søndag 24. november 2013

Trofast eller utro?



Har nettopp snakket med ei som har vært utro mot mannen sin. Snille, uvitende mannen. Mens hun sitter der og forklarer, kjenner jeg at jeg får en inderlig lyst til å banke henne i knotten med noe hardt. Så intenst lyst til å slenge ut noen kraftuttrykk i ren oppgitthet og spørre henne hvor vettet tok veien. Men i stedet tvinger jeg munnen i lås og til å tenke på Jesus. Han ville jo ikke gjort noe av det der. Så hvorfor skal jeg? Han ville vel lyttet, blitt trist, sagt noen velvalgte, milde ord og "gå bort og gjør ikke det der igjen". Så jeg får vel i det minste prøve? Med nød og neppe kommer jeg meg noenlunde igjennom som et medmenneske på veien, mens jeg prøver å forstå. Men det er ikke alt vi skal forstå - og vanskelig er det - for hun har vært utro mot en mann som elsker henne - og risikerer å ødelegge en, kanskje to familier. Og tross det, finner hun hundre unnskyldninger og hundre grunner....

12 dager er gått siden samtalen vår. Den dagen møter jeg en gammel venn. Han ropte navnet mitt utover sentrumsgatene. En klem ble gitt og vi ble stående og snakke om "gamle dager". Dager der jeg ikke ville sett to ganger på fyren. Foran meg sto nå en riktig så flott fyr - som det var hyggelig å se igjen - og i det vi gikk sa vi "ha det bra" og jeg ropte "lykke til videre" som i "ønsker deg alt godt, vi ses sikkert ikke igjen på noen år". Det var det. Trodde jeg.

Den kvelden la vi oss tidlig, min kjære og meg. Midt i småpratingen tikket det inn en melding. Der var han. Han syns det var så koselig å treffe meg igjen, skrev han - og så la han like godt til "....er du gift?". Jeg satt lenge og bare stirret på mobilen før jeg skrev "lykkelig gift faktisk" - for det er sannheten. "Så synd for meg da...." var svaret jeg fikk og et åpent tilbud om å ta kontakt...

Tenk om jeg hadde vært i dyp forvtilelse over et haltende ekteskap. Tenk om jeg den dagen hadde hatt en heftig krangel med mannen og ønsket ham dit peppern gror. Tenk om jeg var såret eller trist over noe som var kommet mellom oss. Tenk om sikkerhetsnettet mitt var hullete og slitt. Ville jeg vært mottakelig da?

På besøk hos en venninne. Hun forteller at hun har fått et sleezy tilbud om sex med mannens gode venn. Han legger stadig an på henne. Selv har hun et solid sikkerhetsnett, og har tatt avstand. Samme dag hører jeg om min barndomsvenninne, gift, 4 barn. Nå har hun forlatt sin mann, flyttet inn med en annen. Fra den ene til den andre, så enkelt som bare det. Utro på ferietur og blitt gravid like godt. Enda et ekteskap i oppløsning. Enda en gang får jeg trang til å banke noen hardt i knotten, og jeg undres over hva det er som gjør at noen faller - mens andre ikke gjør det?

På kort tid opplever jeg, nok en gang, at for mange rundt meg, kristne som ikke-kristne - faller verden i grus. For mange, er det ok å "svinge seg litt" med andre. For mange er det ok å leke med tanker. For mange, skal det lite til. For mange, er sikkerhetsnettet hullete og slitt. For mange, er det ikke lenger så nøye hva som skjer med ekteskapet...

Vi kan alle bli fristet og prøvd. Og mens noen mener kristne ikke faller, mener jeg vi kanskje er spesielt utsatt. Vi har Gud på laget, men blir stadig forsøkt dratt vekk fra ham. Det er nødvendig med en god dose vilje og en sterk bestemmelse. Prøvelser er en del av livet. Selv ber jeg Gud styrke og beskytte meg, så jeg fortsetter å bestå. For når kjipe, kranglete dager kommer, vil jeg ikke være redd for at flørt, smiger eller et flott utseende skal vippe meg av pinnen. Jeg håper, tror og ønsker at kjærligheten til min mann (og mine barn), samt et sikkerhetsnett vevd sammen av gode samtaler, trygghet, løfter, tillit, respekt og bønn, vil være med på å holde meg fast. Alltid.

