For noen år tilbake var jeg på en stor konferanse. Der kom jeg i snakk med mange nye mennesker. Jeg var glad - og det var en fin dag.....Helt til jeg skulle hilse på en fornem, eldre kvinne, godt over 80 år. Hun smilte mot meg og smigret meg ved å si "så vakker du er! Hva heter denne unge kvinnen, da?". Jeg presenterte meg høflig og rakk henne hånden. Hun slapp den brått. Øynene smalnet, munnen ble stram - og hun ba meg gjenta etternavnet mitt. Det som da skjedde, skulle jeg ønske jeg kunne visket bort fra minnet mitt...Den flotte damen spyttet på meg! Hun spyttet! - vendte meg så ryggen og marsjerte vekk. Jeg sto igjen med gråten i halsen, spytt på jakken og følte meg også tråkket på, degradert, lite verdt, dømt - og alene.*
Det jeg kjente på den dagen, dukker dessverre opp innimellom - og i forrige uke, hadde jeg to slike dager på rappen. To dager som kunne slått meg til bakken, der jeg kjente meg sett ned på, dømt og ikke god nok.
Så var jeg i kirken - og der sniker den samme følelsen seg frem. Jeg satt alene ved et bord og følte meg ensom. Jeg, som er en utadvendt, glad og hyggelig (tror jeg, da) jente, følte meg ikke sett i det hele tatt. Tanker som "jeg er sikkert ikke god nok, interessant nok, verdt nok..." herjet. Med klump i halsen kjente jeg at "dette blir tredje kjipe dag denne uken ....". Jeg ville hjem. Det skal sies at vi er i "utprøvningsfasen" der, og mann og barn trives... Selv bærer jeg på savn - etter en ekstra god venninne, å bli inkludert, invitert, få en klem eller at noen trekker meg til side for å spørre hvordan jeg egentlig har det. Og nei, jeg er ikke en type som sitter på rompa og tror at alt ramler ned i hodet på meg... Men jeg registrerer - at noen ser, en kort stund - andre ser forbi eller vekk - og noen ganske, ganske, ganske få - ser med hjertet. Med et hjertesukk til Gud reiste jeg meg for å gå...
En hånd legges på skulderen min. Vedkommende dukket opp fra intet - og plutselig har hun invitert meg og mann på fest. Før jeg får sagt et ord, forteller hun sin historie om det å føle seg alene, ikke sett, ikke god nok - og om ensomhet blant mennesker. "Hvorfor sier jeg egentlig dette til deg?" sier hun...Da hun så tårene mine som rant, forsto hun. Hun hadde sett med hjertet - og nettopp formidlet en hilsen fra Gud. En Gud som også så, som hørte mitt hjertesukk - og ga håp, gjennom et annet menneske som har vært der jeg er...og som i dag blomstrer....
Vi trenger å bli sett. Vi trenger støtte, oppmuntring, godhet, kjærlighet, å bli løftet opp. Vi trenger ikke fordømmelse, baktalelse, ensomhet, fortvilelse, å bli tråkket på. Vi trenger ikke at noen spytter, tråkker eller gnir inn. SE rundt deg og kjenn etter med hjertet - det kan læres, om du er villig...Du trenger ikke bare se forbi eller til din egen nesetipp. Det finnes noen som trenger at du ser dem I DAG. Er det en der ute som du vet blir dømt av andre, men som DU kan nå frem til? Er det noen du kan trøste? Er det noen du kan glede? Er det noen du kan rekke ut en hånd til - og si at "jeg vil gå sammen med deg!"? Kanskje er DU den som trenger å bli sett - i dag?
I dag - er en fin dag til å se noen andre - slik at de igjen kan rette ryggen og smile litt...I dag er en fin dag til å se med hjertet - og fortelle noen det jeg forteller deg: DU er verdifull, betydningsfull og fantastisk - akkurat slik som du er!
Klem,
* Jeg fikk i etterkant vite, at damen som spyttet - forvekslet mitt utenlandske etternavn - og trodde jeg var
etterkommer av en med lignende etternavn...en som gjorde henne svært vondt under 2.verdenskrig.....
Det fikk jeg ta støyten for....
♥ Dagens anbefaling: Bloggen "Lammelårtanker" er jeg ofte innom. Den er reflektert, dyp og tar ofte opp
tema som jeg også brenner for. I dag anbefaler jeg dette innlegget spesielt - "Alle forstår, ingen gjør noe"
- om en mamma, et kreftsykt barn, den sterke kjærligheten - og om å aldri, aldri gi opp....
♥ Jeg er fortsatt litt tappet etter alt som har stått på her i månedsvis. Derfor tar jeg blogg-sommerferie nå
- og om litt over en uke, reiser vi noen uker til en italiensk øy for å finne hvilepulsen og kose oss....
Dette innlegget, som omhandler en av mine fanesaker - får stå øverst her i sommer - som en påminnelse om å
se litt lenger enn seg selv - og strekke seg mot noen andre.
Også håper jeg du og de du er gla i, får en nydelig sommer.
Gud velsigne og bevare deg
- hver dag, hver time, hvert minutt, hvert sekund.
