ut et helt annet innlegg, med et helt annet tema. I det jeg sitter og leser      

gjennom, kjennes det som om jeg skal endre tema. Så det gjorde jeg.

 En (eller flere) der ute trenger å høre at du ikke skal gi opp. Du skal fortsette å kjempe - for i morgen kan alt snu 

- og det er lys i enden av tunnelen. Hold fast, hvem du enn er.....

♥ Det er påske, og på tide for meg å ønske dere alle en riktig god en!

Ta godt vare på hverandre og kos dere - enten dere er på fjellet, eller koser dere i solveggen hjemme.

Noen har forresten spurt hvordan det går med oss - og til det svarer jeg at det er tunge dager - men "hanging in there". 

Takk igjen for alle kommentarer, e-poster og nye følgere. Dere er best!

Neste gang blir det om samliv igjen....tror jeg....

GOD PÅSKE!

Prinsesse Vilikke

Jeg gikk i andre klasse da jeg fikk hovedrollen i skuespillet "Prinsesse Vil-Ikke". Dramatisk som jeg er, var det begynnelsen på en teatralsk karriere, men at jeg skulle forbli i Prinsesse Vil-Ikke-rollen, ante jeg ingenting om....

For tiden kan dattern min også kan kalles Prinsesse Vil-Ikke. Daglig trer hun på seg prinsessekjoler og oppfører seg deretter. Jeg håper ikke hun har tenkt å forbli der. Det er styr og baluba, nesen til værs og primadonnanykker - og mye "vil ikke". Mammas sminke får gjennomgå, og klærne som legges frem til barnehagen er helt uaktuelle. Aller helst vil hun kle seg med rosa tyllkjole, tiara og leppetift. Ull er tull og blått helt feil. "Det må du jo skjønne, mamma!" Så altfor lik på mamman sin... Enn så lenge - iallefall.

I slutten av 30-årene, kan jeg enda finne på å sette meg fullstendig på bakbena. Da kommer min mors ord snikende. "Av og til må vi faktisk gjøre ting vi ikke har lyst til, Spirea!". "Ja, særlig...". Ikke tale om at jeg skal gjøre ting jeg ikke vil, jeg vil gå egne veier, finne ut av ting selv. Og det har jeg også gjort. "Noen ganger kan man lære av dem som har gått foran" sa mamma, men jeg innvender, himler med øynene... "ja, særlig!". Men nå, som voksen og mamma selv - vet jeg hun har rett. Vi kan faktisk lære av andres feil, og jeg er overbevist om at når jenta mi blir tenåring med ny type trass, vil jeg fortelle henne nettopp det jeg selv fikk høre.

Jeg har gått egne veier, feilet, ramlet, fått åttini skrubbsår og litt for mange mer alvorlige sår. Skadeskutt i hjerte, følelsesliv og tanker, - brukte jeg lang tid på å prøve å lappe. Og da min veileder sa "gi det til Gud", var svaret nei. "Veldig ofte blir det bedre, når vi gir kontrollen til Gud" svarte han. "Ja, særlig" tenkte jeg. En stund.

Mens jeg var i opposisjon, hadde jeg en liten aha-opplevelse. Jeg øvelseskjørte på tung mc, med pappa bakpå. Som en villmann kjørte jeg, og pappa ropte "stopp!". Men jeg var jo Prinsesse Vil-Ikke, og syns det hele var fryktelig moro. Idiotisk moro, ser jeg i ettertid - da min far fortalte at han vurderte styre sykkelen ut på et jorde, slik at han kunne få vrengt den ned....og stoppet meg.

Så kom dagen der jeg ramlet så dugelig at jeg ikke lenger klarte fikse selv - med mine usle lappesaker og knust stolthet over tapt kontroll. Var det på tide å gi det til Gud? Jeg ba stille. "Demp min vilje under din, Gud og la din vilje, bli til min....". Vekk med lyseblå kjole, sminke og tiara. Den polerte, kontrollerte utsiden...

Jeg ga det over. Og har aldri angret. Jeg gjorde det jeg i utgangspunktet ikke ville, men fikk det bedre etterpå. Jeg ga alle sår jeg bar på, masker, stolthet, kontroll - til Gud. Ba ham overta. Og det føltes som jeg døde, men Gud bygget meg opp igjen - fra bunnen. Prinsesse Vil-Ikke, finnes her enda, tenker jeg og legger en hånd på brystet. Av og til dukker hun opp - men hun er ikke lenger sjefen. Jeg smiler når jeg tenker tilbake. Det høres om jeg har vært en rebell, ikke sant?  Ja, kanskje - men ingen utagerende, sint eller slem rebell. Men en sånn en som vil gå egne veier, utforske livet og ikke la noen styre. En aldri så liten Prinsesse Vil-Ikke.

