Sammenligningens pris

Jeg fikk en epost i går. Fra ei jente jeg har valgt å gå noen mil med mens det har blåst som verst i livet hennes. Det går så mye bedre nå, hun har jobbet med det vonde - og i går fikk jeg en epost som sa "du utgjør en forskjell". Helt ned til "klem fra", handlet alt om hvor viktig jeg har vært for henne - gode ord og beskrivelser på hva det er med meg, som hun syns er så bra...Tror du dette er et skryte-innlegg? Langt i fra. Dette innlegget handler om sammenligningens pris.

Vanligvis er jeg en fornøyd jente, som ikke sammenligner seg med andre. Jeg sliter lite med misunnelse og sjalusi. Jeg har vært der, men den tiden er over, ja, det har jeg bare bestemt. Enkelt ikke sant? Ikke helt....Nå har det seg sånn, at etter å ha vært syk i halvannet år, så har jeg begynt jobbe igjen. En jobb der jeg hele dagen er i møte med mennesker med utfordringer i livet. Jeg liker jobben min, men helt siden oppstart har kjipe tanker sneket seg inn og rotet til hodet mitt. Bestemmelsen om å ikke sammenligne seg med andre, er omtrent smuldret bort. Og med daglig klump i halsen tror og mener jeg at jeg ikke er bra nok. Fordi jeg sammenligner meg med andre...

"De andre" er så dyktige, de får til så mye og attpåtil klarer de å uttrykke hvor flinke de selv syns de er. Alt de gjør og sier er bra - og for en selvtillit, tenker jeg - mens min egen blir mindre og mindre. Så mange flotte ord, som gjør at jeg har ramlet av lasset for lenge siden. Tanker som "jeg er helt ubrukelig", "jeg er utdatert etter å ha vært syk så lenge", "dette mestrer jeg ikke lenger"...tynger meg.

Så er det altså ikke helt sant når jeg sier at jeg ikke sammenligner meg med andre. Jeg tror vi gjør det alle sammen, mer eller mindre ubevisst. Vi vurderer oss selv i møte med andre - om alt fra økonomi til hus til utseendet. Noen av oss kaver mer med det enn andre - og jeg har vært så glad for å slippe akkurat det...Men nå? Jeg er helt ute. Kanskje har du også vært der? Kanskje sammeligner du utseendet ditt? Kanskje sammeligner du deg på jobb, som meg? Kanskje sammeligner du bloggen din - og kanskje sammenligner du deg med hva familie eller venner får til....mens du, i egne øyne, ikke er god nok?

En tung dag ringte jeg mamma og "sutret" litt. Jeg følte meg så liten sammenlignet med "de andre". Hun lyttet - men var snar til å minne meg på alt det jeg faktisk får til, mine styrker og de egenskaper jeg har som faktisk er nødvendige i jobben min. "Og store ord, er ikke annet enn ord. Din handling er det som sier noe om hvem du er...".Kloke ord, som løftet meg opp. Det samme gjorde hun som sendte meg epost... Å overøse mennesker med ros, kan være forløsende. Å minne mennesker på at de er verdifulle, gode nok som de er, at de klarer, kan og er....som de skal være - er å handle etter Guds hjerte.

Jeg håper det snur nå, og på jobben i dag, da jeg en tilbakemelding som rørte meg til tårer - innså jeg igjen viktige ting. Selv om andre rundt meg er flinke, kloke, faglig dyktige - og selv om du som leser her skulle mene det samme, eller at noen rundt deg er så pene, flotte, kreative, intelligente - og at du selv er så langt i fra alt det - så husk: Du ER god nok som du er. Du ER verdifull og de kvaliteter og egenskaper DU bærer på er helt unike. Det finnes bare en av deg. Også finnes det en Gud som har skapt deg, som ser deg, som vet om - at sammenligningens pris kan føre til uro i magen, forsvinnende nattesøvn, stram muskulatur, angst og depresjon. Er du klar for å gi den over til Han som lytter og tar i mot?

Vi er mange som sammenligner oss med andre. Kanskje skulle vi heller bruke energien på å minne hverandre om at vi er gode nok, alle sammen. Og kanskje kan vi på den måten hjelpe hverandre fra å måtte smake på sammenligningens pris...Vet du? Jeg har bestemt meg. Igjen. For å jage kjipe tanker vekk og tro det når noen sier - "du utgjør en forskjell". For det er jo helt sant - Vi utgjør en forskjell - alle sammen....!
                                                                           Klem,