Separate (sove)rom

En dør lukkes. Hun kryper ned i sengen og pakker dynen rundt seg. En ny dør lukkes. Han setter seg på sengekanten og hviler hodet i hendene. Trett, trist og ensom. To lukkede dører, to mennesker med samme ring, i samme hus, på hvert sitt rom, i hver sin seng. To lukkede dører, to lukkede hjerter.

"Vi deler ikke lenger seng" sa hun og kikket ned. "Det er ikke interessant å være nær lenger...". Hun sitter og fikler med en hårtust, og jeg merker hun er ukomfortabel. "Vi har mistet interesse for hverandre" fortsetter hun og jeg registrerer en tåre i øyekroken. "Hva skal til for å snu det?" spør jeg forsiktig.

Det ble bare sånn. Alt skled ut og sakte men sikkert drives de fra hverandre. "Hva mer enn sengen er det dere ikke deler?" spør jeg. Hun vrir seg på stolen, før små, korte ord settes sammen til beskrivelser. "De små samtalene om dagen som gikk, nærheten, små kjærtegn, varmen, tryggheten av å ha den andre der, høre pusten, hjertet som slår..." sier hun. Det går opp for henne at hun savner det. Det som nå er borte.

En ny dør åpnes og han titter inn på sin kjære som sitter og leser en bok. Han sniker seg oppi sengen hennes og smiler ertende. For to timer siden klemte og kysset de hverandre kjærlig god natt og ønsket hverandre gode drømmer. Så lukket de dørene, fornøyde, lykkelige, klare for å sove godt - hver for seg. Men noen ganger, sniker de seg inn, som nå.

"Siden vi har hvert vårt rom, sover vi bedre og er mer uthvilt. Det gir energi i en travel hverdag med små barn, og det fører til sjeldnere krangling" sier han og smiler. Han er uten tvil lykkelig. "Også holder vi på spenningen..." gliser han....

Separate soverom - for et lykkelig og et ulykkelig par. Begge deler mulig. For det handler i bunn og grunn ikke om delte soverom - men om delte liv. Hvor mye involverer du deg i din kjære, og hvor mye tillater du din kjære å involvere seg i deg? Lever dere side om side, eller er dere flettet i hverandre - som to trær der røttene har grodd sammen over tid? Hvilke rom i ditt hjerte deler du fra og hvilke har du lukket?

Det er mange der ute, som bak sine fire vegger og utad-ok-ekteskap, ikke lenger deler soverom. Og det er ikke bare grunnet spenning, snorking eller behov for ro. Det har sklidd ut - på både ett og syv plan i samlivet deres. Det er ikke bare soverommene som er separate. Det samme er interesser, kommunikasjonen, mål, behov, drømmer og visjoner. Det spriker i flere retninger. Livet leves ikke lenger samkjørt. Noen lukker dørene til sine rom. I hjemmet - og i hjertet. Er det kanskje på tide banke på - eller å åpne opp?

                                                                                Klem,

❤ Takk for all omtanke og for gode ord i en vanskelig tid. 

         Det har vært mange tanker, følelser og ord, og dagene har gått i ett.... 

             De verste vindkastene har likevel roet seg, og livet leves videre.  

Ser frem til å finne hvilepulsen igjen 

og gleder meg til en helg der bloggbesøk og svar på mail skal prioriteres. 

God helg alle sammen!

Jesus, Kaptein Sabeltann og vindkast....

Ute er solen på vei ned. En liten hånd tar tak i min og vi tusler inn på det himmelblå barnerommet. Vel i seng leser vi bok og synger litt, og i det han kysses godnatt, slår han blikket opp og sier: "Mamma, det er to sjefer i verden". "Mm..ja, okei" svarer jeg, litt fraværende og klar for noen timer ro før jeg selv skal stupe i seng. Han gir meg et lite dunk i skulderen. "Mamma, det er TO sjefer i verden!". Jeg ser vel ut som et spørsmålstegn da han roper det ut - "Jesus og Kaptein Sabeltann!". Han forklarer med store ord og bevegelser hvor tøff Kaptein Sabeltann er, hopper ut av sengen før jeg rekker å stoppe ham - og henter den litt for store piratjakken i sort og gull, som henger på en knagg. "Hiv og hoi" roper han, mens jeg prøver å beordre loppene i blodet til å falle til ro.

