Tunnelen uten lys i enden

Jeg spør ikke hvorfor

for det stjeler kreftene mine 

og fører meg dypere inn i mørket

Jeg hvisker et hvordan

og ber deg lede meg

på den smertefulle veien

ut mot lyset

(Tove Houck)

Det går i 200 km/t. Gjennom tunnelen. Den mørke, trange, svarte tunnelen. Lyset som vanligvis skimtes der fremme, finnes ikke. Alt er beksvart. Hun skriker at han må stoppe, hun vil av - vil ikke mer. Men han er ruset og det bruser i blodet. Ingenting annet betyr noe. Han godter seg over hennes skrekk og bryr seg katta om henne - og barnet hun bærer i magen.

Hun er så vakker. Bloggeren som har øst ut sitt hjerte til meg. Ingen synlige skader utvendig, ingen dype furer i ansiktet, ingen sliten, tynget kropp. Ei flott jente, som de aller fleste av oss ville trodd hadde hatt et helt vanlig, godt liv. Men slik er det ikke. Utsiden stemmer ikke alltid overens med innsiden. Dypt der inne, bærer hun på dype sår - på vei til å bli arr....etter en grusom tid, der lyset ikke fantes.

Hun ble gravid. I stedet for glede, serverer han sinne og truer med å kutte henne opp. I stedet for kjærlighet, viser han ondskap - der vold blir en del av hverdagen. Barnet i magen får henne til å kjempe - for to liv.

I dag skinner lyset. Hun opplevde kjærligheten, og den lille vakre jenta hennes har ingen annen pappa enn mannen mamma giftet seg med. Sakte men sikkert har hun forstått, og våget tro, at kjærlighet handler om noe helt annet enn daglige slag, kontroll, frykt og undertrykkelse....

"Vil du fortelle historien min?" spør hun - for hun vil så gjerne dele håp - og ønsker ikke stå frem på egen blogg. Jeg bruker 5 måneder på å klare skrive ferdig, fordi historien hennes har gjort så mye med meg. Det er sterkt når mennesker, som har vært så hardt slått til bakken, har klart å reise seg igjen - og slå ut i full blomst. Mine tårer renner når jeg leser gjennom alle ordene hennes. Ord om frykt, fortvilelse, desperasjon - og ord om tro, håp og kjærlighet.

Hun ble drevet på kne. En barnetro ble virkelig. "Gud, om du finnes, grip inn og hjelp meg. Hjelp meg ut av mørket, denne bunnløse smerten. Hjelp, Gud, hjelp...". "Hørte Han deg?" spør jeg håpefullt, samtidig som jeg vet, at min Gud, Han hører alltid og svarer når tiden er inne. Gud hørte - og tiden var for lengst inne. Hun ble gitt styrke og mot - til å fortelle et menneske sannheten. Og Gud gir lys i mørket, og mørket må vike for lyset. Det ER håp, selv når alt er svart.

Tunnelen. Den farlige, mørke, svarte tunnelen der livet synes å stå stille. Andre ganger raser det av gårde i 200 km/t, uten evne til å skimte utgangen, for det finnes ikke lys...Så uendelig vond å være inni, så smertefull og vanskelig. Tunnelen uten lys i enden. Har du vært der?

En troende, lykkelig jente. Alt hun har vært gjennom er snudd til et vitnesbyrd om håp. Et håp hun ber meg spre videre. Og det gjør jeg, fordi jeg og denne bloggeren - og mange med oss, vil for alltid si: Det er alltid, alltid, alltid håp - selv når alt er svart. Og det er i mørket, at lyset som møter oss - viser oss veien ut. Ut av tunnelen uten lys i enden - og videre inn mot lyset.

                                                                                      Klem,

♥Innlegget er gjennomlest og godkjent av bloggeren som eier denne historien

♥ Landsforeningen for voldsofre: 22 16 40 00

Krisetelefon kvinner og menn (døgnåpen): 22 48 03 80

Kirkens SOS: 815 33 300

JURK(juridisk rådgivning for kvinner - tjenesten er gratis): 22 84 29 50

Pårørende psykisk helse/rus: 22 49 19 22

Gjør det beste ut av det!

Tenk positive tanker, si positive ord,

gjør positive handlinger 

  og det positive gror....

