90 grader

Klar for dagen, på med treningsklær og ut i det fine været. Slik begynte min dag. Og i stedet for å gå på autopilot, valgte jeg i dag å gå en helt ny vei, en helt ny retning jeg aldri før hadde gått. Først etter en time stoppet jeg opp, og oppdaget at jeg befant meg en helt annen plass enn jeg hadde sett for meg. Jeg hadde faktisk ingen idè om hvor jeg var! På veien dit var jeg blitt distrahert av alt som var å se - hester og kyr, sjø og knauser, barn som lekte. Jeg var mer opptatt av alt jeg så, enn å holde rett kurs. Nå sto jeg der totalforrvirret og lettere oppgitt over meg selv og mitt fantastiske fravær av stedsans. Hva nå? En bakketopp! - om jeg bare kom meg opp dit, ville jeg nok få oversikten over hvor jeg var. Som tenkt så gjort - og desto mer forvirret. Jeg var i ukjent terreng. Jeg hadde gått meg vill. 

Så sto jeg der på bakketoppen, da - og kom til å tenke på foreleseren min, psykologen - som så ofte sa - "har dere tenkt på hvilken forskjell nitti grader utgjør?". Flytter du hodet 90 grader, får du plutselig et helt annet perspektiv, og verden kan se annerledes ut. Slik er det også i mellommenneskelige relasjoner. Verden kan se forskjellig ut, ut i fra hvilken retning vi ser. Mens jeg sto der og grunnet på det, kom en dame tuslende. Jeg hadde ikke annet valg enn å stoppe henne og si "unnskyld, men kan du forklare meg hvor jeg er?".Hun begynte å skratt-le. Jeg så vel rimelig forvirret ut. Hun beskrev veien hjem, og da jeg snudde ryggen til henne hørte jeg henne humre og le for seg selv. Pinlig....

På vei hjem kom jeg til å tenke på den kjipe krangelen jeg og mannen hadde for noen dager siden. Vi var helt uenige om en sak. Vanligvis pleier en av oss å rekke ut en hånd, og alt ordner seg nokså raskt. Men denne gang var vi sta begge to og ingen rikket seg av flekken. Helt til jeg igjen kom til å tenke på de 90 gradene. Jeg løp ut en tur, og på min vei øvde jeg meg på å kjenne etter hvordan det var å snu blikket vekk fra målet. Noen ganger oppdaget jeg noe nytt, og endret kurs, andre ganger holdt jeg på å snuble i mine egne bein. Foreleseren hadde rett - verden så nokså annerledes ut. Kunne det være mannen min hadde rett, ut i fra hvor hans blikk var festet? Kunne det være, at om jeg snudde blikket 90 grader, ville jeg se det samme som ham - og omvendt? Med denne oppdagelsen, kom jeg fornøyd hjem til mannen, og vi fikk en fin prat rundt det å se ting forskjellig. Livet er ikke bare svart - hvitt, det finnes nyanser og alltid flere sider av en sak.

Hvor vil jeg med dette? Jo, jeg er nokså sikker på at jeg ikke er alene om å være sta og trassig innimellom. Kanskje heller ikke alene om å, av og til, miste målet av syne. Kanskje er det flere enn meg med dårlig evne til å orientere seg. Kan det være at du også trenger å se ting fra en litt annen vinkel? Kan det være du har grodd så fast i å søke mot ett bestemt mål, at du ikke ser andre muligheter? Kan det være du hadde hatt godt av å se 90 grader til siden, for å se hvordan verden ser ut da? Kan det være at du hadde gjort en ny oppdagelse om du rettet blikket en litt annen vei? Kan det være du ville forstått et annet menneske bedre slik - og kan det være at ved å snu blikket 90 grader, så ville ditt blikk også møte et annet...?

Selv har jeg fått flere nye oppdagelser med å stadig la min forelesers ord komme til meg. 90 grader, det er ikke mer som skal til - for et helt nytt perspektiv på livet, ekteskapet, jobben, ditt forhold til andre mennesker - og på verden. 90 grader. En litt annen vinkel enn du er vant til - en litt annen retning - vil gi deg nye tanker, nye mål, ny inspirasjon - og kan hende både en og tre oppdagelser som bare har ligget og ventet på deg. Kan hende er det først når vi våger å gå litt utenfor komfortsonen, litt utenfor det vi pleier, litt utenfor våre fastlåste mønstre - at vi får de største oppdagelsene - og ser de fineste skattene?

Denne uken kan du velge å møte dagene på en slik måte, at når du står fast, når du krangler med kjærsten, når livet er kjipt, når du ikke forstår - så kan du våge å snu blikket 90 grader...Slik at du ser ting fra en litt annen side, i et litt annet perspektiv. Kan hende det hjelper...?

                                                                      Klem,

♥ Jeg er ikke mye til blogger for tiden, men kommer sterkere tilbake.

 April er en travel måned. Jeg har min siste og største eksamen i disse dager. 

Ser frem til mai - da kan jeg puste lettet ut....

♥ Ellers vil jeg takke alle dere som responderte på mitt forrige innlegg. Alle kommentarer - og alle åpenhjertige mail. 

Jeg blir helt rørt....og veldig ydmyk og takknemlig over at noen får noe ut av de rare skribleriene mine...

Mange har spurt hvordan det går med svigerfar - og til det kan jeg ikke si annet enn at 

han fortsatt lever på overtid og det er en krevende tid. Situasjonen tar mye krefter...

Takk for all omtanke og gode ord. Det betyr mye. 

Ønsker dere alle en nydelig uke - 

med 90-graders perspektiv ;)