Han titter opp under dynen igjen. "Mamma, Kaptein Sabeltann bråker mye, også er han litt for sint". "Men likevel er han sjef?" spør jeg. "Ja, han er blitt det fordi han krangler og slåss….". Utrolig hva en 3-åring klarer å reflektere over her i livet. "Men Jesus, er han også sjef?. Da begynner lille gutt å synge igjen - så det ljomer gjennom tre etasjer. "Skipet er i nød, skipet er i nøøød" - en sang han har lært i barnehagen. "Sånn er det, mamma, når skipet er i nød så gjør Jesus det sånn at bølgene ikke lager storm lenger….og det er det bare, BARE Jesus som kan!". Jeg smiler. En liten gutt har lært om Jesus som stilnet stormen og lager sin egen fine kobling. Jeg stryker ham gjennom det lyse håret. "Ekentli…" sier han og trekker pusten…."ekentli... er det Jesus som er mest sjef, mamma, for han kan så mye, mye mer enn Kaptein Sabeltann kan!". 

Noen timer tidligere. Jeg - rett ut på sofaen, utslitt av alt som står på. Tankene flyr i feil retning. Jeg teller bekymringer og all min tilkortkommenhet - helt ute av stand til å telle velsignelser, gleder og alt som er så bra. En tanke blir til to, to til tre og til slutt har jeg lagd meg en så overdimensjonert bekymringsrekke at tårene presser på. Borte er evnen til å tenke rasjonellt, borte er faglighet og evnen til å løse utfordringer - jeg er bare full av bekymring for hvordan i alle dager jeg skal klare å takle alt på en gang? Lite visste jeg om at min lille 3-åring, litt senere, skulle klare å dra mammaen sin inn på rett spor igjen. 

Kaptein Sabeltann bråker og er sint, sa lillegutt. Jeg kjenner meg igjen. Jeg kan bli bråkete og sint når jeg stresser eller er bekymret. Sjef i eget liv, men jeg klarer ikke stilne alle stormer på egenhånd. Ikke en gang de litt mindre voldsomme vindkastene. "Men Jesus, mamma, han er sjef, han!". Det er sant som lillegutt sier - han er mesterlig på å stilne vindkastene, stormene og er alltid der...Også er han en slik sjef som er god på å si i fra - at "nå er det nok - nå må du roe ned og overlate ansvaret til meg". Jeg liker sånn sjefer....som ser, lytter og tar vekk noe av det som er for mye. En som bærer byrdene...

Jeg kikker bort på en Kaptein Sabeltann - bok som ligger slengt på gulvet og bestemmer meg igjen - for hvem som er sjef. Lillegutt har rett. Jesus er faktisk helt sjef, og nå har jeg bedt ham ta vekk litt av alt det som er for mye - også er det bare å vente på at han stilner stormen. For det gjør han jo...igjen....og igjen.....og igjen.

                                                                             Klem,

♥For tiden er det ingen storm, men noen litt heftige vindkast her hos oss. Det går litt opp og ned. I forrige uke sovnet svigerfar stille inn. Kreften har tatt enda et liv. (Når skal kreften selv få kreft og dø for alltid?) Det var en sterk og trist opplevelse, samtidig som vi puster lettet ut over at han endelig fikk slippe. Det er mye som rører seg i oss disse dagene...Jeg har derfor vært en lite aktiv blogger i det siste, og har som vanlig dårlig samvittighet for alle jeg så gjerne skulle besøkt og sendt mail til. Men akkurat nå, må han som kan stilne vindkastene og overta 
alt som stresser meg, få gjøre sitt verk....og når det har roet seg, ja, da er jeg her igjen...

♥Vinneren av de to gavene fra Kremmerhuset ble trukket tilfeldig ut av random.org, og ble Linda Karin med denne, flotte bloggen! Gratulerer til fine du! Kan du være så snill å sende meg en mail med din adresse - til hjertespor@gmail.com?

2.mosebok 14, 14

Hjertespor gir bort

Som en takk til alle dere som legger igjen så mange fine spor, bryr dere om, engasjerer dere, oppmuntrer, følger med og heier på både meg og bloggen - vil jeg gi bort en gave fra en av mine favoritt-butikker, nemlig Kremmerhuset. Noe som sjelden kommer frem på bloggen er at jeg har interiørdilla ut til fingerspissene - og for tiden nokså hekta på det feminine. Hva er da bedre enn litt rosa i tilværelsen?