Der lå hun! Rett ut på isen, uten krefter til å komme seg opp igjen. Det gikk bra denne gangen også. Ingen brudd, ingen skader. Den flotte, eldre damen med hvitt hår og myke bølger, gyllen hud og vakre brune øyne. Hennes skjønnhet syns fremdeles, selv om alderen har gitt henne rynker, svake ledd og ustø bein.
Nå var det fjerde gang denne vinteren - at hun ramlet på isen. Men hver gang hadde hun fått hjelp til å komme seg opp, enten av en skoleungdom, av tiggeren på utsiden av butikken eller av noen som stoppet bilen for å hjelpe. Denne gang var det tidlig på morgenen. Ingen kom.

Vi satt og snakket, denne eldre damen og jeg. "Du må gjøre det beste ut av det!" sa hun, som respons på utfordringen jeg nettopp hadde presentert for henne. "Men hvordan?" spør jeg. "Tenk, tro og tal er en fin huskeregel" svarer hun. Jeg så vel ut som et spørsmålstegn der jeg satt. "Tenk positive tanker, tro på Gud og at det ordner seg, gjør positive ting, tal positive ord - og det positive gror" svarte hun med glimt i øyet, vel vitende om at hun gjorde litt om på et velkjent ordtak....

En ung pappa på vei til barnehagen med to små barn, stopper opp og spretter ut av bilen. Han har sett en stakkars gammel dame ligge på fortauet, og er veldig bekymret. Men i det han går mot henne, begynner han å smile - mer og mer. Til slutt ler han i det han sier "så der ligger du....og hekler!"
"Ja selvsagt" svarer damen, "jeg gjør det beste ut av det!". Hun, takknemlig og glad for at han hjelper henne opp og følger henne hjem. Han, har fått noe å tenke på denne dagen - og full av latter, hopper han inn i bilen og vinker til henne.

Etter å ha ramlet 3 ganger på isen den vinteren, kom hun på at hun mest sannsynlig ville ramle en fjerde gang også. Og da er det viktig å gjøre det beste ut av det. Hekletøyet ble med i rullatoren, og når fallet skjedde, var det bare å dra det frem og hekle noe fint (som hun sa), frem til hjelpen kom.

Den eldre, fine damen har snart har levd et liv i 100 år. Min farmor. Hun som deler fra levd liv og vet så mye. Hun som har "vært der", når jeg forteller om mine situasjoner - selv om tidene har forandret seg, er følelser og tanker like. Hun med alle gullkornene og hun som forteller meg hvor viktig det er å tro, takke, håpe og være positiv. Hun har jeg lært mye av - og denne gang, har jeg nok en gang, blitt mint på at det er av stor betydning hva man gjør med en krøkkete situasjon. Man kan velge å deppe og bli mørkere og mørkere til sinns, eller man kan velge å tenke positivt - og gjør det beste ut av det. Det kan snu opp ned på alt - Og gjør man det beste ut av det, så vil det, før eller siden, ordne seg....igjen.... Ikke sant?

                                                                      Klem,

♥ Sommeren er over for denne gang. Den har, for min del, vært fantastisk fin. 

Jeg har vært på lang ferie på Sardinia, i Sverige, Oslo og ellers kost oss her hjemme. 

Denne sommeren har jeg vært helt frisk - og på etterkontrollen i Oslo, konstanterte legene at ja, sykdommen som 

ble stemplet "kronisk", er borte - og jeg har fått livet mitt tilbake. 

Denne uken har jeg begynt jobbe igjen også... Det føles herlig!

Jeg håper din sommer har vært bra også, at batterier er ladet og at kroppen har fått 

en god dose sol og D-vitamin, klar for høsten igjen. Og skulle det ikke være sånn, så husk på - at det kan bare 

gå opp, når man er nede....og det vil ordne seg - igjen :) 

♥Takk til alle dere som har blitt følgere i løpet av sommeren, til dere som kommenterer og savner meg, 

til dere som sender mail, og til dere som er innom og leser - jeg ser på statistikken, 

at tross min feriepause, er mange innom daglig og det gleder meg masse! 

Jeg gleder meg til å ta fatt på bloggrunder og mail igjen!