Nå er jeg ikke lenger overordnet, men underordnet. Ny sjef - og tro meg, det finnes ikke bedre sjef. Det finnes heller ikke et mer spennende liv, enn et liv der jeg ikke lenger har full kontroll....

                                                                       Klem,

Et liv på skinner

Det ringer. Jeg kaster et blikk på telefonen, og kvier meg for å ta den. Jeg gjør det likevel, selvom jeg vet hva som venter. Er dagen god, går det fint. Er den dårlig, kommer den til å være enda verre - etterpå. En sprudlende stemme spør hvordan det går. Som sant er forteller jeg om utfordrende dager. "Du, da?" spør jeg, enda jeg vet svaret på forhånd."Her er alt helt topp!" svarer hun. Alt er alltid helt topp. I løpet av de 10 siste årene, kan jeg ikke huske å ha sett henne trist eller hørt henne fortelle at noe ikke er bra. Livet går på skinner - og hun nyter å heve seg over alle oss andre - som har både gode - og onde dager....

I går fikk hun besøk av 15 venner, og mens de 4 barna lekte rundt henne, bakte hun 3 kaker, 5 store pizzaer - og fikk like godt vasket alle gulv. Mannen var i mellomtiden ute og vasket bil og terasse og satt frem hagemøblene. "Ingenting er bedre enn å ha en mann som gjør ting helt av seg selv" sier hun. Før jeg rekker å spørre om hun ikke blir sliten av å gjøre så mye, har hun allerede sagt at dette var "piece of cake", hun blir aldri sliten. Hun elsker jo å stelle, og selvsagt gir det henne energi. Alltid og til en hver tid.

Jeg bare lytter. Av erfaring vet jeg at hun bare må få fortalt meg om dette perfekte livet sitt - gang på gang. Denne gangen får jeg med meg en lang rekke skryt av mann, barn, hjem og jobb. Mannen kom hjem med blomster to ganger denne uken, som han så ofte gjør, før han ber henne hvile, tar med seg 4 barn ut, tenner bål, griller pølser og går på ski. Aldri sutring eller mas, bare glede, latter og lykke.

De har vært gift i 10 år nå, mannen med stor M, kvinnen med stor K. Superman - superwoman. Hun har aldri sett ham sur, de har aldri kranglet, det er aldri noe å irritere seg over. Sier hun. Han rydder alltid opp etter seg, bruker aldri for mye tid på fotball, bil eller båt, er aldri selvopptatt eller egoistisk. Han er den perfekte ektemann - og hun er hans like. Alt er i balanse. Fysisk, psykisk, åndelig. Ingen utfordringer, ingenting skurrer. Alt er helt perfekt.

Typisk, tenker jeg i det samtalen avsluttes. Mer nedbrutt enn før hun ringte. Som vanlig. Ved å oppheve seg selv, tråkker hun desto mer på meg - og alle andre, som måtte ha nok å kave med i livet. Hun kjenner tilsynelatende ikke til smerte, sykdom eller vanskeligheter. Den perfekte husmor, mamma og kone. Alt går hennes vei.

Så sitter jeg her og lurer på hvordan det må være å være henne, og trenger jeg egentlig bli nedtrykt av samtalene med henne? Et overdimensjonert behov for å vise seg lykkelig - og ingen skal slå sprekker i idyllen. Prestasjon. Fasade. Mestring av hver minste detalj. Det kan ikke være lett. Vanligvis får det meg til å tenke at slike mennesker har noe å skjule. Ved å pusse på fasaden, skjuler de det som ligger bakom. Jeg har møtt slike mennesker - som har hatt ønske om hjelp. Til å håndtere perfeksjonisme. Søvnløse netter. Angst. Ønsket om å bli bekreftet. Konstant streben. Frykten for nederlag. Alltid. Og inni seg er de ofte små....med lavt selvbilde.

Nei, jeg trenger såvisst ikke bli nedtrykt - for når jeg virkelig kjenner etter, gjør det meg desto mer glad og stolt over eget liv. Hadde jeg sagt at jeg aldri har sett mannen min sur, lyver jeg. Hadde jeg sagt at barna aldri sutrer eller er i oposisjon, lyver jeg desto mer. Vil jeg leve et liv basert på løgn? Vil jeg leve et liv der fasaden betyr mer enn ærlighet og det å snakke sant om livet? Nei. Jeg vil ikke det. Jeg tok mitt valg for lenge siden. Og livet - det går ikke bare på skinner. Det bærer med seg sorger og gleder. Svinger, topper og daler. Og takket være det, er vi alltid i utvikling. Hadde jeg aldri møtt motstand, er jeg jommen ikke sikker på om jeg hadde likt meg selv. Et liv på skinner. Hvem ville det gjort deg til - og hadde du likt resultatet? Nei takk, sier jeg - og inni meg, står jeg oppreist.