Gaven er en løper i lin, og en skjønn boks med nydelige jordbærkjeks.

Du kan trekke 2 lodd, og det gjøres på følgende måte:

1 lodd for å skrive 3 ting du er takknemlig for (i kommentarfeltet under)
1 lodd for å være eller bli følger av Hjertespor

Frist for å svare er tirsdag 21 mai, så publiserer jeg en vinner i førstkommende innlegg etter den datoen...

Ønsker alle en fortsatt god uke!
                                                                             Klem,

♥ Edit: dette innlegget ble skrevet for noen dager siden og deretter lagt for "auto-publisering" i dag. 

Jeg legger til disse ordene nå, for å si at jeg blir noe fraværende i tiden fremover. Det kommer en forklaring på det siden.

 I mellomtiden, ikke tro at jeg har glemt noen av dere...Jeg kommer tilbake.

På tide å leve igjen

I dag deler jeg noe jeg anser som veldig personlig. Det krever litt av meg å dele dette. 

Jeg velger likevel å gjøre det - fordi jeg mener gleder er til for å deles - og fordi jeg av hele mitt hjerte håper - 

at noen kan ta dette til seg som en oppmuntring og påminnelse om å ikke gi opp...

Det er litt over halvannet år siden nå. Vi hadde akkurat satt føttene på fransk jord, og gledet oss til  ferie sammen. Jeg, mannen og barna - helt sør i landet vi er så glade i. Lykke! Få timer senere kjenner jeg meg uvel. Noe er galt, men jeg tenker at det går over. Det gjorde det ikke...

Vel hjemme i Norge starter en runde som varte et halvt år - før legene klarte finne ut hva som var galt. Undersøkt, scannet og testet. Utslitt, periodevis veldig nedbrutt - og midt i det ble også Hjertespor til...Samvittigheten river - overfor barn og mann, for mamman orket ikke, klarte ikke, kunne ikke - mens pappan, min fantastiske helt som aldri klager, fikk så altfor mye ansvar...

Legene landet på en diagnose. Så en til....og så enda en. Tre diagnoser og erklært fysisk syk, veldig syk....

Tiden gikk, behandling begynte. En tid der bøttevis av tusenlapper ble spyttet ut - til reiser, behandling, medisiner - sjelden har vi slitt med økonomien som nå.  Etter en tid strøk de èn diagnose, som om den var gått ut på dato. Jeg sto igjen med to. Den ene fikk jeg medisin for og er enda "under kontroll" - den andre - sa de var kronisk. Jeg skulle ha det slik resten av livet.

Jeg, fighteren, knakk sammen. Tankene kretset rundt barna og deres oppvekst. Frykten for å ikke klare å være der for dem holdt på å rive meg i filler. Tom for tårer, fikk jeg brev fra Afrika, der familie bor. De minnet om tidligere prøvelser, hvordan jeg har kommet styrket ut av dem. Min motløshet ble gjort til skamme - og med løfter om daglig forbønn, erklærte de sterk overbevisning om at jeg skulle bli frisk igjen. Å få slike ord kan være provoserende, skummelt eller gi håp. Jeg valgte håp, for når noen på andre siden av kloden samler storfamilien og ber, hver dag, kan jeg ikke annet enn å være ydmyk og håpe sammen med dem...

Kamplysten våknet, frisk psykisk - om ikke annet. Jeg ville ha en second opinion, ringte han som stemplet meg kronisk og fikk anbefalt andre leger. I 10 måneder har jeg nå reist, jevnlig, for ny vurdering, ny behandling. "Vi skal gjøre så godt vi kan" sa de - og strøk "kronisk" fra papiret.

For to uker siden var jeg der igjen - jeg hadde kjent meg så mye bedre de siste ukene, og var spent på resultater..."Frisk" - sa hun og smilte stort. "Du er frisk - og det er på tide å leve som om du er det!". Lykkelig lukket jeg døren bak meg. Jeg ER erklært frisk. Jeg kan leke med barna, løfte dem opp og juble av glede. Sammen jubler vi av glede. Vi har bestått. Halvannet år med en stor, vond prøvelse er bestått. I takknemlighet til Gud, til familie og venner, kjente og ukjente, som har stått med meg - også denne gangen - kjenner jeg at jeg fryder meg....fordi....livet ikke lenger skal være på vent....Det er på tide - virkelig på tide - å begynne å leve igjen.

