Et hus beliggende på byens "beste" kant. Utenfor står en skinnende, eksklusiv bil. På trappen en flott, stor lyslykt og på døren henger en høstkrans med "velkommen" på. De store dreide søylene på huset, gjør at tankene i to sekunder flyr meg til en amerikansk forstad. Pompøst, striglet og lekkert...På innsiden møter hun meg med nyinnkjøpt bakverk og juice på krystallkaraffel. Rundt meg er alt på stell og jeg kunne like gjerne sittet midt i en lekker, moderne møbelforetning.
Smilende og med en snodig stolthet i stemmen forteller hun hvor travel hun er. Og så er hun så veldig, veldig sliten. Alltid sliten faktisk. "Livet er så altfor travelt". Hun har 4 barn, det eldste 12. Portrettene henger på rad i spisestuen. "Men det blir vel hva du velger å gjøre det til?" sier jeg forsiktig. "Så lett er det ikke" sier hun strengt, og forteller meg så om livet i akkurat denne, ene, spesielle bydelen. For her er det ikke nødvendigvis hus, jobb, bil og merkeklær som er det viktigste (selv om vi begge er enige i at det kan se slik ut). "Nei, her er barna viktigst" sier hun, med trykk på barna. "På hvilken måte?" spør jeg og aner et svar jeg ikke vil like. "Vi legger vår prestige i barna" sier hun sukkersøtt - som om det er den største selvfølgelighet.
I denne spesielle bydelen er det viktig at barna har minst 4 aktiviteter i uken. Har man mindre enn det, blir man sett ned på. Har man 4 eller mer, viser man "alle andre" at man er velstående ved å ha råd til haugevis av aktiviteter, ustyr, turer og å kjøre rundt på dem. Man viser at barna har ressurser, viktige interesser og er ambisiøse - og sier dermed også noe om foreldrene...
Akkurat denne dagen skal det ene barnet på rideskolen, det andre på tennis, det tredje på ballett og det fjerde på fotball. "Hvordan får dere dette til å fungere?" spør jeg, mens mitt eget stressnivå stiger ved tanken. Hun ler når hun sier at hun og mannen ses mest i helgene og dessuten er det jo viktig å dytte barna litt så de kommer seg "opp og frem i livet". "Et stressende liv" sier hun, og jeg har virkelig ikke problem med å forstå hvorfor.
Det hun ikke har tenkt på - er hvordan barna faktisk har det - med å skulle være foreldrenes vellykkethet utad, - med å, etter skoletid og barnehage, måtte ut omtrent hver eneste ettermiddag for å være enda litt mer aktive og "vise seg". "Blir ikke de også slitne, tror du?" spør jeg. Det visste hun ikke - og tilsynelatende heller ikke viktig. For jeg måtte jo bare skjønne at i denne spesielle bydelen går det jo ikke an å ha en eller to aktiviteter i uken. Det går ikke an å sette seg ned til en middag, der alle samles i fred og ro. Nedprioritert familietid. Det er alltid en, to eller tre som er ute på noe. Bare for å opprettholde statusen om at alt går så bra, vi er velstående, ressurssterke foreldre - og ikke minst: Se, vi har perfekte barn!
Jeg reiser derfra med vondt i magen - over nok en gang å se at det vi viser frem, er så altfor ofte en fasade for å gjøre oss selv interessante, attraktive, bedre. Hva er ikke viktigere enn å tilbringe tid med sine barn? Hva er ikke viktigere enn å la barn få ro etter skole og barnehage og tid til å avreagere, leke i eget tempo, hvile...? Hva er ikke viktigere enn at mann og kone virkelig ser hverandre? Finns det viktigere ting enn å polere på fasaden dag etter dag? Jeg kommer på så uendelig mye....
Vel hjemme tusler jeg trist mot vårt gamle hus, med sprossevinduer som trekker og halvvisne planter i sinkbøtter på trappen. Det er langt fra moderne eller striglet. Men jeg elsker det - akkurat passe fint, med sjel og sjarm. Men det viktigste er innholdet. Når døren lukkes opp møter små og en stor meg med utstrakte armer, klemmer og kyss - overlykkelige for at mamma og kjærsten er hjemme - sånn at vi kan kose oss sammen resten av dagen. Uten fasader og stress, travelhet og prestige - men med tid, ro og frihet til å være oss selv...og med fornyede løfter om å aldri la fasade bli viktig - og heller aldri la barna bli noen vi dytter frem for å skape oss en virkelighet - som er alt annet enn sunn og ekte....
Klem,
♥ Jeg har vært borte fra bloggen lenge nå. Det har vært helt nødvendig. Jeg har hatt tilbakefall i sykdom, og vært litt tom og uinspirert. Forhåpentlig skal jeg klare å skrive igjen, men om det drøyer, er det fordi jeg trenger det. Jeg håper dere har forståelse. Tusen takk for alle nydelige kommentarer jeg gjerne skulle respondert på, for nye følgere, for alle savnmeldinger og mail. Dere rører meg og oppmuntrer meg mer enn dere vet. Ønsker dere alle nydelige høstdager - og jeg ser frem til å besøke alle fine bloggere igjen....
♥ Tema denne gang er ett av mine favoritter. Jeg er stor tilhenger av å rive ned de perfekte fasadene fordi jeg har sett hva det gjør med mennesker å leve slik. Jeg har selv vært der.
Jeg ønsker å poengtere at historien er anonymisert og at det er tilfeldig at hovedbildet viser ballettsko. Jeg har ikke noe i mot hverken ballett eller de andre aktiviteter som nevnes her i innlegget - det er kun ment som en demonstrasjon. Jeg vil også poengtere at jeg syns det er positivt at barn er med på aktiviteter de har glede av, og jeg har selv barn som er det - men jeg er ikke tilhenger av den livsstilen jeg skriver om her, hverken for barn eller voksne. Så om jeg tråkker på 7 eller 40 tær, så velger jeg denne gang å la det stå til ;)