                                                                      Klem,

Gå ved min side

Jeg betrakter min lille gutt som sitter og spiser. En skål litt for full - med havregyn, melk og blåbær. Han er så flink, sitter så rolig og slurper fornøyd i seg mens han småpludrer med meg. Ikke noe søling, ikke noe gris. Helt til mamman finner ut at det er lurt å hjelpe til - bare sånn for sikkerhets skyld. Vi kan jo ikke få blåbærflekker på den nye, rene pysjen hans. Jeg tar skjeen fra ham. "Opp med munnen" dirigerer jeg - og tømmer like godt sulamitten utover hele ham....

Tre dager før hadde jeg møtt en bekjent."Er du enda sykemeldt?" Noen ganger vet jeg ikke om folk spør av medfølelse eller nysgjerrighet, men jeg bekreftet og forklarte at legene sier nei til jobb - enn så lenge. Oppgitt ser hun på meg og sier "...men det er vel bare å ta seg i nakkeskinnet og komme i gang, det?". Jeg ser henne rett i øynene. "Mener du at det bare er å ta seg sammen?"."Ja..?" sier hun, som den største selvfølge. Null forståelse for sykdomsbildet, null forståelse for hvordan det er - som syk - å høre slikt.

Over et år tidligere, roper en fortvilet jente til Gud - som hun har gjort så mange ganger før. Hun ber om hjelp til å klare dagene. Sykdommen er tøff å bære. Hun føler seg alene, selv om hun har mange mennesker i livet sitt; sin lille, kjærlige familie og mange nære venner. Men hun savner likevel, for hun har flyttet til et nytt sted og trenger noen der hun bor...

Det gikk galt når jeg overtok for sønnen min. Han er i sin lille prosess, der han lærer, feiler og prøver igjen. På samme måte har det gått galt for meg, når noen har dyttet meg i retninger jeg ikke var klar for. Vi mennesker elsker å "dytte".Ofte velmenende og ofte tankeløst. Vi dytter og overtar. Vi ønsker oss noe på vegne av andre. Men vi må få gå i eget tempo, og få tid til å å oppdage "blomstene" langs veien. Blir vi dyttet, kan vi falle - og om vi faller kan vi slå oss. Ikke alle har krefter nok til å reise seg igjen...

Gud sier - "Jeg vil gi deg det du trenger - og i mellomtiden, stol på meg!". Selv hadde jeg ikke noe valg - jeg sa "Gå ved min side!". For det er det Han gjør. Han dytter ikke. Og klarer vi å stole på Han som vet bedre enn oss selv, kan livet også bli bedre. Slik ble det for meg, da jeg valgte å gå i tillit. Midt i det vanskelige har Gud vendt noe vondt - til noe godt. De vanskelige dagene har fått mening og innhold - og på merkelig vis har jeg fått styrke til hver eneste en. Og som om ikke det er nok - så har jeg også fått nye venner, her jeg bor...ikke bare en, to eller tre - men mange fler enn det jeg ba om...

Igjen har jeg lært, igjen har jeg innsett - at midt i alt, er jeg aldri alene. Igjen har Han vist meg, at når jeg gir Ham min tillit - så gir Han - ikke alltid det jeg ønsker, men det jeg trenger. Og det holder for meg. Idag er jeg friskere, sterkere, optimist. Igjen. Ikke fordi noen dyttet - men fordi noen mennesker og Gud - går ved min side. Dette året har Han gjort mer for meg, enn jeg noen gang kunne forestille meg. Og tross alt - så har jeg et valg. Jeg kan telle mine sorger, eller jeg kan telle mine velsignelser. Jeg velger det siste. Også vet jeg at også i dag, i morgen og for alltid - så går Han der - ved min side...

                                                                   Klem, 

♥ Livet føles rart om dagen. En slags følelse av vakum, der vi er smertelig klar over 

at vi "venter" på døden, samtidig som vi er nødt til å la livet gå sin skeive gang. Denne uken er det 

bursdag for sønnen som er omtalt i dette innlegget, jeg har eksamen (til en forandring) 

- og vi er invadert av håndtverkere som snur opp ned på en hel etasje.

Legene ga svigerfar max to uker. Nå er det gått over 4. 

En dag om gangen - og som dagene er, skal styrken også være...

♥ Jeg takker for alle kommentarer, mail og oppmuntringer. Dere er nydelige!

Også gleder jeg meg til å besøke bloggvenner og få svart på mail etterhvert også...

og forhåpentlig skal jeg klare å skrive igjen også - uten altfor lange pauser...

Takk for tålmodigheten!