Ikke perfekt - men til stede!

"Du er jo nesten ikke tilstede!". Ordene slår i mot meg og treffer midt i magen. En hilsen fra en der ute som syns det var på tide å fortelle meg om alt jeg bør gjøre annerledes. En liste med "må" og "bør" lyser mot meg så sterkt at det gjør vondt.

"...følge bedre opp....mer forkynnende....mer aktiv på mail...legge ut innlegg oftere...gi mer av deg selv...besøke min blogg oftere....være mer til stede".....

Vi er i april. Fjerde måned med vondt i magen fordi jeg kjenner på å ikke strekke til. Året er godt i gang og det føles som en berg og dal-bane. Før elsket jeg dem, kastet meg ut i de største, farligste. Nå har jeg fått min dose. Jeg liker ikke lenger alle opp og ned-turer, får vondt i magen.

Jeg trer på minsten en utedress, stiv av søle, burde vært vasket. Gjør ham klar for barnehagen. I det vi lukker døren kommer jeg på at jenta mi ikke har nisteboksen med - jeg har faktisk ikke husket niste i det hele tatt. Dårlig tid, puster dypt og kjenner at dette er dagen for å blåse i mørke ringer under øynene og hår alle veier. Titter på de små som ler og krangler om hverandre - bøyer meg ned og gir dem en klem. Vi holder rundt hverandre alle sammen. "Du er min blomst, mamma!" sier jenta mi. "Og min prins!" sier minsten og får meg til å le. Bedre klemmer finnes ikke. Jeg er fullt og helt tilstede.

Hun sitter med hodet i hendene - min venninne som mistet barnet sitt. Hun bærer den største sorg en mamma kan oppleve. På sine vevre skuldre ligger en stor bør. Hun klarer ikke bære alene, så jeg prøver så godt jeg kan å løfte noe av. Fullt og helt til stede.

En mail ramler inn. En ung kvinne ønsker å ikke leve mer. Hun har lest et innlegg på bloggen min og håper at jeg kan forstå og hjelpe. Med en bønn i mitt hjerte tar jeg et valg. Om å være til stede.

En helg er over og jeg er like tom for energi i dag som på fredag. En søndagsmail full av krav hjelper ikke på. Jeg ble trist, deretter sint. Trenger vi bli mint på våre begrensninger? Jeg klarer ikke følge opp alle som sender mail, men jeg svarer alle. Jeg klarer ikke besøke alle blogger hver dag, men jeg besøker med jevne mellomrom. Jeg klarer ikke legge ut innlegg annen hver dag, kanskje går det 4, 7 eller 9 dager. Bloggen min skal ikke være av den forkynnende sorten, men ærlig om livet - og dele glimt fra kristen tro.

Noen ganger har vi ikke kapasitet til mer enn oss selv, eller de aller nærmeste. Brått kan vi rammes av sykdom, samlivsbrudd eller vanskelige situasjoner som stjeler krefter. Skal vi da være til stede for alle som ønsker eller trenger det? Bør vi ikke sette grenser og ta vare på oss selv? Jeg er fornøyd med å klare det jeg klarer, og vite at når jeg gjør det, er jeg faktisk fullt og helt tilstede.

"Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder - og jeg vil gi dere hvile" (Matt.11, 28). Kom, med magevondt, høye skuldre, sykdom, nederlag og alt det du bærer på. Legg det av, la Ham ta over - så vil du få hvile. Han vet at hverken du eller jeg er perfekte - han vet også at de menneskene vi tror er perfekte, heller ikke er det. Vi bruker så altfor mye tid og krefter på å sammenligne oss, som regel sammenligner vi egne svakheter med andres styrker. Resultatet blir at vi ikke klarer å feire alt potensial som bor i oss....fordi det ser ut som vi har mindre av det enn alle andre. Sannheten er en helt annen. Vi er alle fulle av potensiale og flotte ressurser. Så, i dag legger jeg dette av - det som trykket meg ned. Så kan jeg gå videre med rak rygg, og være til stede så ofte og så mye som jeg bare kan ...og velger...ved å være meg, slik jeg er skapt til å være....

                                                                           Klem,

♥Innlegget i dag kunne hatt flere titler. "God nok!" var en av jeg var innom. For det er det det handler om. 

Vi må ikke sette så altfor store krav - hverken til hverandre eller oss selv. 

Er det rart mennesker blir syke, deprimerte, slitne? vi klarer jo ikke leve opp...

Sannheten er at vi er gode nok som vi er. Mer enn gode nok - og vi trenger ikke leve opp til noe annet enn å være oss selv!

♥Dagens Anbefaling: Det er dessverre lenge siden jeg har hatt en anbefaling på bloggen min. Det ønsker jeg bli bedre på, 

for det er fint å rose andre. Det skulle jeg ønske vi gjorde oftere.