                                                                             Klem,

♡ Jeg skulle hatt en give-away denne gang - den har jeg dessverre ikke 

fått kjøpt inn, så den kommer over helgen. 

God helg alle sammen!

Et språk vi alle forstår

"Se på henne, hun tror virkelig hun er noe!". De hagler over oss - nedlatende ord fra nabobordet. Jeg og min venninne sitter på cafè i et annet land. Bodd der et halvt år, og språket kan vi nokså godt. Tre lokale jenter slenger seg ned, måler oss opp og ned. Blikkene deres er skarpe, og bare ved det, er det lett å forstå. De rakker ned på alt fra mitt, den gang, lange lyse hår - til min venninnes isblå øyne. Utlendinger på deres territorium og de har sterke meninger, uten å kjenne oss i det hele tatt. Det de ikke vet, er at vi også forstår hvert eneste sagte ord.....

Noen år senere er det familieferie i Egypt. På bussen til hotellet blir jeg sittende overfor et eldre, tysk ektepar. De lette klærne jeg går i, avslører en skade jeg fikk som liten. Et kompleks jeg har bært på hele livet. Den eldre kvinnen lener seg mot meg, som for å se bedre - og hvisker til mannen sin "se, så stygt". Hun nikker mot skaden min, så mannen hennes skal se. Han lener seg frem og møter blikket mitt. Lite vet de om at jeg forstår hva de sier.....

Noen måneder tilbake i tid, sluttet jenta mi å sove på nettene. Og om hun sovnet, våknet hun flere ganger og gråt. Hennes flotte temperament var nå gått over til sinne, irritasjon og trass. Vi ble urolige, forsto noe var galt, men ikke hva. En kveld sprakk boblen. "Jeg hørte hva de sa, mamma" sier hun med gråten i halsen. Så kom det, alt sammen - om hvordan noen av barna snakkes om, baktales, kalles stygge navn. I barnehagen. Hun er så lei seg. Har "de store guttene" forstått at hun har hørt, forstått - og at det gjør vondt i både mage, hode og hjerte?

Vi reiser oss og går, venninnen min og jeg. I det vi passerer jentene, klarer vi ikke la være. Vi stopper opp, og med glimt i øynene sier vi på deres språk: "Så vakre dere er - med deres mørke hår og brune øyne, og så heldige vi er, som studerer i et land med så herlige mennesker som dere!"

Jeg skal til å gå av bussen. Tar tak i hånden til mannen, og sier høyt på krøkkete tysk "Jeg forstår hva dere sier. Skam dere!...". Og med det hopper vi ut, grabber med oss barn, kofferter og iler av gårde. Hjertebank og røde kinn - og boblende latter på vei opp.

Jenta mi sover igjen. Barnehagen er igjen full av bestevenner. Alt ble bra igjen. Heldigvis.

Språk vi alle forstår, er språk som leses gjennom blikk og kropp. Noen høres gjennom ord. Språk med nedlatende aksent -  er lette å forstå.

Da jeg hentet jenta mi i barnehagen i dag, kom hun løpende mot meg, så glad. Så var det bråstopp. "Kule sko, mamma!" peker hun, frydefullt og veslevoksent. Jeg lo - og mens vi ruslet hjem kom adjektivene på rams. "Besteste, snilleste, flinkeste, nydeligste mammaen min!". Hun løftet meg flere hakk med sin skjønne monolog på vei hjem - og det skulle ikke mer til for at jeg, som følte meg langt i fra slik, ble ordentlig glad.

Nok en gang noe å lære av barna. Jeg skal bli bedre til å snakke oppmuntrende om og til andre, og jeg skal øve mye. Det har jeg bestemt. Tenk om jeg en dag satt og snakket veldig fint om noen - også viste det seg at de faktisk satt ved nabobordet...Det hadde i grunn vært fint, det...


                                                                          Klem,

♡Jeg er overveldet over alle tilbakemeldinger på forrige innlegg. Jeg har sagt det før - og kan 

gjenta det igjen og igjen: Dere er fantastiske. Og tro meg, hver eneste kommentar gleder! 

Dere får meg til å tenke, smile eller tørke tårer. Dere gjør sterkt inntrykk på meg. 

Tusen takk for at dere leser, legger igjen spor og bryr dere om.....

♡Jeg har det for tiden bedre enn på lenge. Jeg har litt å feire. Mer om det neste gang. 

Da blir det også give-away....

God helg! :)