Et liv på skinner

Det ringer. Jeg kaster et blikk på telefonen, og kvier meg for å ta den. Jeg gjør det likevel, selvom jeg vet hva som venter. Er dagen god, går det fint. Er den dårlig, kommer den til å være enda verre - etterpå. En sprudlende stemme spør hvordan det går. Som sant er forteller jeg om utfordrende dager. "Du, da?" spør jeg, enda jeg vet svaret på forhånd."Her er alt helt topp!" svarer hun. Alt er alltid helt topp. I løpet av de 10 siste årene, kan jeg ikke huske å ha sett henne trist eller hørt henne fortelle at noe ikke er bra. Livet går på skinner - og hun nyter å heve seg over alle oss andre - som har både gode - og onde dager....

I går fikk hun besøk av 15 venner, og mens de 4 barna lekte rundt henne, bakte hun 3 kaker, 5 store pizzaer - og fikk like godt vasket alle gulv. Mannen var i mellomtiden ute og vasket bil og terasse og satt frem hagemøblene. "Ingenting er bedre enn å ha en mann som gjør ting helt av seg selv" sier hun. Før jeg rekker å spørre om hun ikke blir sliten av å gjøre så mye, har hun allerede sagt at dette var "piece of cake", hun blir aldri sliten. Hun elsker jo å stelle, og selvsagt gir det henne energi. Alltid og til en hver tid.

Jeg bare lytter. Av erfaring vet jeg at hun bare må få fortalt meg om dette perfekte livet sitt - gang på gang. Denne gangen får jeg med meg en lang rekke skryt av mann, barn, hjem og jobb. Mannen kom hjem med blomster to ganger denne uken, som han så ofte gjør, før han ber henne hvile, tar med seg 4 barn ut, tenner bål, griller pølser og går på ski. Aldri sutring eller mas, bare glede, latter og lykke.

De har vært gift i 10 år nå, mannen med stor M, kvinnen med stor K. Superman - superwoman. Hun har aldri sett ham sur, de har aldri kranglet, det er aldri noe å irritere seg over. Sier hun. Han rydder alltid opp etter seg, bruker aldri for mye tid på fotball, bil eller båt, er aldri selvopptatt eller egoistisk. Han er den perfekte ektemann - og hun er hans like. Alt er i balanse. Fysisk, psykisk, åndelig. Ingen utfordringer, ingenting skurrer. Alt er helt perfekt.

Typisk, tenker jeg i det samtalen avsluttes. Mer nedbrutt enn før hun ringte. Som vanlig. Ved å oppheve seg selv, tråkker hun desto mer på meg - og alle andre, som måtte ha nok å kave med i livet. Hun kjenner tilsynelatende ikke til smerte, sykdom eller vanskeligheter. Den perfekte husmor, mamma og kone. Alt går hennes vei.

Så sitter jeg her og lurer på hvordan det må være å være henne, og trenger jeg egentlig bli nedtrykt av samtalene med henne? Et overdimensjonert behov for å vise seg lykkelig - og ingen skal slå sprekker i idyllen. Prestasjon. Fasade. Mestring av hver minste detalj. Det kan ikke være lett. Vanligvis får det meg til å tenke at slike mennesker har noe å skjule. Ved å pusse på fasaden, skjuler de det som ligger bakom. Jeg har møtt slike mennesker - som har hatt ønske om hjelp. Til å håndtere perfeksjonisme. Søvnløse netter. Angst. Ønsket om å bli bekreftet. Konstant streben. Frykten for nederlag. Alltid. Og inni seg er de ofte små....med lavt selvbilde.

Nei, jeg trenger såvisst ikke bli nedtrykt - for når jeg virkelig kjenner etter, gjør det meg desto mer glad og stolt over eget liv. Hadde jeg sagt at jeg aldri har sett mannen min sur, lyver jeg. Hadde jeg sagt at barna aldri sutrer eller er i oposisjon, lyver jeg desto mer. Vil jeg leve et liv basert på løgn? Vil jeg leve et liv der fasaden betyr mer enn ærlighet og det å snakke sant om livet? Nei. Jeg vil ikke det. Jeg tok mitt valg for lenge siden. Og livet - det går ikke bare på skinner. Det bærer med seg sorger og gleder. Svinger, topper og daler. Og takket være det, er vi alltid i utvikling. Hadde jeg aldri møtt motstand, er jeg jommen ikke sikker på om jeg hadde likt meg selv. Et liv på skinner. Hvem ville det gjort deg til - og hadde du likt resultatet? Nei takk, sier jeg - og inni meg, står jeg oppreist.

                                                                      Klem,