I dag vil jeg anbefale både blogg og bok skrevet av ei fin jente jeg kjenner - Heidi. Bloggen finner du her - 

og innlegget om boken her. Dette er en skjønn liten bok om hvor stort 

et mammahjerte er - og alt hva det måtte romme av opp og ned-turer...Sjekk ut!

Forelsket i flere

Hun trekker ham inntil seg og kysser ham på pannen. Han gjengjelder kjærtegnene ved å legge kinnet sitt tett inntil hennes. Slik sitter de og koser, bare de to. Det finnes ingen andre i hele verden, tiden står stille. Hun stryker vekk den lyse luggen hans og forteller ham hvor skjønn han er. Han holder blikket hennes og smiler...."min" sier han, "bare min"....En kjærlighet så stor.

De vet ikke at han er kommet hjem. Stille står han og betrakter dem. Han kjenner det stikker i hjertet. Sjalusien river. Konen hans, så vakker hun er, fullstendig oppslukt. Magen begynner bli stor. Om få måneder kommer en liten jente. Han skulle kjent på bare glede. Men han har spenninger i magen.

Det første som forsvant var kyssene. De som alltid kysset hverandre farvel på morgenen, og et varmt gjensynsglede-kyss på ettermiddagen. Nå er det borte. Hun er opptatt, har tankene andre steder.

I tre år har det vært slik. Og nettopp en liten, lyslugget treåring er årsak til en pappas sjalusi. Følelsen av å ikke lenger bli sett. Tre år med gleder, utfordringer og kjærlighet. Tre år med helt nytt fokus. Pappa til en gutt han elsker over alt - og som....har gjort konen forelsket igjen. I sitt eget barn.

Han legger hodet på skakke. Kjenner litt etter. Ser hun meg? tenker han. Lytter hun? Elsker hun meg? Er jeg på andreplass nå? Han savner tid sammen - bare de to. Savner nærheten, savner at det er han som får sitte tett inntil mens hun stryker ham i håret. De bare lo den gangen hun gikk gravid, og en kompis sa han måtte belage seg på å komme i andre rekke fremover. Slik skulle det jo ikke bli. De skulle pleie forholdet og barna skulle ikke ta alt fokus. Det ble ikke helt sånn....

Hun reiser seg fra sofaen og går mot ham, og som om hun har lest tankene hans, gir hun ham svar.. "Jeg så deg i vinduet" smiler hun..."også hørte jeg de forsiktige skrittene dine da du tasset inn". Hun plasserer et varmt kyss på pannen hans og sier "Jeg elsker deg og ser deg - og denne kvelden er bare vår. Husk at mitt hjerte har mange rom....".

"Kanskje går det an" mumler han for seg selv og smiler.... - å være forelsket i to...tre...fire...Og kanskje er det, noen ganger og tross alt, faktisk helt ok.....?
                                                                            Klem,

♡Dette innlegget er skrevet på bakgrunn av en samtale med en som opplevde at hans kone 

forsvant inn i mammarollen og ble værende der....Etter en stund fikk han et nytt syn på det hele og det syns jeg var så nydelig.....

Vi som er mammaer har nok lett for akkurat dette, tror dere ikke? Jeg vil derfor minne om viktigheten av å også ta tid til...og se sin kjære mann. (Han er jo tilogmed det som skulle til for å få disse skjønne små .. ;))

♡Tusen takk til alle dere som leser her og som legger igjen noen spor, til tross for at jeg selv ikke klarer følge opp for tiden. 

Syns det er kjempekos med slike som sier "hei" - det gjør meg glad! Så skal jeg snart få besøkt dere bloggvenner igjen, 

    det er jo viktig med eksamens-pause. En uke til - så er det hele overstått. 

 Ønsker alle en flott uke videre! Ta vare på kjærligheten!

90 grader

Klar for dagen, på med treningsklær og ut i det fine været. Slik begynte min dag. Og i stedet for å gå på autopilot, valgte jeg i dag å gå en helt ny vei, en helt ny retning jeg aldri før hadde gått. Først etter en time stoppet jeg opp, og oppdaget at jeg befant meg en helt annen plass enn jeg hadde sett for meg. Jeg hadde faktisk ingen idè om hvor jeg var! På veien dit var jeg blitt distrahert av alt som var å se - hester og kyr, sjø og knauser, barn som lekte. Jeg var mer opptatt av alt jeg så, enn å holde rett kurs. Nå sto jeg der totalforrvirret og lettere oppgitt over meg selv og mitt fantastiske fravær av stedsans. Hva nå? En bakketopp! - om jeg bare kom meg opp dit, ville jeg nok få oversikten over hvor jeg var. Som tenkt så gjort - og desto mer forvirret. Jeg var i ukjent terreng. Jeg hadde gått meg vill. 

