Et språk vi alle forstår

"Se på henne, hun tror virkelig hun er noe!". De hagler over oss - nedlatende ord fra nabobordet. Jeg og min venninne sitter på cafè i et annet land. Bodd der et halvt år, og språket kan vi nokså godt. Tre lokale jenter slenger seg ned, måler oss opp og ned. Blikkene deres er skarpe, og bare ved det, er det lett å forstå. De rakker ned på alt fra mitt, den gang, lange lyse hår - til min venninnes isblå øyne. Utlendinger på deres territorium og de har sterke meninger, uten å kjenne oss i det hele tatt. Det de ikke vet, er at vi også forstår hvert eneste sagte ord.....

Noen år senere er det familieferie i Egypt. På bussen til hotellet blir jeg sittende overfor et eldre, tysk ektepar. De lette klærne jeg går i, avslører en skade jeg fikk som liten. Et kompleks jeg har bært på hele livet. Den eldre kvinnen lener seg mot meg, som for å se bedre - og hvisker til mannen sin "se, så stygt". Hun nikker mot skaden min, så mannen hennes skal se. Han lener seg frem og møter blikket mitt. Lite vet de om at jeg forstår hva de sier.....

Noen måneder tilbake i tid, sluttet jenta mi å sove på nettene. Og om hun sovnet, våknet hun flere ganger og gråt. Hennes flotte temperament var nå gått over til sinne, irritasjon og trass. Vi ble urolige, forsto noe var galt, men ikke hva. En kveld sprakk boblen. "Jeg hørte hva de sa, mamma" sier hun med gråten i halsen. Så kom det, alt sammen - om hvordan noen av barna snakkes om, baktales, kalles stygge navn. I barnehagen. Hun er så lei seg. Har "de store guttene" forstått at hun har hørt, forstått - og at det gjør vondt i både mage, hode og hjerte?

Vi reiser oss og går, venninnen min og jeg. I det vi passerer jentene, klarer vi ikke la være. Vi stopper opp, og med glimt i øynene sier vi på deres språk: "Så vakre dere er - med deres mørke hår og brune øyne, og så heldige vi er, som studerer i et land med så herlige mennesker som dere!"

Jeg skal til å gå av bussen. Tar tak i hånden til mannen, og sier høyt på krøkkete tysk "Jeg forstår hva dere sier. Skam dere!...". Og med det hopper vi ut, grabber med oss barn, kofferter og iler av gårde. Hjertebank og røde kinn - og boblende latter på vei opp.

Jenta mi sover igjen. Barnehagen er igjen full av bestevenner. Alt ble bra igjen. Heldigvis.

Språk vi alle forstår, er språk som leses gjennom blikk og kropp. Noen høres gjennom ord. Språk med nedlatende aksent -  er lette å forstå.

Da jeg hentet jenta mi i barnehagen i dag, kom hun løpende mot meg, så glad. Så var det bråstopp. "Kule sko, mamma!" peker hun, frydefullt og veslevoksent. Jeg lo - og mens vi ruslet hjem kom adjektivene på rams. "Besteste, snilleste, flinkeste, nydeligste mammaen min!". Hun løftet meg flere hakk med sin skjønne monolog på vei hjem - og det skulle ikke mer til for at jeg, som følte meg langt i fra slik, ble ordentlig glad.

Nok en gang noe å lære av barna. Jeg skal bli bedre til å snakke oppmuntrende om og til andre, og jeg skal øve mye. Det har jeg bestemt. Tenk om jeg en dag satt og snakket veldig fint om noen - også viste det seg at de faktisk satt ved nabobordet...Det hadde i grunn vært fint, det...


                                                                          Klem,

♡Jeg er overveldet over alle tilbakemeldinger på forrige innlegg. Jeg har sagt det før - og kan 

gjenta det igjen og igjen: Dere er fantastiske. Og tro meg, hver eneste kommentar gleder! 

Dere får meg til å tenke, smile eller tørke tårer. Dere gjør sterkt inntrykk på meg. 

Tusen takk for at dere leser, legger igjen spor og bryr dere om.....

♡Jeg har det for tiden bedre enn på lenge. Jeg har litt å feire. Mer om det neste gang. 

Da blir det også give-away....

God helg! :)