          Så der noen finner hundre grunner for å være utro - finner jeg hundre for å være trofast.
                                          Og jeg er fast bestemt på hvor jeg vil stå. Er du?
                                                 
                                                                                  Klem,
♥ Tusen takk for alle kommentarer på forrige innlegg. Nok en gang klarer dere 
å overvelde og røre meg. Denne gang er jeg inspirert av alt som skjer rundt meg 
- og den tiden vi går inn i. Julebordsesongen er i anmarsj, og for mange vil 
"dagen derpå" bety slutten på et forhold. Er det virkelig det valget du ønsker å ta?

♥ Følg med på bloggen - neste gang blir det førjuls-giveaway!





mandag 11. november 2013

To skritt frem og ett tilbake



Helg. Et ord jeg forbinder med fine dager. Annerledesdager med tid til hverandre og andre, glede, hvile og gøy. Helg - de beste dagene i uken, slik jeg ser det. Men ingen dager er like - og helger er ikke alltid gode. Denne helgen ble min pappa innlagt på sykehus. Helgen ble preget av frykt, uro og usikkerhet. Kreften har nok en gang slått et menneske til bakken, og de små skrittene på riktig vei - har foreløpig stoppet opp.

Jeg har selv hatt mye motgang i livet mitt. Ferskest er sykdom gjennom to år, men så - i sommer, ble jeg erklært frisk. Og jeg jublet. Helt intil for en måneds tid siden, da sykdom igjen innhentet meg. Og skrittene som hele tiden har gått fremover, har foreløpig stoppet opp.

Min pappa og jeg.Vi kjemper for livet, et liv vi ønsker å bruke på dem rundt oss, på kjærlighet og glede. Men livet går ikke på skinner. Vi suser ikke av gårde. Vel, noen ganger gjør vi det. Vi er i flytsonen, har det bra, det går fremover. Helt til noe rammer oss, som gjør at vi blir slått tilbake. To skritt frem  - så, ett tilbake.

Mennesker med bekymrede blikk. "Du har hatt for mye nå" sier de og mener mye på mine vegne. Jeg må jo være lei nå, av motgangens bølger, som gang på gang ser ut til å skylle over meg og slå så hardt de bare klarer. Og jeg forstår deres undring, for jeg kan jo være motløs og fortvilet, men jeg er også glad, full av livsgnist, rampestreker og fjas - og sakte men sikkert, har jeg klart å snu det vanskelige til noe positivt. Prøvelser er blitt som en klem fra Gud. Jeg tror ikke Han påfører meg dem, men Han tillater dem - og det sies at Han tillater ikke mer enn det hver og en av oss klarer å takle. Og de av oss som kjemper mest - er da kanskje også de av oss, som Gud har kalt til nettopp det - å være sterkest. Det velger jeg å ta som et kompliment.

På sykehuset i dag, ser jeg hvordan min pappa sliter seg ut av sengen. Han går sakte fremover, har ikke krefter, stopper opp og trekker pusten, fremover igjen...og vakler så litt tilbake. To skritt frem...ett tilbake. Min pappa og jeg. Og så mange med oss.

Sånn er livet. Motgangen slår men den slår oss ikke i stykker. Vi må bøye oss, men vi knekker ikke. For hver eneste dag blir vi holdt fast, styrket - for vi, har en som går med oss, en som drar oss opp igjen når vi snubler - en som er der når vi i stillhet hvisker "jeg klarer ikke mer" . Da er Han der og sier enda en gang "du klarer det, sammen med meg". Jeg er den som gjør deg sterk.

Det sies at motgang gjør sterk. Jeg er ikke enig. Motgang i seg selv er knusende. Den er fortvilende, tung å bære. Det som gjør sterk - er å våge å stå i den prosessen det er å være svak - for en tid. Det som gjør sterk - er å gang på gang erfare at det går fremover- selv når det også går bakover. Det som gjør sterk -  er å tro og stole på at velsignelser kommer - når man minst venter det, men når man aller mest trenger det. Det som gjør sterk - er å vite, tro og håpe - at det er en som holder fast - og som hver eneste dag - gir nye krefter. Det er det som gjør meg sterk - og som gjør at det jeg også denne gang, vil takle at livet også går litt i revers...
                                                                                        Klem,