Så sto jeg der på bakketoppen, da - og kom til å tenke på foreleseren min, psykologen - som så ofte sa - "har dere tenkt på hvilken forskjell nitti grader utgjør?". Flytter du hodet 90 grader, får du plutselig et helt annet perspektiv, og verden kan se annerledes ut. Slik er det også i mellommenneskelige relasjoner. Verden kan se forskjellig ut, ut i fra hvilken retning vi ser. Mens jeg sto der og grunnet på det, kom en dame tuslende. Jeg hadde ikke annet valg enn å stoppe henne og si "unnskyld, men kan du forklare meg hvor jeg er?".Hun begynte å skratt-le. Jeg så vel rimelig forvirret ut. Hun beskrev veien hjem, og da jeg snudde ryggen til henne hørte jeg henne humre og le for seg selv. Pinlig....

På vei hjem kom jeg til å tenke på den kjipe krangelen jeg og mannen hadde for noen dager siden. Vi var helt uenige om en sak. Vanligvis pleier en av oss å rekke ut en hånd, og alt ordner seg nokså raskt. Men denne gang var vi sta begge to og ingen rikket seg av flekken. Helt til jeg igjen kom til å tenke på de 90 gradene. Jeg løp ut en tur, og på min vei øvde jeg meg på å kjenne etter hvordan det var å snu blikket vekk fra målet. Noen ganger oppdaget jeg noe nytt, og endret kurs, andre ganger holdt jeg på å snuble i mine egne bein. Foreleseren hadde rett - verden så nokså annerledes ut. Kunne det være mannen min hadde rett, ut i fra hvor hans blikk var festet? Kunne det være, at om jeg snudde blikket 90 grader, ville jeg se det samme som ham - og omvendt? Med denne oppdagelsen, kom jeg fornøyd hjem til mannen, og vi fikk en fin prat rundt det å se ting forskjellig. Livet er ikke bare svart - hvitt, det finnes nyanser og alltid flere sider av en sak.

Hvor vil jeg med dette? Jo, jeg er nokså sikker på at jeg ikke er alene om å være sta og trassig innimellom. Kanskje heller ikke alene om å, av og til, miste målet av syne. Kanskje er det flere enn meg med dårlig evne til å orientere seg. Kan det være at du også trenger å se ting fra en litt annen vinkel? Kan det være du har grodd så fast i å søke mot ett bestemt mål, at du ikke ser andre muligheter? Kan det være du hadde hatt godt av å se 90 grader til siden, for å se hvordan verden ser ut da? Kan det være at du hadde gjort en ny oppdagelse om du rettet blikket en litt annen vei? Kan det være du ville forstått et annet menneske bedre slik - og kan det være at ved å snu blikket 90 grader, så ville ditt blikk også møte et annet...?

Selv har jeg fått flere nye oppdagelser med å stadig la min forelesers ord komme til meg. 90 grader, det er ikke mer som skal til - for et helt nytt perspektiv på livet, ekteskapet, jobben, ditt forhold til andre mennesker - og på verden. 90 grader. En litt annen vinkel enn du er vant til - en litt annen retning - vil gi deg nye tanker, nye mål, ny inspirasjon - og kan hende både en og tre oppdagelser som bare har ligget og ventet på deg. Kan hende er det først når vi våger å gå litt utenfor komfortsonen, litt utenfor det vi pleier, litt utenfor våre fastlåste mønstre - at vi får de største oppdagelsene - og ser de fineste skattene?

Denne uken kan du velge å møte dagene på en slik måte, at når du står fast, når du krangler med kjærsten, når livet er kjipt, når du ikke forstår - så kan du våge å snu blikket 90 grader...Slik at du ser ting fra en litt annen side, i et litt annet perspektiv. Kan hende det hjelper...?

                                                                      Klem,

♥ Jeg er ikke mye til blogger for tiden, men kommer sterkere tilbake.

 April er en travel måned. Jeg har min siste og største eksamen i disse dager. 

Ser frem til mai - da kan jeg puste lettet ut....

♥ Ellers vil jeg takke alle dere som responderte på mitt forrige innlegg. Alle kommentarer - og alle åpenhjertige mail. 

Jeg blir helt rørt....og veldig ydmyk og takknemlig over at noen får noe ut av de rare skribleriene mine...

Mange har spurt hvordan det går med svigerfar - og til det kan jeg ikke si annet enn at 

han fortsatt lever på overtid og det er en krevende tid. Situasjonen tar mye krefter...

Takk for all omtanke og gode ord. Det betyr mye. 

Ønsker dere alle en nydelig uke - 

med 90-graders perspektiv ;)